Trumps illusjon om en rask slutt på krigen mellom Russland og Ukraina er knust en gang for alle. Den transatlantiske alliansen står nå ved en korsvei, og den amerikanske presidentens beslutninger i ukene og månedene fremover vil definere Vesten for all tid.
Vladimir Putin fortsetter å spille Trump for alt det er verdt. Målet er å kjøpe tid til å fortsette sin brutale angrepskrig mot Ukraina med minimal amerikansk støtte. Kremls sterke mann haler ut tiden ved å utnytte Trumps besettelse av å oppnå en fredsavtale på kort tid – slik at USAs «showman-president» kan pleie sitt ego og bevise for amerikanerne og omverdenen at han er en sann «forhandlingsmester».
Mens Russland ruster opp og forbereder styrkene sine til sommerens offensiv, med mål om å ta kontroll over mer ukrainsk territorium, fortsetter Trump å holde igjen den amerikanske militærstøtten. Håpet er at dette skal gi Putin insentiv til våpenhvile og på sikt en varig fredsavtale. Men dette er en pervertert logikk som fører til det motsatte av hva Trump ønsker å oppnå.
Som en simpel hevnporno-utpresser, en ussel gategangster, eller en kløktig men brutal mafialeder, respekterer Putin kun styrke. Så snart man forsøker å vise forståelse eller imøtekomme kravene til slike urimelige karakterer – i håp om å unngå konflikt eller inngå kompromisser – vokser kravlisten og situasjonen forverres. Bare når hardt settes mot hardt og trusselen om represalier blir stor nok, velger de å vike.
I det Russlands sommeroffensiv uverksettes, har Trump i praksis to valg: Enten la Putin få det som han vil – gi opp Ukraina og la Europa bære hele byrden for krigsinnsatsen denne sommeren. Eller gjøre det som er nødvendig for å hjelpe ukrainerne med å slå tilbake bølgen av kjøtt som nå er på vei, slik at de står sterkest mulig når nye forhandlinger sannsynligvis kommer etter regnsesongen og frontene igjen fryser fast.
Valget han tar vil få geopolitiske konsekvenser langt utover krigen i Ukraina. Det vil definere det transatlantiske verdi- og sikkerhetspolitiske fellesskapet for all fremtid – og Vesten som filosofisk-politisk idé.
Vår tids store prøve
Amerikanerne har rett i at Europa må ruste opp og bli mer militært slagkraftig. Men det er ikke riktig å hevde at kontinentet ikke har tatt sin del av den transatlantiske byrdefordelingen etter den kalde krigen. I tiårene etter årtusenskiftet støttet europeiske NATO-land USA i Krigen mot terror – til stor kostnad.
Europa har betalt dyrt for USAs feilslåtte og ekstremt kostbare militære eventyr, ikke bare i Afghanistan – der rundt 30 prosent av ISAFs tap var europeiske – men også i den meningsløse invasjonen av Irak, en krig de fleste europeiske land i utgangspunktet var sterkt imot.
Les også: Trumps farlige spill: Ofre Ukraina for en falsk fred
Grunnet Europas geografiske nærhet til USAs anti-terrorkriger har krigenes fatale følger gått mye hardere ut over Europa enn USA i form av sekundære ringvirkninger. De faktiske kostnadene av de ustoppelige flyktningstrømmene som har skylt over det gamle kontinentet som en direkte konsekvens av USAs militæreventyr er vanskelige å kvantifisere. Det går garantert i billioner av euro, for å ikke snakke om de enorme samfunns- og sikkerhetsmessige utfordringene det har ført med seg.
Videre, for dem som husker lenger enn et kvart århundre tilbake, motarbeidet amerikanerne også lenge konseptet om europeisk militær autonomi og økte europeiske militære kapasiteter. Dette var spesielt gjeldende under George W. Bush-tiden, da amerikanerne ønsket å opprettholde sin militære overlegenhet – og medfølgende geopolitiske innflytelse – på kontinentet. Å fyre løs på europeiske land, som nå faktisk forsøker å bygge seriøse militærkapasiteter, faller på sin egen urimelighet.
