Mens verden samler seg om de store, kjente klimakrisene, vokser en annen som er like alvorlig i det stille. Tibet står i fare for å bli klimapolitikkens blindsone.
14. november 2025: Stockholm Center for South Asian and Indo-Pacific Affairs (SCSA-IPA) ved Institute for Security and Development Policy (ISDP) gjennomførte en strategisk reise til Brasil i forbindelse med COP30 i Belém. Deretter fulgte samtaler på høyt nivå i Rio de Janeiro for å løfte frem et av verdens mest neglisjerte økologiske brennpunkter: den akselererende klimakrisen i Tibet og Himalaya-regionen. Besøket var del av senterets flaggskipprosjekt «Whither Tibet in Climate Crisis Agenda», en markant samtale under COP30, som kulminerte i lanseringen av rapporten i Rio og utvekslinger med Brasils kunnskapsmiljøer, eksperter og beslutningstakere.
Delegasjonen, ledet av Dr. Jagannath Panda, leder for SCSA-IPA, og med deltakelse fra Richard Ghiasy, senior tilknyttet forsker ved SCSA-IPA og direktør for GeoStrat (Nederland), deltok på COP30 som observatører og samtalepartnere med fokus på å øke den globale bevisstheten om klimarisikoen i høytliggende områder. Budskapet var tydelig: Det tibetanske høylandet, Asias «tredje pol», gjennomgår et økologisk sammenbrudd som global klimastyring ikke lenger har råd til å overse.
Tibets smeltende krise i skyggen av COP30s fokus på Amazonas
COP30s hovedtemaer – bevaring av Amazonas, urfolks miljørettigheter og bærekraftig utvikling – har med rette fått global oppmerksomhet. Men SCSA-IPA påpekte at et annet økosystem av planetarisk betydning, Tibet, fortsatt er påfallende fraværende i den internasjonale klimadebatten. Det tibetanske platået varmes nesten tre ganger raskere enn resten av verden, som utløser hurtig bresmelting, nedbrytning av permafrost og destabilisering av store elvesystemer.
I møter med klimaforskere, spesialister på urfolksrettigheter og miljøforskere i Belém understreket Dr. Panda at konsekvensene av Tibets miljøforfall strekker seg langt utover Kinas grenser. Det tibetanske platået forsyner ti store elver og opprettholder livsgrunnlaget for nesten 2 milliarder mennesker i Sør-Asia og Sørøst-Asia. Tap av isreservene, endringer i nedbørsmønstre og økende vannmangel nedstrøms kan omforme regionens matsikkerhet, energiplanlegging, faren for katastrofer og geopolitikk.
Krisen forverres av Beijings økende vannkraft- og vanninfrastruktur, inkludert demninger og avledningsprosjekter langs store grensekryssende elver. Det nylig foreslåtte Medog Water Diversion Project skiller seg ut som et tiltak med store konsekvenser for nedstrømsland; det er et prosjekt som kan endre den økologiske balansen i Brahmaputra-bekkenet og forsterke regionale spenninger.
Les også: En demning kan skjule en annen: Kinas Metog‑prosjekt
Økende press fra gruvedrift tilfører den økologiske trusselen en ny dimensjon. Økt utvinning av litium, sjeldne jordarter, kobber og andre ressurser i Tibet har forstyrret sårbare fjellområder og bidratt til jorderosjon og tap av leveområder. Samtidig har tvangsflytting av tibetanske nomadiske samfunn svekket varige systemer for miljøforvaltning i høylandet. Ifølge Dr. Panda kan klimarettferdighet ikke forfølges på en meningsfull måte dersom verdens største ferskvannsreserver utenfor polarområdene forsvinner uten innsyn eller ansvarliggjøring. Noen av disse temaene ble omtalt i internasjonale medier som CNN Brasil og CNBC Brasil.
ISDP–CEBRI-samtaler: Å løfte Tibet inn i BRICS- og UNFCCC-rammeverkene
I Rio de Janeiro lanserte SCSA-IPA sin rapport «Whither Tibet in Climate Crisis Agenda» under en grundig samtale arrangert av Brazilian Center for International Relations (CEBRI), en innflytelsesrik tenketank. Fremtredende brasilianske representanter, blant dem ambassadør Antonio de Souza e Silva, Isabella Ávila, Claudia Lundgren og Alice Nascimento, diskuterte med ISDP de strategiske og økologiske konsekvensene av global klimaforverring, også i Tibet.
