Når Japans mektigste parti vender seg mot høyre, skjer det under ledelse av en kvinne som vil gjenreise nasjonal stolthet og styrke forsvarspolitikken.
Sanae Takaichi, en 64 år gammel veteranpolitiker kjent for sitt hardt konservative ståsted, ble valgt til leder for Japans regjerende liberaldemokratiske parti (LDP) den 4. oktober 2025 – noe som setter henne på kurs til å bli landets første kvinnelige statsminister. Valget kommer etter en turbulent periode for LDP, som har lidd to påfølgende valgnederlag under tidligere statsminister Shigeru Ishiba – som trakk seg forrige måned. Takaichi sikret seg partiledelsen etter å ha beseiret sin moderate rival Shinjiro Koizumi, men statsministerposten er enda ikke garantert.
LDP har nå tapt sitt tradisjonelle valgflertall og står helt uten parlamentarisk majoritet. LDPs koalisjonspartner Komeito kunngjorde 10. oktober at de forlater regjeringssamarbeidet etter 26 år og at de ikke kommer til å støtte Takaichi som statsminister. Komeito viste til bekymringer over at LDP ikke i tilstrekkelig grad har tatt ansvar for en pågående politisk finansieringsskandale, som også bidro til partiets valgnederlag. Dermed står LDP nå uten flertall, og opposisjonspartiene sonderer ulike muligheter for å nominere alternative statsministerkandidater – noe som gjør Takaichis vei til makten usikker.
Umiddelbart etter Takaichis seier, uttrykte Komeito tre hovedbekymringer: LDPs håndtering av partiets finansieringsskandaler, Takaichis holdning til utlendinger, og hennes høyreorienterte syn på historien – blant annet hennes tendens til å tone ned Japans rolle under krigen og hennes tidligere besøk til den kontroversielle Yasukuni-helligdommen. Selv om Takaichi og Komeito-leder Tetsuo Saitō løste enkelte av disse uenighetene, klarte de ikke å bli enige om partifinansiering. Stridens kjerne var gjeninnsettelsen av Hagiuda Kōichi, som hadde vært utestengt fra partiets lederverv i ett år etter sin involvering i kampanjefinansskandalen.
I underhuset hadde LDP–Komeito-koalisjonen tidligere 221 av 465 seter, med 233 seter som kreves for flertall. Alene sitter LDP nå igjen med kun 196 seter. Siden LDP nå mangler selv støtte fra sin tidligere koalisjonspartner, må Takaichi trolig inngå nye allianser med andre partier – som sentrum-høyre-opposisjonen – for å sikre flertall. En avstemning om statsministerposten ventes i løpet av midten av oktober, men utfallet er nå høyst usikkert.
Takaichis sosialkonservatisme
Resultatet av LDP valgkampen er en form for revansj for Takaichi, som i fjor tapte partiledervalget mot den avtroppende statsministeren Shigeru Ishiba. Hennes seier markerer et gjennombrudd for høyrefløyen i LDP, etter et år ledet av den mer moderate Ishiba. I motsetning til mange av sine rivaler (som motparten Koizumi, sønn av forrige statsminister Junichiro Koizumi) fra etablerte politiske dynastier, kommer Takaichi fra Nara-prefekturet – datter av an politikvinne og en fabrikkarbeider – en bakgrunn som skiller seg fra Japans tradisjonelle politiske elite.
Les også: Sjøslaget ved Tsushima (27. mai 1905): Starten på en ny æra i geopolitikken 🔒
Takaichi ble valgt inn i underhuset i 1993 som en uavhengig representant, før hun sluttet seg til LDP tre år senere. I løpet av sin politiske karriere utviklet hun et nært forhold til den avdøde statsministeren Shinzo Abe, som ble drept i 2022. Under Abe hadde Takaichi flere sentrale verv, blant annet som innenriks- og kommunikasjonsminister, sosialminister og leder for LDPs politiske forskningsråd. Både Abe og Takaichi ble valgt inn i parlamentet i 1993, og delte et mer nasjonalistisk syn, med vekt på en sterkere forsvarspolitikk og tradisjonelle samfunnsverdier. Takaichi har tidligere stilt som kandidat til LDP-ledelsen to ganger – 2021 og 2024.
