Det som skjer i Syria, peker mot et bredere regionalt skifte. Svekkede stater viser seg fortsatt i stand til å ta tilbake kontroll – på sine egne premisser.
Den gradvise gjenvinningen av territoriell kontroll fra det syriske regimet innebærer verken slutten på konflikten eller en tilbakevending til en stat i klassisk forstand. Tvert imot synliggjør den framveksten av en omformet, delvis og tvangspreget suverenitet, der resentralisering skjer uten politisk integrasjon eller nasjonal forsoning. Gjennom svekkelsen av lokale autonomier og den gradvise oppgivelsen av illusjoner om regional autonomi blir Syria et laboratorium for en orden etter konflikten som bygger mindre på stabilitet enn på en minimal evne til å håndheve det vesentlige.
Gjenerobringen av Deir ez-Zor av syriske regimelojale styrker de siste dagene er ikke bare et taktisk øyeblikk i en krig man trodde var stabilisert; den markerer et politisk vendepunkt. Øst for Eufrat, i et område som lenge har blitt oppfattet som varig fravristet sentralmaktens autoritet, trer Damaskus igjen fram som en uunngåelig aktør. Denne hendelsen, tilsynelatende avgrenset, må leses som et regionalt strategisk signal: Den viser at fasen med toleranse for territoriell fragmentering nærmer seg slutten. Syria er i ferd med å bli en operativ presedens for resentralisering i Midtøsten, ved å vise at selv en svekket stat kan ta tilbake kontrollen over sine randsoner, oppløse autonomistiske prosjekter og igjen håndheve sine territorielle røde linjer. Gjenerobringen av Deir ez-Zor avslutter ikke den syriske krigen; den lukker en historisk fase som ble åpnet i 2011. Denne tilbakekomsten skjer i en dypt endret internasjonal kontekst: gradvis tilbaketrekning av eksterne støttespillere, strategisk utmattelse hos vestlige makter og en stilltiende aksept av autoritær stabilisering.
Slutten på den fragmentariske illusjonen
I mer enn et tiår har Syria legemliggjort forestillingen om at statene i Midtøsten kunne gå i varig oppløsning som følge av samvirket mellom borgerkriger, utenlandske intervensjoner og framveksten av ikke-statlige aktører. Denne forståelsen har gitt opphav til en omfattende litteratur om «slutten på den westfalske staten» i regionen. Den nåværende fasen undergraver i stor grad denne diagnosen. Som journalisten Wassim Nasr påpeker, «er spørsmålet ikke lenger om Damaskus vil vende tilbake øst for Eufrat, men i hvilken form og med hvilken grad av kompromiss».
Les også: Generalstreik og sivil ulydighet i iransk Kurdistan: et strategisk valg 🔒
Denne observasjonen er avgjørende: Den syriske statens tilbakekomst skjer ikke gjennom en total og umiddelbar gjenerobring, men gjennom en gradvis resentraliseringsstrategi som kombinerer lokale forhandlinger, selektiv integrering av væpnede styrker og målrettet sikkerhetspress. Det handler mindre om å gjenopprette staten slik den var før 2011, enn om å bygge opp igjen et sentrum som er i stand til å håndheve det vesentlige. Denne dynamikken kan leses i lys av Clausewitz’ tenkning, i revidert form. «Krig er politikkens fortsettelse med andre midler», skrev Clausewitz. I Syria synes forholdet nå å være snudd: Politikken blir krigens fortsettelse med andre midler. Vold har fragmentert statsrommet; tvunget diplomati, slitasje og maktbalanse setter det sammen igjen.
Minoriteter, støtte og strategisk desillusjon
Tilfellet Rojava illustrerer en historisk konstant i Midtøsten: Minoriteters avhengighet av ekstern støtte utgjør både deres innledende styrke og deres strukturelle sårbarhet. Så lenge vestlig støtte var avgjørende i kampen mot Den islamske staten, hadde den syrisk-kurdiske enheten strategisk dybde. Da denne prioriteringen forsvant, ble støtten omgjort til håndtering av tilbaketrekning. Wassim Nasr sammenfatter denne realiteten slik: «De syriske kurderne trodde at deres militære rolle ville sikre dem en politisk framtid; i realiteten var de bare et instrument i en begrenset strategisk fase». Denne desillusjonen er verken moralsk betinget eller tilfeldig; den er systemisk. Eksterne makter bygger ikke varige politiske ordninger for minoriteter. De forvalter midlertidige maktbalanser og trekker seg deretter tilbake når kostnadene overstiger interessen. I dette perspektivet er slutten på den syrisk-kurdiske erfaringen ikke et historisk avvik, men geopolitisk normalitet. Den minner om at ekstern støtte aldri er kumulativ, og at implisitte garantier ikke overlever en omdefinering av støttespillernes strategiske prioriteringer.