Samtalen førte til en felles konklusjon: BRICS og UNFCCC må behandle Tibet som et anliggende for klimastyring med høy prioritet, det vil si ikke som et politisk sensitivt spørsmål knyttet til Kinas interne forhold. Begge parter, SCSA-IPA og CEBRI, var enig om at BRICS’ klimadagsorden – særlig fokus på bærekraftig utvikling, miljøsamarbeid og forbindelser mellom land i sør – ikke er komplett dersom høytliggende økosystemer fortsatt blir skjøvet til side. BRICS-plattformen er en unik mulighet for å fremme atmosfærisk overvåkning, breforskning, hydrologisk åpenhet og felles tilpasningsrammer for Asias elvesystemer.
Et viktig resultat av diskusjonen var erkjennelsen av at klimastyringstiltak som hydrologisk datadeling, varslingssystemer og overvåkning av grensekryssende elver må være universelle forpliktelser, ikke politiserte innrømmelser. Tibets isbreer, elver og landskap utgjør et globalt økologisk fellesgode; derfor må deres forringelse ha multilateralt tilsyn og samlet vitenskapelig innsats.
Samtalen trakk en særlig sterk parallell mellom tvangsflytting av urfolk i Amazonas og fordrivelsen av tibetanske nomader fra deres tradisjonelle områder. I begge tilfeller blir samfunn med stor økologisk kunnskap, avgjørende for å bevare sårbare økosystemer, skjøvet ut. Slik utestengelse øker miljøsårbarheten ved å svekke lokale bevaringspraksiser og redusere kulturell motstandskraft.
Ved å sette disse erfaringene opp mot hverandre utdypet ISDP–CEBRI-samarbeidet Brasils forståelse av Tibets krise og knyttet bresmeltingen i Himalaya til bredere globale debatter om urfolksrettigheter, miljørettferdighet og klimastyring. Som del av sitt arbeid i Brasil besøkte ISDP-delegasjonen også PUC-Rio, en av Latin-Amerikas ledende akademiske institusjoner.
Styrking av sør-til-sør-samtaler om klima
Under besøket i Brasil for å delta på COP30 fokuserte ISDP-teamet på å koble forskning på økologisk forringelse i Amazonas med tilsvarende miljøforstyrrelser i Himalaya-regionen. Mange klimaforskere og eksperter ved COP30 understreket at mens Amazonas står overfor trusler fra avskoging, endret arealbruk og utvinningsindustrier, møter Tibet bresmelting, vannmangel, tap av leveområder og press fra gruvedrift – men begge økosystemene deler en sentral sårbarhet: svekkelsen av urfolks og lokale forvaltningssystemer.
Les også: Kinas megademning i Tibet truer Himalayas økosystem og politiske stabilitet 🔒
Samtalen fremhevet at klimaendringer i høytliggende områder får langt mindre global finansiering og vitenskapelig oppmerksomhet enn regnskoger eller kystsoner, til tross for at de har like stor betydning for globale hydrologiske kretsløp. Forskere og eksperter påpekte at integrering av tibetanske spørsmål i sør–sør-klimasamarbeid, særlig gjennom BRICS, ville bidra til å utvide global forståelse av klimatiske risikoområder og fremme felles forskning på hydrologi, biologisk mangfold og miljøstyring. Brasils rolle som vertskap for COP30, kombinert med landets lederskap innen bevaring av Amazonas, gjør det til en nøkkelstemme for å utvide den globale klimadagsordenen til også å omfatte mindre anerkjente, men like kritiske økosystemer som det tibetanske platået.
En oppfordring til er bredere klimaperspektiv
Mens COP30 former rammene for globale klimatiltak og Brasil leder debatten om bærekraft og rettferdighet, understreker SCSA-IPA sitt budskap: Verden kan ikke sikre sin klimafremtid uten å ta tak i det økologiske sammenbruddet i Himalaya og Tibet. Destabiliseringen av Den tredje polen er ikke et avgrenset fenomen; det er en systemisk trussel som vil påvirke Asias vannforsyning, regional stabilitet og klimatilpasning i flere tiår fremover. Rapporten «Whither Tibet in Climate Crisis Agenda», som ble lansert i Brasil, sender et tydelig signal: «Den globale klimadagsordenen – fra Amazonas til Indo-Stillehavet – må anerkjenne Tibet som en grunnpilar for planetens miljøhelse.»
