Hva betyr egentlig «strategisk autonomi»?
Er vi på vei inn i en tid preget av strategisk autonomi? Jeg tror det. Er det en god ting? Ja, jeg er ganske sikker på det. Er dette begrepet egentlig godt forstått? Tja, der har du meg. Det er jeg ikke så sikker på.
Strategisk autonomis buss til ingensteds
Mange har ofte brukt et gammelt militært uttrykk om å «hoppe på bussen til Abilene». Historien går slik: Når andre steg på bussen, var det én fyr som stilte seg utenfor køen og spurte: «Er det virkelig dit vi vil dra?» – vinkende fra parkeringsplassen gjennom dieselrøyk og asfaltstøv. Først lenge etter at Greyhound-bussen hadde forlatt stasjonen, begynte passasjerene å lure på om gruppepress egentlig var en god idé (for la oss være ærlige: hvem vil egentlig til Abilene?).
Siden den kalde krigens slutt har vi vært så ivrige etter å finne en ny ramme etter containment-politikken at mange kastet seg på det geopolitiske eventyret – som en gjeng utenfor Krispy Kreme på jakt etter gratis Ozempic-resepter – og erklærte historiens slutt, fryktet sivilisasjonenes sammenstøt og gruet seg for Thukydid-fellen. Først i ettertid krevde de refusjon på billetten.
Nå, i FN-byggets korridorer, strandet på ødelagte rulletrapper og forvirret av telepromptere som ikke virker, uroer de seg over «den regelbaserte orden» og forbereder seg på stormaktsrivalisering – et nytt sett med uavklarte ideer som allerede er like utdaterte som matrestene bakerst i kjøleskapet.
Les også: Brüssel-veteran om strategisk autonomi: – EU hadde det, men mistet det 🔒
Uttrykket «regelbasert orden» ble oppfunnet da det ble klart at ingen egentlig fulgte reglene. For hvis et slikt system virkelig fantes, ville ikke Russland ha invadert Ukraina, Moldova og Georgia; Kina ville ikke ha truet Taiwan; Iran ville ikke ha sendt sine stedfortredere mot Israel; og USA ville ikke ha ignorerert WTO. Hvis det virkelig fantes en orden – en myte skapt av FN, EU og en rekke andre multinasjonale klubber – ville den ha håndhevet seg selv. Det er åpenbart at den ikke har gjort det.
Deretter ble stormaktsrivalisering beskyldt for å ha ødelagt en orden som aldri eksisterte. Men stormaktsrivalisering ser heller ikke særlig imponerende ut. Ingen makt i verden i dag har evnen til å være virkelig «stor» – å etablere harde interessesfærer, dominere sikkerhet, politikk og økonomi i store strategiske områder, slik det var under den kalde krigen eller i imperienes tidsalder. Fra demografi til migrasjon, fra økonomisk konkurranse til droner og kunstig intelligens, sliter stormaktene med de samme problemene som små og mellomstore stater.
Det vi egentlig har hatt siden Berlinmurens fall, er en løs samling nasjonalstater som forsøker å klare seg. Og det er slett ikke så ille.
En buss til hvor?
Nå som det er blitt mer vanlig at land åpent erklærer at de setter nasjonale interesser først, fremfor ønskelistene til overnasjonale klubber, er «strategisk autonomi» blitt et moteord. Men noen hopper bare på en ny buss i stedet for virkelig å ta inn over seg hva som kreves for å overleve og lykkes i den moderne verden.
Her er hva strategisk autonomi ikke er.
Det er ikke en ny alliansefri bevegelse. Midt under den kalde krigens mest intense dager lovet den alliansefrie bevegelsen, med land som India, Indonesia, Egypt og Jugoslavia, et alternativ til vestlige og sovjetiske blokker. Dette var stort sett tull. Bevegelsen ble i stor grad finansiert av Moskva for å utvide sin innflytelse og svekke Vesten. Alliansefrihet var en geopolitisk fiksjon, en diplomatisk forkledning.
BRICS ble en slags gjenopplivning av alliansefriheten, men har vist seg like lite effektiv. Andre lignende forslag vil heller ikke lykkes. Slike bevegelser «vil ikke møte utfordringene ved å leve i en verden delt mellom frie nasjoner – som deler forpliktelser til menneskerettigheter, demokratisk valgte regjeringer og fri næringsvirksomhet – og de som, som Kina, Russland og Iran, ser disse verdiene som hindre for utvidelse av sin makt og innflytelse.» New Delhi kan sende noen få soldater til Belarus, kjøpe billig russisk olje og ta et bilde i Beijing for å vise misnøye med president Donald Trump. Men at India skal snu ryggen til en ti år gammel politikk om økt partnerskap med Vesten, mot sine egne interesser, er lite sannsynlig.
Les også: Vil USAs militærindustrielle kompleks sabotere Europas vei til strategisk autonomi? 🔒
Frihet til å handle. Forestillingen om at «strategisk autonomi» betyr å gjøre akkurat som man vil, som en tenåringsstat uten konsekvenser, er absurd. Hver internasjonal handling har kostnader, konsekvenser, risiko og gevinster. Stater eksisterer ikke i den verden de ønsker seg. Da Tyrkias president Recep Erdoğan først kom til makten, erklærte han en politikk om «null problemer med naboene». Men under hans tid ved makten har tyrkisk utenrikspolitikk vært alt annet enn problemfri. Det finnes knapt et bedre eksempel på hvor hul tanken om autonomi som et slags geopolitisk «kom deg ut av fengsel gratis-kort» egentlig er.
