Den massive tollsatsen fra Washington har gjort Modis kommende SCO-besøk i Kina til mer enn bare et symbolsk diplomati.
Med Indias statsminister Narendra Modi på vei til å delta på Shanghai-organisasjonen for samarbeid (SCO)-toppmøtet i Tianjin i slutten av august, og ventet å møte Kinas president Xi Jinping, blir den globale scenen i økende grad preget av dypere geopolitisk fragmentering. Mens USAs president Donald Trumps toppmøter med Vladimir Putin og Volodymyr Zelenskyj har skapt et visst håp om en mulig fredsavtale mellom Russland og Ukraina, gjenstår den globale ustabiliteten – først og fremst på grunn av Trumps tollpolitikk, der India ser ut til å være et hovedmål.
Den nylige kunngjøringen om en toll på 50 prosent på indiske varer fra Trump-administrasjonen har rystet Indias økende tillit til USA som en pålitelig partner i Indo-Stillehavsregionen. I en så kritisk situasjon signaliserer Modis beslutning om å delta på SCO-toppmøtet, og Kinas utenriksminister Wang Yis nylige besøk i India – der han uttalte at de to landene burde være «partnere, ikke rivaler» – en ny mulighet til å kalibrere forholdet mellom Kina og India. Etter de dødelige Galwan-sammenstøtene i 2020 hadde dialogen stått stille helt til oktober 2024, da de to landene nådde en betydelig avtale om tilbaketrekning knyttet til patruljering av grenseområdene i Depsang og Demchok langs Line of Actual Control (LAC).
I Tianjin vil Modi ikke bare delta på enda et multilateralt forum; han vil søke å styrke visjonen om India som en selvstendig makt – et land bestemt på å forme, heller enn å bli formet av, en verdensorden som nå er sterkt påvirket av Trumps offensive politikk. Spørsmålet er: hvor viktig er et partnerskap med Kina (og Russland) for India i dets søken etter strategisk uavhengighet?
Å engasjere Kina: En bevisst balansegang
India har lenge valgt verken isolasjon eller full tilpasning, men en tredje vei: strategisk multiallians, forankret i multipolaritet og regionalt engasjement. Denne grunnleggende utenrikspolitiske tilnærmingen er ikke blitt endret av dagens geopolitiske usikkerhet. Modis deltakelse i SCO og Indias beslutning om å styrke båndene til Kina – til tross for de pågående og uløste grensetvister – underbygger et slikt strategisk valg. Å gjenoppta og bygge opp forholdet til Kina gjenspeiler også et avslag på å bli fanget inn i én geopolitisk akse, selv under sterkt økonomisk press.
New Delhi har gang på gang valgt en målt tilnærming til Beijing fremfor åpen fiendtlighet, selv om grensetvistene har tiltatt de siste årene. For tiden har hver side om lag 50 000–60 000 soldater langs LAC i det østlige Ladakh, noe som viser de vedvarende spenningene til tross for taktiske tilbaketrekninger.
Indias deltakelse i SCO gjenspeiler derfor ikke en motsigelse, men en bevisst balansegang. For New Delhi er Kina både en geopolitisk rival og en uunngåelig økonomisk og regional realitet.
Les også: Skyggekrigen: Hvordan terrorangrepet i Pahalgam redefinerer forholdet mellom India, Kina og Pakistan
India har alltid tatt Kina på alvor i sin utenrikspolitikk fordi Kinas fremvekst som en dominerende global økonomisk og politisk makt gjør det nødvendig for New Delhi å opprettholde et funksjonelt og avstemt forhold til Beijing. Nylige møter på høyt nivå mellom Indias utenriksminister S. Jaishankar og kinesiske ledere reflekterer denne pragmatiske erkjennelsen. Selv om et visst nivå av mistillit består, gir dagens diplomatiske opptining en mulighet til å styrke handel og økonomisk samarbeid på områder som er skjermet fra sikkerhetsspørsmål.