På mange måter fremstår Takaichi som en ideologisk arvtaker etter Shinzo Abe. Hun tilhører Japans etterkrigstidige revisjonistisk-konservative strømning – ofte knyttet til gruppen Nippon Kaigi, kjent for å fremme patriotisme og for å tone ned Japans krigstidshandlinger. Gjennom hele sin karriere har Takaichi vært en tydelig forsvarer av tradisjonelle samfunnsnormer og konsekvent motarbeidet forsøk på sosial liberalisering. Hun har offentlig avvist både legalisering av likekjønnet ekteskap og forslaget om at ektefeller skal kunne ha ulike etternavn (fūfubessei), med advarselen om at slike endringer kan “ødelegge den sosiale strukturen basert på familieenheter.” På samme måte har hun insistert på at kun mannlige arvinger bør kunne arve Chrysanthemum-tronen, og omtalt keiserarvens tradisjon som “en viktig skatt som er unik for Japan.”
Takaichis inntreden som LDP-leder er et historisk øyeblikk for kvinners deltakelse i japansk politikk, men hennes politiske agenda forblir tydelig konservativ. I lederkampanjen la hun vekt på familievennlige tiltak – som skattefradrag for barneomsorg og insentiver for bedrifter som tilbyr barnepass. Nylige undersøkelser viser bred støtte i Japan for flere kvinner i lederstillinger, med økende oppslutning for flere kvinnelige politikere, toppledere og styremedlemmer. Under Shinzo Abes regjeringstid bidro Takaichi til å gjennomføre tiltak for å hjelpe yrkesaktive kvinner. Hun var med på å få vedtatt loven fra 2015 om fremme av kvinners deltakelse, som pålegger selskaper å offentliggjøre kjønnsdata og sette mål for inkludering. Utvidet barnehagetilbud og mer fleksible arbeidsordninger har sammenfalt med at kvinnelig deltakelse i arbeidslivet har økt med sju prosentpoeng det siste tiåret.
Takaichi har både uttrykt beundring for, og blitt sammenlignet med, Storbritannias Margaret Thatcher – og har blitt beskrevet som en kvinne som «oppfører seg som menn». Takaichi uttalte seg i 2021 om hvordan det var å være kvinnelig lederkandidat i LDP, og beskrev det som «en maur som utfordrer en elefant.» Hun la til at da hun først stilte til valg i 1993, var det en «ulempe å være kvinne.» Takaichi har lovet å utnevne flere kvinner – og til og med foreslått en «nordisk-lignende» kjønnsbalanse i sin regjering og LDPs partiledelse. Ishibas regjering besto av kun to kvinnelige medlemmer, og kvinner utgjør bare 16 prosent av representantene i Japans parlament (underhuset). Likevel ligger Japan fortsatt på 118. plass av 146 land på World Economic Forums (WEF) likestillingsindeks, spesielt når det gjelder politisk myndiggjøring.
Innvandring og fremveksten av Sanseito
Sanseitos fremvekst som en kraftfull politisk aktør – fra et marginalt parti til å vinne rundt 14 seter i overhusvalget i juli 2025 – har brakt «Japanere først»-populisme til fronten. Paritets plattform kombinerer streng innvandringskontroll, skattekutt og nasjonalisme, og har hentet mange støttere på grunn av uro over stagnasjon, synkende fødselsrate, økte priser og sosiale endringer. Takaichis politikk overlapper med flere av partiets temaer – nasjonal stolthet, strengere innvandringspolitikk og økonomiske stimuleringspakker – noe som gir henne rom til å vinne tilbake misfornøyde velgere. Takaichi står ved et veiskille: Hun kan kanalisere Sanseitos frustrasjon til en mer stabil konservativ blokk gjennom pragmatiske reformer og sosialpolitiske tiltak – eller hun kan risikere å forsterke bevegelsens mer ekstreme impulser for å holde på velgere. Det siste vil være et risikabelt spill som kan komplisere fremtidige koalisjoner og øke interne spenninger.
Les også: USA, Japan: Et strategisk forhold i fare?
Under valgkampen grep Takaichi fatt i en bølge av innvandringsskepsis i Japan. Hun foreslo at Japan burde opprette et kommandosenter for å håndtere saker knyttet til utenlandske borgere. Hun åpnet også en kjent tale med å reagere på at utenlandske turister hadde sparket en hellig hjort i Nara – en hendelse som senere ble trukket i tvil. Takaichis fokus på innvandring – et tema som opptok de første åtte minuttene av en femten minutters valgkampstale – har blitt sett på som et forsøk for å vinne tilbake velgere som forlot LDP under det siste valget. I første omgang har hun tonet ned retorikken noe – sannsynligvis på grunn av manglende flertall – men løftet om å kontrollere «regelløse» utenlandske arbeidere og turister er et tydelig signal om at innvandringsskepsis står sentralt i hennes agenda.
