- Spania har lykkes med å skalere opp fornybar energi i rekordfart og nyter godt av lavere strømpriser. Samtidig har kraftnettet ikke holdt tritt med utviklingen, noe som har skapt betydelige tekniske begrensninger.
- Strømbruddet i 2025 avdekket først og fremst svakheter i infrastrukturen og systemets stabilitet. Det var ikke de fornybare energikildene i seg selv som sviktet.
- Den egentlige utfordringen er nå politisk og strategisk: Skal kjernekraften fases ut som planlagt? Hvordan kan lagringskapasiteten bygges ut raskt nok? Og hvordan kan Spania bryte den energirelaterte isolasjonen som følger av svake mellomlandsforbindelser med Frankrike?
Den iberiske nasjonen har etablert seg som et av Europas viktigste laboratorier for rask avkarbonisering. Vindkraft utgjør nå 28,5 prosent av kraftmiksen. Solenergi – både fotovoltaisk og termisk – står for nær 22 prosent, mens vannkraft bidrar med 12,4 prosent. Kjernekraften ligger stabilt rundt 19,8 prosent, med sju reaktorer i drift, og gassbaserte kombikraftverk er redusert til 11,2 prosent. Disse fungerer nå i hovedsak som reservekapasitet.
Dette representerer et markant brudd med situasjonen i 2019, da fossile brensler fastsatte prisen i det spanske kraftmarkedet 75 prosent av tiden. I 2025–2026 har dette kun vært tilfelle 19 prosent av tiden. Siden 2019 er det installert over 40 GW fornybar kapasitet. Under perioder med maksimal solinnstråling dekkes mer enn 80 prosent av den øyeblikkelige etterspørselen av fornybare kilder. Denne utviklingen har presset ned marginalprisene på strøm og tiltrukket kraftkrevende industri og datasentre, særlig i autonome regioner som Aragón.
Bak disse imponerende tallene skjuler det seg likevel et paradoks. Den fysiske nettinfrastrukturen har ikke blitt bygget ut i samme tempo som produksjonskapasiteten. Mellom 2020 og 2023 falt investeringene i strømnettet med 18 prosent, samtidig som installert effekt økte kraftig. Per 1. desember 2025 manglet 85,7 prosent av de spanske transformatorstasjonene kapasitet til å koble til nye kunder, og Navarra nådde en metningsgrad på 99,2 prosent. Produksjonsvekst ble prioritert, mens systemets robusthet ble skjøvet i bakgrunnen.
Strømbruddet 28. april 2025: et nasjonalt sjokk
Denne ubalansen ble brutalt synlig 28. april 2025. Klokken 12.33 førte et plutselig bortfall på 2,2 GW, på under tjue sekunder, til at frekvensen falt under en kritisk terskel. Mellomlandsforbindelsene med Frankrike og Marokko koblet seg automatisk fra, og den iberiske halvøy ble isolert fra resten av Europa. I løpet av minutter kollapset nettet. Seksti millioner mennesker ble uten strøm i mellom ti og tjue timer.
Les også: Utenlandsk inngripen i en borgerkrig: Tilfellet Spania 🔒
Undersøkelsen gjennomført av Det europeiske nettverket av transmisjonssystemoperatører for elektrisitet (ENTSO-E) og Det internasjonale energibyrået (IEA) er entydig: Fornybar energi var ikke årsaken til den omfattende strømstansen. Rapportene viser til spenningssvingninger før hendelsen, lav tilgjengelighet i den termiske kraftproduksjonen i det kritiske øyeblikket og for følsomt innstilte vernesystemer ved enkelte anlegg. Den avgjørende faktoren var for lav systeminerti – det vil si at systemet ikke klarte å dempe de raske frekvenssvingningene.
IEA fremhever et betydelig investeringsunderskudd i moderniseringen av nettet, ikke energimiksen i seg selv, og tilbakeviser dermed alarmistiske fremstillinger som fortsatt preger deler av debatten.
Likevel har strømbruddet gjenopplivet et ømtålig spørsmål: Hvordan sikre stabiliteten i et sterkt avkarbonisert kraftsystem uten omfattende lagringskapasitet og robuste mellomlandsforbindelser?
Kjernekraft og lagring: Almaraz-dilemmaet
Debatten samler seg særlig rundt kjernekraftverket Almaraz i Extremadura, der de to reaktorene – med en samlet kapasitet på nær 2 GW – etter planen skal stenges mellom 2027 og 2028. Operatørene Iberdrola, Endesa og Naturgy ber om en treårig forlengelse, med henvisning til forsyningssikkerhet og risiko for en prisøkning på 25–30 prosent for sluttbrukerne. De viser også til en betydelig skattebelastning som nå utgjør 40 prosent av driftskostnadene.
