Dette er del to av artikkelen om Georgias strategi mot hybridkrigføring av den georgiske geopolitiske analytikeren Victor Kipiani. Les del én her.
Det er innenfor Svartehavsområdet det synes passende å utvikle samarbeid i to retninger: Sikkerhet og politikk. I tillegg er skapelsen av mini-allianser eller blokker gjennom konvergens av interesser på grunn av geografisk nærhet én av de bemerkelsesverdige trendene i den moderne verden. Deres praktiske fordeler inkluderer, blant annet, bedre oppfatning og vurdering av delte risikoer, samt mobilitet av felles respons for å adressere dem og mer effektiv bruk av ressurser.
Opprettelsen av en Svartehavs-mini-allianse blir enda mer relevant når man tar i betraktning at Nord-Atlanterhavsalliansens tilstedeværelse i Svartehavet de siste årene har vært preget av en betydelig mangel på kapasitet og ressurser. Dessuten, på den østlige fløyen av alliansens perimeter – fra Østersjøen til Svartehavet – har denne følelsen av knapphet blitt forsterket av åpenbar asymmetri eller ulikhet. Resultatet var og forblir tilsvarende. Faktisk, gitt forskjellene mellom komponentene i Alliansens såkalte tilpassede fremovernærvær i Svartehavet og det forsterkede fremovernærværet i Baltikum, fremstår NATOs tilnærming som uforklarlig. Dette skyldes at sikkerheten i Svartehavet krever minst like strenge standarder som de som anvendes på den nordlige delen av Alliansens østlige flanke.
Derfor, ved å fokusere på den politiske komponenten, ønsker vi fortsatt å fremme initiativet til et rammeverksdokument for Svartehavserklæringen. Dette dokumentet vil fremme den politiske og økonomiske integrasjonen av landene i regionen, og inkludere et moderne konsultasjonsformat tilpasset dagens behov og nye kommunikasjonskanaler.
En slik erklæring vil understreke viktigheten av Svartehavsregionen for global og regional fred og stabilitet. Med hensyn til en rekke viktige emner vil dette dokumentet:
(1) Fremheve viktigheten av partnerskap mellom partene for regional sikkerhet;
(2) Vurdere regionen som et område fritt fra skadelige påvirkninger og “spesielle interesseområder”;
Les også: Fremtiden til europeisk sikkerhet: Litauens erfaring med Kinas hybride taktikker 🔒
(3) Påpeke behovet for å mobilisere investeringsmidler for diversifisering av regional infrastruktur, samt behovet for å implementere sosialt og miljømessig bærekraftige prosjekter i regionen;
(4) Ta innover seg de såkalte etniske, som i virkeligheten er geopolitiske, frosne konfliktene i regionen, og uttrykke støtte for suvereniteten og den territorielle integriteten til landene i Svartehavsregionen.
(5) Opprette en plattform for å diskutere aktuelle spørsmål om regional sikkerhet, som de knyttet til terrorisme og utfordringer med ulovlig migrasjon;
(6) Skissere retningene for regionale frihandelsavtaler og blokker.
Samtidig, for å sikre nødvendig koordinering, bør man vurdere å arrangere regelmessige toppmøter med høyprofilerte representanter fra deklarasjonens statsledere, USA, Storbritannia, EU og andre strategiske partnere. Hovedformålet med de regelmessige toppmøtene er å støtte uavhengigheten, suvereniteten og territorielle integriteten til landene i regionen. Toppmøtedeltakerne bør også diskutere aktuelle geopolitiske (snarere enn såkalte “etniske”) konflikter i regionen, regional sikkerhet generelt, internasjonal terrorisme, kybersikkerhet, ulovlig migrasjon og andre presserende spørsmål og utfordringer.
Med tanke på sikkerhetsaspektet ved den regionale faktoren i Svartehavet, forestiller vi oss et relevant samarbeid (liknende NORDEFCO eller en annen modell), som involverer felles innsats fra både medlemslandene i Nord-Atlanterhavsalliansen (Romania, Tyrkia, Bulgaria) og ikke-medlemsland (Georgia, Ukraina).
Området for samarbeidsspørsmål presenterer seg for oss som følger:
(1) Diskutere sikkerhets- og forsvarspolitikk og identifisere felles risikoer og utfordringer;
(2) Vektlegge samhandlingen og interoperabiliteten mellom væpnede styrker, inkludert gjennom planlegging av spesifikke programmer og tiltak;
Les også: Georgia gjenoppliver utviklingen av dypvannshavn, denne gangen med hjelp fra Kina
(3) Utveksling av erfaring og kunnskap på forsvarsindustriens område og relaterte teknologier;
(4) Felles handlinger for å sikre fred og stabilitet i Svartehavsregionen.
Det er klart at visse aspekter av et slikt samarbeid krever detaljert diskusjon på ekspertnivå, men med den nødvendige forutsetningen at slik diskusjon oppmuntres og tilrettelegges av beslutningstakere.