Abenomikk
Takaichi omfavner i stor grad Shinzo Abes økonomiske linje med ekspansiv finans- og pengepolitikk støttet av strukturelle reformer. Den såkalte Abenomics-politikken, ble introdusert under Abe og utformet for å trekke Japan ut av kronisk deflasjon og gjenopplive vekst gjennom koordinert handling fra regjeringen og den japanske sentralbanken (BOJ). Politikken kombinerte store offentlige utgiftsprogrammer med et press på selskapsreformer og økt arbeidsdeltakelse, og den er fortsatt det dominerende referansepunktet for Tokyos vekststrategi.
Takaichi har presentert seg som en vekstorientert, pro-industri leder som ønsker å øke innenlandsk etterspørsel, støttet av statlig støtte til strategiske sektorer. Hun har foreslått en stimuleringspakke som strømmer offentlige midler til kunstig intelligens, halvledere, ren energi, infrastruktur og andre høyteknologiske næringer, samtidig som hun gir skattefordeler til husholdninger og bedrifter – for eksempel fradrag for barne- og eldreomsorg, samt insentiver for selskaper som utvider intern barneomsorg. Den økonomiske virkeligheten tvinger henne imidlertid til å moderere budskapet sitt. I dag har opposisjonspartiene størstedelen av innflytelsen over statsbudsjettet, og Takaichi må balansere løfter om vekstpakker med det faktum at statsgjelden er høy. Takaichi har tonet ned kravet om ytterligere rentekutt og isteden foreslått en blanding av skattekutt, insentiver for lønnsvekst og investeringer i teknologi og infrastruktur.
Takaichis politiske plattform indikerer fortsatt støtte til liberalisering av handel, inkludert utvidelse av CPTPP-medlemskap (Comprehensive and Progressive Agreement for Trans-Pacific Partnership) og økonomiske partnerskap med EU (EU–Japan Economic Partnership Agreement). Hun vil videreføre investerings- og handelsavtalen som Ishiba forhandlet med Trump (reduserte amerikanske tollsatser i bytte mot japanske investeringer), men har antydet at enkelte krav kan reforhandles hvis de går på tvers av Japans interesse – noe som kanskje signaliserer en tøffere linje i handelspolitikken.
Kombinasjonen har allerede påvirket markedene: den japanske yenen har svekket seg, og obligasjonsrentene beveget seg på forventninger om ny finanspolitisk lettelse. Veien videre kan øke offentlig gjeld og legge press på forholdet mellom BOJ og regjeringen. Takaichi har offentlig oppfordret BOJ til å tilpasse politikken til regjeringens vekstmål og advart mot for tidlige rentehevinger. Samlet sett kan Takaichi anses som en forkjemper for en statlig styrt videreføring av Abenomics med ekstra vekt på industri- og sikkerhetsinvesteringer og sosiale tiltak, men avveiningene – høyere underskudd, markedsreaksjoner og interne begrensninger (manglende flertall) – vil teste hvor mye av denne agendaen hun realistisk kan gjennomføre.
Japans globale comeback
Takaichi har gjort forsvarspolitikk til en sentralt i sin plattform. Hun støtter en økning av Japans forsvarsbudsjett til 2 % av bruttonasjonalproduktet (BNP) innen 2027 og går inn for en revisjon av den pasifistiske grunnloven for å fullt ut legalisere kollektivt selvforsvar. Takaichis tilnærming bygger videre på Shinzo Abes sikkerhetsstrategi: å finjustere Japans strategiske doktrine, styrke Japan–USA-alliansen og utdype samarbeidet med partnere som Sør-Korea og Taiwan. I praksis kan dette bety større interoperabilitet gjennom felles øvelser, utvidet informasjonsdeling og koordinering innen rammeverk som QUAD.
Selv om Takaichi presenterer seg som en kandidat for endring – med sitt eget slagord om å «forvandle folkets bekymringer […] til håp» – forblir hennes politiske forslag forankret i konservativisme. Enkelte observatører har sammenlignet stilen hennes med «America First»-politikken, tilsvarende Trumps tilnærming. Samtidig påpekes hennes begrensninger: med LDP nå i et skjørt flertall vil ekstreme tiltak trolig dempes gjennom koalisjonsforhandlinger. Partiets svekkede posisjon i parlamentet betyr at ethvert forsøk på grunnlovsendring eller aggressiv forsvarsøkning sannsynligvis vil kreve kompromiss. Likevel understreker Takaichis inntreden en vedvarende endring i japansk politikk, der nasjonal sikkerhet, avskrekking og identitetspolitikk nå står sentralt i regjeringspartiets visjon for Japan.