Indias forsøk på å spille en større rolle i Kina-dominerte, ikke-vestlige multilaterale fora som SCO og BRICS må ses i denne sammenhengen. Særlig har den nylige BRICS-utvidelsen gitt India en mulighet til å vise fram sin visjon om en multipolar verden og sitt arbeid for strategisk autonomi – der landet søker å balansere forholdet til et bredt spekter av geopolitiske aktører uten formelle allianser. India mener at deltakelsen i både vestlig- og Kina-ledede fora vil styrke dets kontaktflate til det globale sør. For eksempel gjør SCO det mulig for India å være en del av samtalene som former den eurasiske orden. Modis besøk finner også sted samtidig som Kina øker sin regionale tyngde, fra Belte-og-vei-initiativet til en stadig større tilstedeværelse i Sør-Asia og Indo-Stillehavet. Kritikere kan stille spørsmål ved Modis vilje til å engasjere Beijing, men Indias evne til å opprettholde dialog mens landet står fast på territorial integritet og økonomisk rettferdighet, signaliserer diplomatisk modenhet.
Begrunnelse for engasjement
Indias forhold til Kina er sterkt formet av økonomiske interesser, særlig handel, tilgang til sjeldne jordarter og teknologisamarbeid, til tross for vedvarende spenninger. Snarere enn å isolere seg fra kinesisk teknologi og investeringer, bygger India brannmurer rundt sensitive sektorer, mens det tillater gjensidig fordelaktig samhandling andre steder. Denne tosporede strategien støtter Indias bredere visjon om selvstendig, men sammenkoblet vekst. Trumps holdning og tollpolitikk skyver de to asiatiske stormaktene nærmere hverandre, ettersom de forbereder seg på å åpne et nytt kapittel i sitt forhold. En nøkkelbekreftelse kom under Wang Yis nylige besøk, da Kina opphevet eksportrestriksjoner på gjødsel, magneter av sjeldne jordarter, kritiske mineraler og tunnelboremaskiner. Gitt at India importerer nær 90 prosent av sine magneter av sjeldne jordarter fra Kina, er en slik gjensidighet betydningsfull.
Handel og økonomiske bånd har, til tross for sin kompleksitet, i mange år vært den stabiliserende faktoren i forholdet mellom India og Kina. I regnskapsåret 2024 utgjorde den bilaterale handelen 118,4 milliarder USD, der India importerte varer fra Kina for 101,7 milliarder USD, mens eksporten kun var 16,67 milliarder USD – en tydelig handelsubalanse, men også et bevis på Kinas sentrale rolle i indiske forsyningskjeder. Sjeldne jordarter, avgjørende for elektronikk, fornybar energi og forsvar, er en annen viktig faktor i forholdet. Selv om India har egne reserver, mangler landet avanserte prosesseringsmuligheter, noe som gjør samarbeid eller indirekte avhengighet av kinesiske forsyningskjeder til en strategisk sårbarhet. Dette har fått India til å søke diversifisering gjennom partnerskap med Australia og Canada, men samarbeid med Kina forblir et nødvendig midlertidig tiltak.
Les også: 70 år med «fredelig sameksistens»: Kinas svik mot India
Teknologisamarbeidet viser også tegn til forsiktig gjenopptakelse. Etter grensekampene i 2020 og det påfølgende forbudet mot kinesiske apper, hadde India sterkt begrenset kinesisk teknologiadgang. Men nylig har begge land vist interesse for selektivt samarbeid innen sektorer som grønn energi, elbiler og KI-forskning, der gjensidig nytte til en viss grad veier tyngre enn strategisk rivalisering. Kinesiske selskaper utforsker også indirekte investeringsveier via Sørøst-Asia for å fortsette å finansiere indiske teknologiselskaper, noe som reflekterer en pragmatisk tilpasning i forretningsstrategien.