Regjeringen til Pedro Sánchez står fast ved avviklingsplanen og mener en utsettelse vil sende et motstridende signal til investorer innen lagring og fornybar energi. Nettopp lagring er systemets svakeste ledd. Batterikapasiteten var på beskjedne 120 MW i 2024, men må opp i rundt 12 GW for å sikre full stabilitet i det nasjonale nettet. Pumpekraft spiller en nøkkelrolle, men er ikke lenger tilstrekkelig til å absorbere de økende soloverskuddene.
Samtidig forventes etterspørselen fra datasentre å tredobles, fra 200 MW i 2024 til over 730 MW i 2026. Spania er svært attraktivt innen EU, særlig på grunn av lave strømpriser. Likevel fører nettkapasitetsbegrensninger til at enkelte prosjekter nå flyttes til Marseille, Milano eller Lyon.
Den «franske muren» og kampen om mellomlandsforbindelsene
I tillegg kommer en tydelig geopolitisk dimensjon. Under et toppmøte om industriell suverenitet 12. februar 2026 uttalte Frankrikes president Emmanuel Macron at den spanske modellen, som han beskrev som «100 prosent» basert på fornybar energi – et klart overdrevet anslag, da andelen i realiteten er rundt 55 prosent – skaper et stabilitetsproblem. Han tonet samtidig ned behovet for økte mellomlandsforbindelser over Pyreneene. Paris har dessuten utelatt flere høyspentprosjekter gjennom Aragón og Navarra fra sin energiplan for 2025–2035, til tross for Madrids langvarige krav.
Les også: Strømbruddet i Spania og Portugal: Sabotasje eller systemkrise?
Offisielt begrunnes dette med hensynet til stabiliteten i det europeiske kraftsystemet. I Madrid tolkes det imidlertid som energiproteksjonisme, ment å hindre at billig spansk strøm konkurrerer med fransk kjernekraft. Spania har i dag en overføringskapasitet på bare 2,8 GW mot Frankrike, langt under EUs mål for 2030. Manglende eksportmuligheter har tvunget frem omfattende produksjonsbegrensninger – såkalt «curtailment» – som økte fra 1,8 prosent til 7,2 prosent mellom mai og juli 2025.
Sammenligningen med Danmark, som håndterer over 80 prosent vindkraft takket være sterke forbindelser til Nord Pool-markedet, forsterker debatten ytterligere.
Oppfatningen av at Spanias viktigste diplomatiske partner forsøker å holde landet i en «energiøy»-posisjon, bidrar til økende frustrasjon. Slike forbindelser ville dessuten kunne dempe fremtidige svingninger i det spanske kraftmarkedet.
«Grønt» hydrogen: en ny strategisk front
Som svar på de elektriske flaskehalsene satser Madrid tungt på «grønt» hydrogen. H2Med-prosjektet – tidligere kjent som «BarMar» – innebærer en planlagt undersjøisk hydrogenrørledning mellom Barcelona og Marseille. Ambisjonen er at Spania skal produsere 10 prosent av EUs fornybare hydrogen innen 2030. Et fellesforetak mellom Enagás, NaTran og REN har mottatt 28,3 millioner euro i EU-midler for å sette i gang infrastrukturen. Også her vedvarer diplomatiske spenninger, særlig knyttet til den tekniske og finansielle gjennomførbarheten.
En skjør pionerrolle
I 2026 fremstår Spania som et energipolitisk paradoks. Landet er en europeisk pioner innen fornybar produksjon og konkurransedyktige priser, men møter samtidig mettet nettkapasitet, utilstrekkelig lagring og delvis diplomatisk isolasjon – som det forsøker å avhjelpe ved å søke tettere samarbeid med andre partnere, blant annet Irland.
Strømbruddet i 2025 viste at sårbarheten ikke lå i sol- eller vindkraften i seg selv, men i systemets arkitektur. Fremtiden vil derfor avhenge av tre avgjørende faktorer: en nettregulering som gir sterke nok økonomiske insentiver til å utløse nær 60 milliarder euro i investeringer, en massiv utbygging av lagringskapasitet før Almaraz stenges, og en diplomatisk strategi som kan bryte den «franske muren».
Ved et avgjørende veiskille må Spania omdanne sitt teknologiske forsprang til varig strukturell sikkerhet. Energiomstillingen er ikke lenger bare et klimapolitisk prosjekt – den har blitt en prøvestein for nasjonal suverenitet og europeisk troverdighet.
I Spania er latinamerikanernes stemme stadig mer ettertraktet 🔒
