Det andre Stockholm-forumet om Himalaya, arrangert ved Institute for Security and Development Policy (ISDP), kom med et presserende og tydelig budskap til verdenssamfunnet: klimakrisen som utspiller seg i Tibet, kan ikke lenger holdes utenfor det globale klimadiplomatiet.
Forumet samlet forskere, beslutningstakere og analytikere fra Europa, Asia og Indo-Stillehavet, og fremførte et overbevisende argument for at det tibetanske platået – ofte omtalt som «den tredje polen» – må anerkjennes som en sentral del av enhver seriøs samtale om global klimastyring. Mens forberedelsene til COP30 i Belém, Brasil, intensiveres, var forumets hovedbudskap klart: Tibet må inn på FNs klimadagsorden (UNFCCC).
Tonene i samlingen bar preg av dyp frustrasjon over det internasjonale samfunnets likegyldighet til Tibets økologiske forfall. Dr. Jagannath Panda, leder for Stockholm Center for South Asian and Indo-Pacific Affairs (SCSA-IPA), understreket at Tibets klimakrise ikke kan skilles fra dens bredere geopolitiske sammenheng. Han beskrev platået som et område der miljøødeleggelse, befolkningspolitikk, militarisering og strategisk infrastruktur møtes i en kompleks krise – økologisk i sin natur, men geopolitisk i sine konsekvenser. Tibets vannressurser mater de store elvene i Himalaya, som igjen livnærer mer enn en milliard mennesker i Sør- og Sørøst-Asia. Å snakke om stabilitet i Himalaya uten å ta opp Tibet, sa han, er å etterlate klimadiplomatiet ufullstendig.
Denne oppfatningen ble delt av ISDPs administrerende direktør, Dr. Niklas Swanström, som advarte om at Tibets klimautvikling nærmer seg et punkt uten retur. Breene smelter i et tempo uten sidestykke, permafrosten trekker seg tilbake, og økosystemer som tidligere ble opprettholdt av århundrer med lokal kunnskap, bryter nå sammen under tung militarisering og utvinningsbasert utvikling. Til tross for disse alarmerende trendene forblir Tibet fraværende i FNs klimaforhandlinger – ikke på grunn av irrelevans, men på grunn av stillhet og politisk ubehag. Dr. Swanström slo fast at særlig Europa må vise intellektuell mot og erkjenne at Tibet ikke er en fjern konflikt, men en kjernefaktor i den globale klimarisikoen.
Les også: En demning kan skjule en annen: Kinas Metog‑prosjekt
Gjennom hele forumet undersøkte deltakerne hvordan Kinas statlige utviklingsstrategi i Tibet har vevd sammen miljøendring og politisk kontroll. Byggingen av store vannkraftverk, uregulert gruvedrift og urban kolonisering omformer ikke bare landskapet, men undergraver også tradisjonelle tibetanske måter å forvalte naturen på. Deltakerne påpekte at Kina ofte fremstiller disse prosjektene som modernisering, men at de i realiteten ofte skjuler økologisk ødeleggelse og kulturell fordrivelse. Eerishika Pankaj fra Organisation for Research on China and Asia (ORCA) bemerket at vitenskapelig tilgang til tibetanske områder blir stadig mer begrenset, noe som tvinger det internasjonale samfunnet til å basere seg på satellittdata og statlig filtrerte narrativer. I en tid der globalt klimaregnskap står sentralt, forblir Tibet et blindfelt – et område med enorm økologisk betydning, men svært liten åpenhet.
En vesentlig del av diskusjonene dreide seg om den dobbelte bruken av infrastrukturprosjekter på platået. Deltakerne påpekte at motorveier, rullebaner og logistikknutepunkter, som blir fremstilt som utviklingstiltak, også tjener militære formål. Denne sammenblandingen av sivile og militære mål har hatt alvorlige økologiske konsekvenser: gressletter blir jevnet med jorden, skjøre permafrostområder destabiliseres, og elvedaler blir kraftig ombygd uten miljøvurdering. Slike inngrep utgjør grenseoverskridende risiko, særlig for land som India, Nepal, Bangladesh og Myanmar, som er avhengige av vannsystemene som har sitt utspring i Tibet. Men deltakerne understreket at dette ikke bare er et asiatisk problem. Dersom den «tredje polen» destabiliseres, vil de hydrologiske forstyrrelsene, migrasjonsbølgene og matvareusikkerheten spre seg utover – og til slutt sette Europas motstandskraft på prøve.