Les også: Japans pasifisme i møte med virkeligheten
Takaichi har signalisert et ønske om å gjeninnta Japans globale tilstedeværelse, og uttalt at hun har til hensikt å erklære at «Japan er tilbake» på den internasjonale scenen. Dersom hun blir stemt inn som statsminister, vil hennes første store diplomatiske test komme snart: USAs president Donald Trump er planlagt å besøke Tokyo fra 27. til 29. oktober, etterfulgt av APEC-toppmøtet i Sør-Korea. Møtet ventes å fokusere på forsvarssamarbeid, handelskoordinering og sikkerhet i halvlederforsyningskjeder – alle områder som står sentralt i Takaichis strategiske agenda.
USA og Japans strategiske partnerskap
Takaichis utenrikspolitikk begynner og slutter med USA. Hun har lenge rost Japan–USA-alliansen som grunnlaget for Japans stabilitet. Hennes ideologiske nærhet til tidligere statsminister Shinzo Abe – som berømt investerte politisk kapital i å styrke båndene både til president Obama og Trump – antyder kontinuitet snarere enn brudd. Amerikanske beslutningstakere har uttrykt lettelse over valget hennes; USAs ambassadør i Tokyo gratulerte henne og skrev at han ser frem til å «samarbeide med henne for å styrke og utvide partnerskapet på alle fronter»
Det kommende toppmøtet i slutten av oktober ventes å bekrefte forsvarsforpliktelser, samtidig som samarbeidet om halvledere, romteknologi og cyberforsvar utvides. Andre peker på at hennes markante økonomiske nasjonalisme – sammen med Trumps «America First»-gjenoppblomstring – kan gjeninnføre spenninger om markedsadgang og kostnadsdeling. Likevel deler begge ledere en felles interesse i å balansere Kinas fremvekst og bevare USA–Japans teknologiske lederskap. Foreløpig ser alliansen ut til å bli styrket, selv om samarbeidet ikke nødvendigvis blir mer problemfritt.
Japan, Kina og Taiwan: En forsiktig balansegang
Beijings første reaksjon på Sanae Takaichis valg var dempet. Kinas utenriksdepartement beskrev LDPs ledervalg som Japans interne anliggende, samtidig som de poengtert oppfordret Tokyo til å «holde sine forpliktelser» i sensitive spørsmål som Japans krigshistorie og Taiwan. Dette refererer nok til et felleskommuniké fra 1972, der Japan uttalte at landet «fullt ut forstår og respekterer» Kinas standpunkt om at Taiwan er en ufravikelig del av dets territorium. Under denne diplomatiske tilbakeholdenheten ligger imidlertid uro. I kinesiske medier og blant eksperter har det vært bekymringer om Takaichis nasjonalistiske holdninger, spesielt hennes støtte til tettere sikkerhetssamarbeid med Taiwan.
Takaichi har gjentatte ganger tatt til orde for tettere sikkerhetssamarbeid med Taiwan, og framstilt Taiwans forsvar som uatskillelig fra Japans egen sikkerhet. Bare timer etter seieren gratulerte Taiwans president Lai Ching-te henne som en «standhaftig venn av Taiwan.» I tråd med Abes politikkarv har hun lansert ideer om en «kvasi-sikkerhetsallianse» mellom Japan, Taiwan, Australia, India, Filippinerne og europeiske land. Samtidig har hun fremmet økt koordinering om forsyningskjeder og forsvarsteknologi mellom Japan og Taiwan. Beijing har på sin side tidligere advart Tokyo mot å «blande seg inn i Kinas indre anliggender», og antydet at enhver symbolsk handling – som felles øvelser eller ministerbesøk – kan utløse en skarp reaksjon.
Samtidig utgjør Takaichis nasjonalistiske holdninger til historien et mulig konfliktpunkt. Hun har tidligere stilt spørsmål ved deler av Japans krigsansvar og foretatt ofringer ved Yasukuni-helligdommen, hvor krigsforbrytere er æret – handlinger som både Beijing og Seoul ser på som dypt støtende. Selv om hun har uttrykt varsomhet og at besøk til Yasukuni-helligdommen «aldri bør gjøres til et diplomatisk spørsmål,» skaper hennes tvetydighet fortsatt usikkerhet. Takaichi kommer sannsynligvis ikke til å ta åpenbart provoserende steg på kort sikt, men hennes retorikk kan likevel undergrave stabiliteten i Øst-Asia. Kort sagt kan Tokyos Kina-politikk under Takaichi forbli stabil i form – men skarpere i tone.