Utover Kina: Russland, Vesten og Indias strategiske kalkyle
Indias tilnærming til Kina suppleres også av en jevn engasjering med Russland. Til tross for vestlig uro over New Delhis nøytrale holdning til krigen mellom Russland og Ukraina, har India nektet å gi slipp på sitt langvarige strategiske forhold til Moskva. Denne kalkylen er uendret selv når Trump truer med å innføre toll som kan destabilisere det indisk-amerikanske partnerskapet. For India fungerer Russland ikke bare som en viktig forsvarspartner, men også som en geopolitisk motvekt til Kina og Pakistan. Etter hvert som SCO og BRICS utvides til å inkludere flere Kina-vennlige land, satser India på at dets gamle partnerskap med Russland vil bidra til å balansere Beijings økende innflytelse innenfor disse fora. I tillegg har New Delhi foretrukket å være engasjert i Eurasia via Russland-India-Kina (RIC)-trilateralet, som har vært drivkraften bak opprettelsen av BRICS, Den asiatiske investeringsbanken for infrastruktur, samt inkluderingen av India i SCO.
Russland presser nå på for å gjenopplive RIC-trilateralet, som har ligget brakk siden Galwan-sammenstøtene. Begrunnelsen for RIC, som går mer enn tre tiår tilbake, er å omforme verdensordenen til fordel for framvoksende økonomier ved å samle de tre største eurasiske maktene og økonomiene utenfor den vestlige blokken. Kina støtter en gjenoppliving av RIC, mens India har vært forsiktig åpen om dette «konsultative formatet», og holder alternativene åpne. Denne fornyede interessen for RIC kommer på et kritisk tidspunkt da alle tre landene står overfor ulik grad av press fra Vesten. Den felles erklæringen fra det siste RIC-møtet i 2021 uttrykte solidaritet og tro på «en multipolar og mer balansert verden». Sett i dagens sammenheng med Trumps tollpolitikk, er formuleringen om behovet for et «transparent, åpent, inkluderende og ikke-diskriminerende multilateralt handelssystem» særlig interessant.
Les også: India–Kina-rivaliseringen: Kan et fjell bære to tigre? 🔒
Selv om mange vestlige land har nedgradert forholdet til Moskva etter Ukraina-krigen, har India stått fast ved prinsippet om strategisk autonomi. Modis gjentatte budskap – at «dette ikke er en tid for krig» – uttrykker New Delhis insistering på diplomati fremfor isolasjon, selv mens landet har økt energiimporten fra Russland og opprettholdt forsvarssamarbeidet.
Mens New Delhi holder alternativene åpne, bør Tianjin-møtet også leses som et signal til Washington: India vil fortsette å samarbeide der interessene sammenfaller, men det vil ikke gå inn i en «inneslutningsstrategi» mot Kina som undergraver dets regionale prioriteringer eller strategiske fleksibilitet.
I motsetning til oppfatningen om at Indias balansegang kan fremmedgjøre Vesten, har båndene til USA, EU, Japan og Australia bare blitt dypere det siste tiåret. Fra Quad-samarbeid i Indo-Stillehavet til forsvarsavtaler med Washington og en frihandelsavtale med Storbritannia, investerer India tungt i strategiske partnerskap med disse aktørene. Disse tilpasningene er saksbaserte og interesse-drevne, særlig for å balansere Kinas regionale dominans og fremme Indias økonomiske og teknologiske samarbeid, selv om det kan være enkelte tilbakeslag.
Oppsummert er Indias nåværende utenrikspolitiske holdning en klarsynt vurdering av de globale realitetene, og et strategisk valg om multipolaritet (eller reformert multilateralisme) som den mest stabile og rettferdige globale arkitekturen i en tid med usikkerhet. Enten det gjelder å engasjere Kina bilateralt og multilateralt, inkludert i SCO, opprettholde strategisk dybde med Russland, eller fremme Indo-Stillehavs-samarbeid med Vesten, styres New Delhi av en suveren kalkyle av interesser og innflytelse. Modis opptreden i Tianjin er et symbol på denne visjonen. Ved å delta i et forum ledet av sin fremste rival, sikrer India at det forblir en uunnværlig aktør i alle arenaer for global styring.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på South Asian Voices, Stimson Centers nettbaserte policyplattform, og har blitt oversatt og publisert på nytt med tillatelse fra redaktørene.