Den langsomme revansjen til en stat med ufullstendig suverenitet
Den anerkjente Syria-eksperten Fabrice Balanche har gjentatte ganger understreket et sentralt poeng: I motsetning til utbredte forestillinger har den syriske staten aldri forsvunnet helt. Den har trukket seg sammen, gått i dekning og tilpasset seg, men den har bevart en administrasjon, nettverk og en statlig logikk. «Det syriske regimet mistet territorier, men mistet aldri statens logikk», har han påpekt, og understreket at gjenerobringen har vært like mye institusjonell og symbolsk som militær. Samtidig må den syriske statens tilbakekomst forstås som en ufullkommen sentralisering: en stat som vender tilbake uten solide økonomiske kapasiteter; en stat som kontrollerer militært uten varig politisk samtykke; en stat som regulerer lokale maktforhold uten å gjenoppbygge samfunnskontrakten. Denne delvise suvereniteten er likevel operativ. Den gjør det mulig å oppløse autonome strukturer, gjenvinne kontroll over strategiske ressurser og nøytralisere konkurrerende væpnede aktører. Den skaper ikke stabilitet i normativ forstand, men påtvinger en minimal orden – tilstrekkelig til å bli akseptert, ja til og med støttet, av regionale og internasjonale aktører som nå er mer opptatt av forutsigbarhet enn av politisk transformasjon.
Regionale virkninger: Syria som operativ presedens
Les også: Syria overtatt av islamister: En geopolitisk katastrofe i horisonten? 🔒
Betydningen av denne utviklingen strekker seg langt utover den syriske konteksten. Den har en tydelig regional demonstrasjonseffekt. I Irak, i Libanon og mer generelt i stater som står overfor utfordrende periferiområder, følger sentralmaktene nøye med. Den syriske lærdommen er klar: Fragmentering kan tolereres, og til tider instrumentaliseres, men den er ikke ment å bli permanent. I det irakiske tilfellet kan denne lesningen få vidtrekkende konsekvenser. Den kurdiske regionale regjeringen, lenge framstilt som en stabiliserende autonomi, svekkes – ikke av en direkte militær trussel, men av et paradigmeskifte. Dersom en syrisk-kurdisk autonomi, støttet av USA, kan reabsorberes uten store diplomatiske kostnader, opphører den irakisk-kurdiske autonomien å være et uangripelig unntak. Den blir et objekt for gradvis reforhandling. Midtøstens historie viser at autonomier ikke alltid faller ved maktbruk. De uthules gjennom lovverk, budsjetter, administrasjon og utnyttelse av interne splittelser.
Mot en ny regional suverenitetsorden
Den syriske utviklingen avdekker framveksten av en implisitt regional orden der statlig suverenitet igjen blir den bærende verdien, om enn i autoritære og ufullstendige former. Eksterne makter, preget av erfaringene fra mislykkede transformasjonsprosjekter, prioriterer nå minimal stabilitet framfor politisk nyordning.
I denne sammenhengen forsvinner ikke autonomistiske, føderale eller konføderale prosjekter på grunn av manglende ideologisk legitimitet, men på grunn av strategisk utilstrekkelighet. De samsvarer verken med prioriteringene til sentralstatene, de eksterne beskytterne eller de umiddelbare forventningene i samfunn som er utmattet av krig.
Er statens tilbakekomst tilstrekkelig til å skape stabilitet?
Syria er i ferd med å forlate krigen ikke gjennom forsoning, men gjennom gjenbekreftelsen av en ufullkommen stat. Denne tilbakekomsten er verken total eller forsonende, men den er tilstrekkelig til å lukke de politiske erfaringene som oppsto etter sammenbruddet i 2011. Syrisk Kurdistan er et av de mest synlige eksemplene, men det er verken den primære årsaken eller det endelige utfallet. Det gjenstår et strategisk spørsmål: Kan en stat som sentraliserer uten å integrere, på varig vis stabilisere sine perifere områder? Midtøstens historie antyder at resentralisering gjør slutt på illusjoner, men sjelden på spenninger. Syria varsler kanskje mindre en varig orden enn en ny ustabil balanse, der staten vender tilbake mens konfliktlinjene ganske enkelt endrer form.
