I en villig akseptert vasallrolle kom de europeiske lederne for å hylle kong Trump. Seremonien minnet om middelalderens Europa.
Jeg liker middelalderen svært godt. Hele ungdomstiden min var preget av lesning av Jacques Le Goff (red. anm. [1924–2014] fransk middelalderhistoriker, kjent for sine arbeider om Europas kultur- og mentalitetshistorie) og Georges Duby (red. anm. [1919–1996] en fransk middelalderhistoriker, særlig kjent for sine studier av føydalsamfunnet og Europas sosiale strukturer). Så dere kan tenke dere min glede da jeg fikk se direkte, nærmest i verdensomspennende overføring, en troskapsscene der lensmenn kom for å avlegge ed til kong Trump.
Noen politiske kommentatorer har snakket om meningsløsheten i slike samtaler, og insistert på hvor lite substans det er i avtalene som kan komme ut av et slikt skuespill. Men det er å nekte å innrømme det åpenbare: synoden hadde ikke først og fremst som mål å komme frem til noen avtale. For det er nok å føre samtaler i forværelset, der man med brede strøk kan skissere mer eller mindre pålitelige perspektiver.
Nei, det som teller her, er bønnfallet til den gamle kongen – hoffmennene som bøyer kne og ber om storsinn og nåde. Og en slik seremoni må holdes offentlig – man avlegger ikke troskapsed i kjelleren eller på bakgården til slottet. Det har aldri skjedd, ganske enkelt fordi det ikke ville hatt noen verdi. Det er det at eden blir avlagt foran vitner, som gir den verdi. Og hva kan være bedre enn å ha hele verden som tilskuere for å bekrefte overfor alle sin makt og verdi? Dessuten, som den kløktige mannen han er, lot ikke Trump sjansen gå fra seg til å minne (og det flere ganger!) om hvor enestående denne seremonien var. Han kunne ikke hatt en bedre historieskriver enn seg selv.
Les også: Historien om Herodes: Klientkongens maktkamp i romersk-okkupert Judea 🔒
Trump har dette vidunderlige ved seg, at han tillater seg alt. Han kan hoppe fra det ene til det andre uten å røre et øyenbryn. I går snakket han om demokratene, om poststemmegivning, om sønnen til en venn som ble nummer fire i en golfturnering og som nå igjen kan spise på restauranter i Washington DC uten å bli trakassert, om brevene hans kone Melania visstnok sender i fleng til verdens ledere, om Joe Biden som nå er enda dummere enn før… Kort sagt, om alt mulig unntatt hovedsaken: krigen i Ukraina.Hvorfor i det hele tatt ta opp et så følsomt emne når det vesentlige ligger et annet sted? Han kan tillate seg alt, hoffet er underlagt strømmen av hans usammenhengende ord.
A historic day at the White House as European leaders joined President Trump in the Oval Office.
President Donald J. Trump is the President of PEACE. 🇺🇸 pic.twitter.com/V91JvL7K9Z
— The White House (@WhiteHouse) August 19, 2025
Som rasjonelle lesere kan vi tolke kongens avsporinger på to måter: Kongen morer seg, og han er fullstendig klar over hvor meningsløse ordene hans er. Han ville i så fall være en etterfølger av de narraktige kongene, Rigoletto og det hellige smeltet sammen i én kropp. Det har eksistert slike, Nero og Caligula er to eksempler. Det er vanskelig å trekke klare grenser mellom sadistisk lek og reell galskap. Eller han er halvt dement, en monark revet med og fortryllet av sin egen ordstrøm, uten at det på noen måte hindrer hans kommersielle kløkt (en liten tur innom suvenirbutikken og en påminnelse om at Amerika ikke «gir» 150 000 milliarder til Ukraina, men «selger» dem våpen).
Les også: «The Gilded Age», Donald Trumps besettelse 🔒
Hva skal man så konkludere med? At hvis Europa bare har ordet «demokrati» i munnen (og det er ikke feil), så kan det likevel ikke påtvinge sine synspunkter på den amerikanske kolossen. Demokrati og full suverenitet, ja – men bare innenfor grenser fastsatt av stormakter som ikke nødvendigvis bryr seg om folkenes rett til selvbestemmelse. La folkeslagene det gjelder først skaffe seg en stabil økonomi, så får vi se etterpå. Det er kynisk, men verden har alltid vært slik. Det er ikke godt å være svak ved siden av de store. De har skarpere tenner og hardere klør.
Skylden ligger også hos et fragmentert Europa der rollene er dårlig definert. Javisst, i går greide de europeiske stormaktene å fordele oppgavene seg imellom – én leder ba om det ene, en annen argumenterte for det andre. Men la oss innrømme at helheten utgjorde et svært tamt kor. Man ber fordi man ikke tør kreve, og man ber i høflige former, fordi det ville være nytteløst å støte den amerikanske kjempen som doserer sine blikk etter hvor mye smiger man er villig til å legge i dem. Europa er vasall til giganten på den andre siden av Atlanteren, og på et vis har det kanskje alltid vært slik. Men tidligere tiders etikette gjorde at man slapp å såre følelser. Og nå som skjermen av anstendighet er falt, må man konstatere én ting: Alliansen av flere «små» er ikke alltid nok til å få den store til å bøye seg. I så måte har Gulliver løyet for oss – lilleputtene har aldri siste ord.
