Spania har lenge blitt utfordret av en omskrivning av sin historie og en mørk fortelling. Men dette er i ferd med å endre seg, takket være historisk forskning og nye oppdagelser.
Den mest intense perioden med historiens omskrivning tilhører kanskje fortiden. I Spania, som i resten av Europa, blir motstanden stadig sterkere. Et slående eksempel er boken «Nada por lo que pedir perdón» (Norsk oversettelse: Ingenting å be om unnskyldning for) av Marcelo Gullo, en bestselger på den iberiske halvøy. Den 12. oktober i fjor ble en reklamekampanje kjørt på metrostasjonene i Madrid, Valencia og Sevilla, som uten omsvøp brukte det slagkraftige slagordet til denne argentinske forfatteren: «Det er ingenting å be om unnskyldning for!». Historikeren Javier Esparza forklarer årsakene til denne motreaksjonen.
Nietzsche forteller at Zarathustra vandret på landsbygda da han møtte en bonde i stor nød: en svart slange hadde glidd inn i munnen hans og boret tennene inn i halsen på den stakkars mannen, som bare kunne rope om hjelp med skrekkslagne øyne. Zarathustra snudde seg da mot bonden og irettesatte ham – jeg siterer etter hukommelsen – med disse ordene: «Hvorfor klager du? Bit den! Bit hodet av den og spytt det langt bort!». Denne skremmende scenen illustrerer situasjoner der vår fornuft eller handling blir lammet av overtro, fordommer, dogmer, skyldfølelse eller enhver annen «historie» som kveler viljen. Og den siste 12. oktober (red. anm. Columbusdagen), som hvert år, så vi mange svarte slanger henge fra munnen på tusenvis av ulykksalige spanjoler.
Problemet er egentlig ikke Maduro eller Sheinbaum (som for øvrig er problemer i seg selv). Problemet er hvor mange av mine landsmenn som har akseptert den påtvungne urfolksfortellingen om et folkemord som aldri fant sted, og den ensidige fordømmelsen av Spania for oppdagelsen og erobringen av Amerika. I dag blir denne diskursen høytidelig forfektet av det spanske kulturdepartementet, noe som vitner om alvoret i saken. «Hvis Amerika er fattig,» sier de til oss, «er det fordi Spania har stjålet alt.»
Les også: Brann ødela en av Chiles eldste kirker
Bortsett fra at Amerika ikke er fattig, viser en rekke studier – jeg har selv arbeidet med emnet i min bok «La Cruzada del Océano» (norsk oversettelse: Havets korstog) – at minst to tredjedeler av det som ble utvunnet, forble der. Men det spiller ingen rolle, for hovedtrekket ved den fordømmende diskursen er at den ikke er basert på noen studier. «Hvis indianerne lider,» legger de til, «er det på grunn av folkemordet som Spania har begått.» Hadde Spania begått et folkemord, ville det i dag ikke vært millioner av indianere i Hispano-Amerika, men denne logiske innvendingen avskrekker ikke våre hevnere. «Og de døde som Las Casas (red. anm. en spansk dominikanermunk, teolog og historiker som levde fra 1484 til 1566. Han er mest kjent for sin innsats for urfolks rettigheter i Latin-Amerika under den spanske kolonitiden) fordømmer?» sier de med et uttrykk som om de har funnet det endelige argumentet. Mange studier har vist at hovedårsaken til den indianske dødeligheten ikke var krig eller slaveri, men sykdommer, hvis eksistens var ukjent på 1500-tallet (se samlingen av Cook og Lovell «Juicios secretos de Dios. Epidemias y despoblación indígena en Hispanoamérica colonial«, Abya Yala, 2000). Men, la oss gjenta, studier er ikke til stor nytte for dem som på forhånd har bestemt sin sannhet: slangen som kveler halsen deres.
I erobringen av Amerika, som uten tvil var like fryktelig som enhver annen erobring i historien, fløt det naturligvis blod. Mye blod. Det er bare å lese krønikene. Men la oss først understreke at det ikke var en krig mellom spanjoler og indianere. Columbus på Hispaniola, Núñez de Balboa i Panama, Cortés i Mexico eller Pizarro i Peru ville aldri hatt annet enn en enkel grav hvis de ikke hadde hatt massiv støtte fra hundretusener av indianere – fra Tainos på Hispaniola til Huancas og Tallans i Peru og Tlaxcaltekerne i Mexico – som sluttet seg til deres rekker for å frigjøre seg fra den brutale undertrykkelsen fra karibere, mexicaere og inkaer. Senere skapte Spania sin egen verden og gjorde det ikke verre enn romerne eller araberne som tidligere hadde erobret Den iberiske halvøy. De gjorde det til og med mye bedre. Aldri før hadde noen forbudt slaveri av de beseirede, men Spania gjorde det i 1504. Aldri før hadde noen innført lover for å beskytte arbeidet til bønder og underordnede arbeidere – i dette tilfellet indianerne – men Spania gjorde det fra 1512. Aldri før hadde noen anerkjent den menneskelige verdigheten til de underlagte befolkningene, men Spania gjorde det i de påfølgende lovene for India. Aldri før hadde noen vurdert legitimiteten av sine erobringer ut fra en moralsk dom, men Spania gjorde det i Valladolid-debatten i 1550–1551. Vi kan selvsagt fortsette å klandre oss selv, men det objektive faktum er at erobringen av Amerika – som selvfølgelig var en militær erobring – langt fra å være en monstrøs, rovgrisk virksomhet, representerte en betydelig fremgang i menneskehetens bevissthet. Det ville vært bra om den spanske venstresiden leste og satte seg litt mer inn i dette.