Styrke den geoøkonomiske funksjonen
Oss i Geocase har med vilje understreket denne komponenten i artikkelens kontekst. Vi mener at økningen av et lands nytte i et nettverk av regional handel, transport eller andre typer økonomiske koblinger på den ene siden, og den felles interessen og sameierskapet til aktørene som har en rolle for å realisere disse fordelene, vil bidra til å bedre håndtere og redusere fremtidige risikoer.
Realistisk sett betrakter vi, i dagens opportunistiske verden, bånd basert på gjensidig fordel som en av de viktigste forutsetningene for stabilitet og forutsigbarhet. Resten – erklæringer, uttalelser og støtteresolusjoner – vil bare være livløs støy hvis det ikke er noe konkret innhold av felles økonomisk nytte og sameierskap bak dem.
Den ovennevnte tilnærmingen var grunnlaget for grenseoverskridende prosjekter igangsatt av Georgia på 1990-tallet (Baku-Supsa, Baku-Tbilisi-Ceyhan, Baku-Tbilisi-Erzurum, og senere Baku-Tbilisi-Kars), som har gitt vårt land en tydelig identitet i det internasjonale samfunnets øyne. Det er viktig å huske at styrkingen og berikelsen av vår identitet med nytt innhold er en kontinuerlig prosess hvor det ikke er rom for tretthet eller kjedsomhet. En rekke store prosjekter, inkludert Midtkorridoren og Svartehavets elektriske kabel, som bør gi Georgia en unik rolle i den større regionale geoøkonomiske strukturen, i det minste for flere tiår fremover, tjener nettopp dette formålet.
Les også: Hybridkrigføring: Russlands skyggespill mot europeisk stabilitet 🔒
Her vil vi legge til det vi har sagt mange ganger. Landets hovedbekymring er å opprettholde et konkurransedyktig økosystem. Gitt den økende trenden med økonomisk autarki og nasjonalisme på en global skala, er det essensielt at et slikt georgisk økosystem ikke sakker akterut sammenlignet med lignende konkurrenter. For å oppnå dette, er det blant annet nødvendig å: (a) tidoble integreringen av den georgiske økonomien med utviklede økonomier; (b) øke teknologisk og intellektuell selvstendighet; (c) fremme vitenskap og utdanning tilpasset behovene til en praktisk økonomi; d) maksimere Georgias utnyttelse av «friendshoring»-potensialet i regionale og subregionale industrielle samt transport- og logistikknettverk.
Faktum er, hvis vi på en eller annen måte gjør dette landet til en geografi av økonomisk tyngdekraft for mektige aktører, vil sannsynligheten for åpen militær eller annen trussel (inkludert de relatert til “gråsoneoperasjoner”) bli tilsvarende redusert.
Noen teser til slutt
Med tanke på de regionale prosessene rundt Georgia, er direkte aggresjon fortsatt et mulig scenario. Men, jeg vil legge til at sannsynligheten for slik aggresjon, gitt dagens omstendigheter, er lav.
I stedet er streben etter “lavintensiv” konflikt gjennom “gråsoneoperasjoner” rettet mot et land et permanent fenomen og vil forbli så i overskuelig fremtid.
Dessuten, hvis støtten fra Vesten til Georgia svekkes og ikke lenger virker overbevisende for Russland, og hvis eksterne krefter lykkes i å underminere vår regjerings vilje og evne til å svare adekvat på anti-georgiske og anti-statlige handlinger, vil betydningen av åpen aggresjon fra utsiden avta ytterligere.
Det er verdt å merke seg at Russlands såkalte «salamitaktikk» kan være like effektiv for et land på størrelse og skala som Georgia som en tradisjonell militær kampanje. Dette kan skyldes et gradvis, steg-for-steg press – enten økonomisk eller informasjonsmessig – som Russland kan bruke for å utøve ønsket innflytelse på vår lands innenrikspolitiske struktur og utenrikspolitiske retning.
Med tanke på det ovennevnte, blir styrkingen av Georgias bånd med vestlige partnere gitt kritisk vekt. I vår mening er en av de tydeligste manifestasjonene av dette samarbeidet etableringen av et spesialisert fellessenter i Tbilisi for bekjempelse av hybridkrigføring og desinformasjon, tilsvarende senteret for bekjempelse av hybride trusler som finnes i Helsinki. I tillegg til å nøytralisere manifestasjoner av hybrid-desinformasjon i vårt land (som «Global War Party», «Second Front», «Standing Firmly on Two Feet», osv.), kan et slikt senter også møte behovene på et regionalt nivå.
Det er et faktum at ettersom verden og Sør-Kaukasus-regionen går inn i en periode med ustabilitet og uforutsigbarhet, øker etterspørselen etter den såkalte «opportunistiske» tilnærmingen på den internasjonale arenaen. Og hvis ordet «opportunisme» i den nevnte sammenhengen virker støtende, kan vi mer treffende omtale denne nødvendige tilnærmingen som «georgisk politikk for realistiske muligheter».
Dette innlegget ble først publisert i Georgia Today. Det har blitt oversatt fra engelsk.
Kontroversiell lov vedtatt i Georgia: Et geopolitisk skifte mot Russland? 🔒