Et eksistensielt europeisk spørsmål
Disse forholdene handler også i stor grad om hvilke prioriteringer som gjøres i Det hvite hus. Ifølge prosjektet «Costs of War» ved Brown University har USA brukt anslagsvis 2,3 billioner dollar på krigen i Afghanistan – et land som knapt kan sies å være i USAs kjerneinteresser. Krigen i Irak, som heller ikke kan kalles en suksess, kostet USA 2,9 billioner dollar. Samlet har USA altså brukt rundt 5,2 billioner dollar på disse to krigene.
Til sammenligning har USA hittil brukt rundt 175 milliarder dollar på Ukraina, som grovt regnet utgjør rundt 3,3 prosent av det amerikanerne brukte på de katastrofale krigene i Afghanistan og Irak. At USA var villig til å bruke billioner av dollar i Irak og Afghanistan, men nøler med å bruke en brøkdel av dette på det som egentlig er et angrep på Europas sikkerhetsordning etter andre verdenskrig, er i prinsippet utilgivelig.
Til tross for noen motstemmer, er det bred politisk enighet i europeiske land om å støtte Ukrainas kamp mot den russiske overmakten. Det samme gjelder blant amerikanerne, der støtten til Ukraina har økt betydelig etter at Trump ble innsatt som USAs 47. president. Trump har med andre ord det amerikanske folket i ryggen for å fortsette støtten til Ukraina.
Les også: Trump toner ned trusselen fra Putin – men USAs etterretningsfellesskap er uenig
Europa har gjort det klinkende klart overfor USA at det ikke er i deres interesse å gjøre store innrømmelser overfor Russland, som da kan få blod på tann til å fortsette sine militære eventyr ved neste anledning. Hvis Trump nå trekker opp stigen etter seg og overlater forsvaret av Ukraina utelukkende til europeiske land, vil det da i prinsippet bety slutten på det transatlantiske sikkerhets- og verdipolitiske fellesskapet, med potensielt svært ubehagelig konsekvenser.
Vil Europa gå inn i den nye tiden alene?
Til tross for at visse politiske krefter i Vesten fortsetter å tviholde på en forbigått æra, er den såkalte liberale, regelbaserte verdensordenen som ble unnfanget etter andre verdenskrig, allerede bak oss. En ny, rå og kynisk verdensorden – basert på maktpolitikk og den sterkestes rett – er i ferd med å ta form. I denne virkeligheten er det interessebasert realpolitikk som definerer forholdet mellom nasjoner.
Men selv i en slik verden trenger man venner for å dele de sikkerhetspolitiske byrdene som utvilsomt vil oppstå, og da blir spørsmålet om USA og Europa klarer å holde sammen. På tross av våre motsetninger, er vi bedre rustet til å håndtere det som kommer sammen. Men hvis Trumps USA fortsetter å tviholde på «America First» og ignorerer Europas kjerneinteresser – å temme et ny-imperialistisk Russland i spedbarnstadiet – blir det vanskelig å se hvordan vi kan fortsette som før.
Enn så lenge vil Europa være avhengig av USA militært, men det gamle kontinentet har et enormt potensial og alle forutsetninger for å bli en sikkerhetspolitisk kjempe, uavhengig av hvordan krigen i Ukraina til slutt ender opp. Amerikanerne har all interesse av å ha en slik aktør med på laget når den nye verdensordenen som nå ligger i støpejernet endelig tar form.
Da gjenstår spørsmålet: Vil Trump gjøre det som trengs for å bremse Putins kommende støt inn i Ukraina: Vil han iverksette de drepende sanksjonene som er nødvendig og gi ukrainerne det de trenger for å få en slutt på denne krigen – og Russlands ny-imperialiske ambisjoner – en gang for alle?
Valget han tar i de kommende ukene og månedene vil definere Vesten i all fremtid.
En ny transatlantisk pakt? Hvordan innvandringsreform kan redde alliansen