Et annet sentralt tema var den menneskelige dimensjonen ved Tibets klimakrise. Diskusjonene om befolkningspolitikk, ledet av ambassadør Lars Vargö, avdekket hvordan statspåtvungne relokaliseringer av nomadiske samfunn bryter opp århundrelange mekanismer for økologisk balanse. De tibetanske gjeternes tradisjonelle livsform – som voktere av høyfjellsplatået – blir erstattet av betongbosettinger der både kultur og naturforståelse går tapt. Med forvitring av språk, identitet og tradisjonell jordforvaltning mister Tibet ikke bare folk, men også kunnskap – kunnskap som en gang sikret harmoni mellom mennesker og natur i ekstreme klimaforhold.
I den avsluttende sesjonen – passende nok kalt «Å løfte Tibet inn i den globale debatten» – kom forumets mest direkte appell. Deltakerne krevde at COP30 må anerkjenne Tibet som en kritisk klimaregion og skape diplomatisk rom for at området inkluderes i forhandlingene. Å anerkjenne Tibet, argumenterte de, krever ikke geopolitisk konfrontasjon, men moralsk klarhet fra Kinas side. Å overse platået fordi det ligger innenfor politisk sensitive grenser reduserer ikke dets innvirkning på klimasystemene – det forsterker snarere behovet for å kreve åpenhet, vitenskapelig samarbeid og økologisk ansvar. Talere ba om multilaterale mekanismer som kan sikre uavhengig overvåking av breers helse, elveforløp og permafrostens stabilitet i Tibet – alt grunnleggende for global klimamodellering.
Les også: Vann som våpen: Kinas «økodominans»-strategi i Himalaya 🔒
Flere deltakere oppfordret EU, Japan, India og andre likesinnede demokratier til å opptre som brobyggere. De foreslo at Tibet bør behandles gjennom et klimaforsikringsperspektiv snarere enn et suverenitetsperspektiv, for å åpne for konstruktivt samarbeid med miljøet i sentrum. Forumet foreslo også å opprette et Himalaya-klimapolitisk konsortium i forkant av COP30 for å utarbeide politiske anbefalinger, forskningsprosjekter og strategier som sikrer Tibets plass i internasjonale klimaforhandlinger.
Til tross for den politiske kompleksiteten rundt Tibet var forumets diskusjoner preget ikke av konfrontasjon, men av en nøktern erkjennelse av at økologiske kriser ikke lar seg begrense av politiske grenser. Talere understreket at Tibet ikke er et isolert platå; det er Asias vanntårn, monsunenes regulator og den stille stabilisatoren av klimasykluser. Et sammenbrudd her vil utløse kjedereaksjoner langt utover Himalaya. Stillhet er ikke lenger et uttrykk for nøytralitet – det er en form for medskyldighet.
Da møtet ble avsluttet, var budskapet fra Stockholm både presserende og ettertenksomt: Tibet må ikke forbli det manglende kapitlet i den globale klimastyringen. COP30 i Belém, Brasil, er en avgjørende mulighet til å rette opp denne forsømmelsen. Å anerkjenne Tibet handler ikke bare om rettferdighet for et stemmeløst land; det handler om å beskytte det globale felleseie. Forumet oppfordret klimaforhandlere, beslutningstakere og sivilsamfunn til å løfte Tibets sak fra fotnoter til plenumsdebatter, fra hviskende erkjennelser til diplomatiske forpliktelser.
Stockholm-forumet bekreftet ISDPs forpliktelse til å styrke klimadiskursen om Himalaya gjennom langsiktig forskning, dialog og internasjonalt samarbeid. Deltakerne dro med en felles forståelse: å forsvare Tibets økologi er ikke en regional kamp – det er et globalt ansvar. Dersom verden fortsetter å overse den tredje polen, kan den våkne først når det er for sent. Spørsmålet COP30 nå står overfor er enkelt: skal Tibet forbli usett, eller vil verdenssamfunnet endelig erkjenne at uten å verne jordens tak, finnes det ingen klimarisiko som kan håndteres?
Kinas megademning i Tibet truer Himalayas økosystem og politiske stabilitet 🔒