Strategisk uavhengighet. Paris og Brussel kan drømme: «Amerikanerne drar, og vi klarer oss selv.» Det er trist å se på – som et barn i en handlevogn med et lekestyringshjul, i den tro at det suser nedover gata. Europas gjenreisning hviler på mer partnerskap med USA, ikke mindre.
Så, hvis «strategisk autonomi» ikke bare er et nytt klistremerke som skrapes av så snart det falmer – hva er det da? Strategisk autonomi er at en regjering tar ansvar og står til regnskap for sine handlinger – ansvarlig overfor sine velgere, overfor sine venner og allierte, og fremfor alt overfor en klar og realistisk vurdering av nasjonale interesser.
Strategisk autonomi som strategi er verken god eller dårlig. Det er statskunst i praksis som teller. God strategisk autonomi er å ta egnede, gjennomførbare og målrettede valg som støtter nasjonale interesser. Dårlig strategisk autonomi er å fatte hensynsløse og uansvarlige beslutninger og forsvare dem med at «det er greit fordi vi valgte det selv». Man demonstrerer ikke økonomisk autonomi ved bevisst å maksimere kredittkortgjelden.
Europas tapte buss
Draghi-rapporten kan være det beste dårlige eksemplet på et forsøk i dårlig tro på å innføre strategisk autonomi. Det betyr ikke at alt i rapporten er feil. Men den underliggende forutsetningen er dypt mangelfull. Rapporten hevder at Europa bare kan konkurrere med USA og Kina og oppnå stordriftsfordeler dersom mer makt samles i Brussel. Dette vil ikke fungere.
En konsolidert europeisk maktstruktur er på ingen måte det samme som USA. I det amerikanske føderale systemet er delstatene konkurrerende motorer for økonomisk vekst. I kontrast betyr mer makt til Brussel mer makt til byråkrater som i tiår har gjort europeiske stater mindre velstående, mindre sikre og mindre frie. Og ingen kan vel seriøst forestille seg at europeere ønsker å «skalere opp» etter kinesisk modell, med et autoritært regime som høster organer fra uskyldige og produserer billige solcellepaneler med slavearbeid.
Til syvende og sist vil det som virkelig gjør europeiske land mer strategisk autonome på en positiv måte, være at suverene nasjoner tar beslutninger som mer effektivt bidrar til deres sikkerhet, velstand og frihet. Én søyle har europeerne allerede begynt å bygge – et fundament som nasjonene selv har pålagt EU, snarere enn omvendt – nemlig sikkerhet, der det har skjedd et avgjørende skifte mot at europeere tar mer ansvar for forsvaret av Europa.
Les også: NUPI-forsker: – Kun Frankrike og Storbritannia kan lede Europa til strategisk autonomi 🔒
Det finnes tre andre grunnleggende søyler – og presset for å oppnå ekte strategisk autonomi vil også drive europeisk handling her. Den ene gjelder ansvarlig grense- og migrasjonspolitikk. Den andre gjelder ansvarlig energipolitikk, med prioritet til kilder som er rimelige (mer gass, olje og kull – uansett avkarbonisering), pålitelige (mer kjernekraft, mindre vind og sol) og sikre (les: ikke Russland). Den tredje er å tiltrekke privat investering for vekst, særlig i infrastruktur, digital teknologi og energitiltak, som «Three Seas Initiative».
Alle disse fire søylene er allerede i fremgang og vil bare fortsette dersom de utvikles i partnerskap med Washington. Vi har allerede sett at mange europeiske ledere erkjenner at president Trump ønsker å være pragmatisk i samhandling med venner og allierte. På sin side har europeiske ledere for det meste vært pragmatiske i sitt forhold til Trump. Resultatet er at USAs mest effektive partnerskap i dag er med Europa – til fordel både for amerikanerne og europeerne. I praksis er strategisk autonomi ganske enkelt å ta kloke valg.
Frie og åpne rom
I sin tale til FNs generalforsamling erklærte Trump at han er villig til å samarbeide med ethvert land som deler målet om å fremme gjensidig fred og velstand. Denne uttalelsen er ikke bare selve kjernen i «Trump-doktrinen», den gjenspeiler også at Trump i bunn og grunn omfavner en verden der strategisk autonomi er spillets navn – ikke bare fordi det speiler virkeligheten vi lever i, men fordi han vet at USA ikke bare kan overleve i denne verden. Det må blomstre. Denne visjonen strekker seg utover Europa. Den er global. Den uttrykkes best i konseptet om «frie og åpne» rom, der stater tar ansvar og bygger broer til andre land som deler disse målene og ambisjonene.
Strategisk autonomi betyr frihet, ikke kaos. Det motsatte av strategisk autonomi er slaveri, ikke en regelbasert orden. Vi har det alle bedre når nasjoner må ta ansvar for konsekvensene av sine valg og handlinger.
Mellom makt og muligheter: Europas jakt på strategisk autonomi 🔒