Sør-Korea: Nasjonalisme møter realpolitikk
Forholdet til Seoul er potensielt det mest følsomme. Hennes høyreorienterte profil, med besøk til Yasukuni-helligdommen og offentlig skepsis til koreanske krav om krigserstatning – har skapt uro i Sør-Korea. Takaichi har stilt spørsmål ved de mest aksepterte fremstillingene av «comfort women» – eufemismen for de tusenvis av kvinner, hovedsakelig koreanske, som ble tvunget inn i seksuelt slaveri under andre verdenskrig – og har gjentatte ganger hevdet Japans suverenitet over de omstridte Liancourt-øyene, kjent i Japan som Takeshima og i Sør-Korea som Dokdo. Takaichi har oppfordret japanske ministre til å delta i de årlige «Takeshima Day»-markeringene, og uttalt at det ikke er «nødvendig å være forsiktig» når Japans territorielle krav fremmes. Slike standpunkter kan utfordre et allerede sårbart forhold mellom de to landene.
Les også: Japans nye strategi for en farlig verden 🔒
Samtidig har Takaichi signalisert en viss tilbakeholdenhet. Da hun ble spurt om et besøk til Yasukuni som statsminister, svarte hun at hun ville handle «på passende måte», og japanske medier antyder at hun kan hoppe over helligdommen i kommende seremonier. Det er derimot viktig å merke seg at Takaichi ikke utelukket et fremtidig besøk. Politiske realiteter – inkludert politisk mindretall etter Komeitos avgang – samt den fortsatte betydningen av trilaterale sikkerhetsinitiativer med USA, kommer sannsynligvis til å dempe hennes revisjonistiske impulser. Pragmatiske hensyn peker også mot forsiktig diplomati. Sør-Koreas president Lee Jae Myung har lovet å opprettholde «positiv fremdrift» i bilaterale bånd, og et planlagt møte mellom Lee og Takaichi under APEC-toppmøtet i slutten av oktober understreker pågående sikkerhetssamarbeid. Sørkoreanske kommentatorer antyder at Takaichi «forstår den strategiske verdien» av partnerskapet mellom Korea, USA og Japan, og at hun sannsynligvis ikke vil provosere frem et sammenbrudd over historiske uenigheter med vilje. Likevel forblir hennes nasjonalistiske posisjoner, dersom de uttrykkes for åpenlyst, en latent kilde til spenning som kan komplisere økonomisk, sikkerhetsmessig og diplomatisk samarbeid i regionen.
Konklusjon
Overgangen til en regjering ledet av Takaichi kan skyve Japans politikk tydelig mot høyre, med store konsekvenser både hjemme og i regionen. Markedene har allerede reagert: Etter nyheten om Komeitos uttreden styrket yenen seg mens aksjeindeksene steg på forventninger om aggressiv finanspolitikk. Samtidig er alle oppmerksom på at den knappe maktbalansen setter klare grenser for gjennomføringen av hennes ambisiøse planer. LDPs flertall er så vidt på vippen, og uten samarbeidspartnere må mange forslag – særlig de med økte underskudd – formes på nytt i komiteer og koalisjonsforhandlinger. Det antas at Takaichi har tatt kontakt med det sentrumsorienterte konstitusjonelle demokratiske partiet (CDPJ) og det japanske innovasjonspartiet, men det virker som om begge partier nøler med å bli med i en koalisjon. Selv de ytre høyrepartiene har holdt seg unna i håp om å tiltrekke seg mer støtte, eller til og med erstatte LDP.
Regionalt står Tokyo overfor en delikat balansegang. Takaichi tiltrer midt i en periode med svekket amerikansk innflytelse, fortsatt kinesisk selvsikkerhet og historisk sensitive forhold til Sør-Korea. Tidlige diplomatiske møter — inkludert samtaler med amerikanske og koreanske ledere — vil gi signaler om hvordan hennes regjering planlegger å navigere disse utfordringene. Takaichis inntreden er mindre et brudd enn en gjenoppliving av eksisterende konservative strømninger; enhver moderasjon i kontroversielle saker er sannsynligvis taktisk, styrt av koalisjonspolitikk og internasjonale realiteter fremfor ideologisk retrett. Kort oppsummert lover Takaichis periode – dersom hun formelt blir valgt – en klar konservativ dreining. Hennes politikk kombinerer kraftige økonomiske stimuleringspakker med sosial tradisjonalisme, et forsterket forsvarssamarbeid og tettere bånd til USA, samtidig som hun inntar en mer offensiv holdning overfor regionale rivaler. Hvordan hun balanserer disse prioriteringene – under press fra både velgerne, opposisjonen og koalisjonspartnerne – vil i stor grad forme Nordøst-Asias utvikling de kommende årene.
Fra pasifisme til realpolitikk: Japans geopolitiske oppvåkning 🔒