Mexico og den aztekiske feiringen
Vi må også snakke om denne skikken, stadig mer utbredt på den andre siden av Atlanterhavet, med å minnes den «indianske motstanden» mot «den spanske undertrykkeren». Et slående eksempel så vi under seremonien med ‘aztekisk innvielse’ ledet av Mexicos president, fru Sheinbaum. For det viser seg at den virkelige undertrykkelsen mot de amerikanske urfolkene, den mest blodige og dødelige, ikke kom fra de spanske conquistadorene – heller ikke fra den undertrykkelsen indianerne selv påførte hverandre tidligere, noe man ofte glemmer – men fra de nye hispano-amerikanske nasjonene etter uavhengigheten. Spanjolene beseiret charrúaene, men de utryddet dem ikke. Det var uruguayanerne som utslettet dem etter uavhengigheten. De mest nådeløse krigene mot mapuchene ble ikke ført av spanjolene og deres indianske allierte fra nord, men av Chile og Argentina mellom 1878 og 1885. Alt dette skjedde etter – lenge etter – uavhengigheten. Det var også etter uavhengigheten at de «eugeniske» kampanjene ble gjennomført i Bolivia, som ikke bare besto i å sterilisere indianerne, men også i å drepe dem fysisk. Alt dette i fremskrittets og modernitetens navn. Det samme skjedde i Colombia, Venezuela, Peru og Mexico. I sistnevnte land førte konfiskeringen under Lerdo-loven (1856) bokstavelig talt til at tusenvis av indianere sultet, etter at de hadde beholdt sine landområder siden den spanske erobringen.
Overfor urfolkene
Og alt dette av ondskap, vil man si? Ikke nødvendigvis. For de frigjorte liberale nasjonene representerte indianerne en uønsket hindring. De fleste av dem hadde kjempet for den spanske kronen under uavhengighetskrigene, som mapuchene selv, blant dem caciqueene Huenchukir, Lincopi og Cheuquemilla. Da den spanske kronen forlot Amerika, snakket bare 30 % av befolkningen spansk. For å bygge en moderne nasjon var det nødvendig å «ødelegge» landsbygda, noe de kreolske elitene gjorde. I 1894 skrev den meksikanske historikeren Joaquín García Icazbalceta om indianerne: «Og de er fortsatt der, forårsaker tusen ødeleggelser, restene av deres etterkommere som, i så mange år, ikke har tatt til seg annet fra sivilisasjonen enn bruken av nye våpen, og som til slutt må utryddes fullstendig.» I 1931 beklaget filosofen og diplomaten Alejandro O. Deustua eksistensen av de indianske folkene i Peru og gratulerte Argentina for å ha utryddet dem. Alt dette mens de samme kreolske elitene oppfant en hyklersk legitimeringsdiskurs som krevde den indianske arven for seg selv. Men hvem snakker i dag om «folkemord»?
Les også: Amerikas siste engelskmann
De kreolske elitene har bokstavelig talt tilranet seg den indianske identiteten: For å legitimere sin makt overfor det gamle moderlandet har de tatt på seg fjærprydede hatter mens de undertrykker de ekte indianerne. Og hva har de gjort med denne makten? To hundre år har gått. To hundre!
For to hundre år siden var Spania ødelagt av krig med Frankrike; Tyskland og Italia eksisterte ikke, USA var bare en uordnet samling territorier på den nordamerikanske atlanterhavskysten, Australia var bare straffekolonien New South Wales, og lønnen til en europeisk bonde var, ifølge Humboldt, lavere enn en meksikansk bondes. Hva er situasjonen i dag, to hundre år senere, i dette frigjorte Amerika under ledelse av disse kreolske elitene? La dem selv svare. Men det er ikke Spanias skyld.
De hispano-amerikanske nasjonene utgjør generelt en svært lovende verden. Det er ikke bare naturressurser. Det er også en blomstrende sosial kultur. Imponerende personligheter på alle områder. Og en enestående vitalitet som vi gjerne skulle sett i Europa. Når det er sagt, for en spanjol er det også vår verden, fordi den snakker vårt språk, bærer våre navn og ber til vår egen Gud, og det er derfor det gjør oss vondt. Hvordan kan vi unngå å elske vårt Amerika? Men den nye urfolksfortellingen, så hyklersk og falsk, er i ferd med å ødelegge det. Den nye urfolksideologien fungerer i praksis som et typisk eksempel på «falsk bevissthet», for å bruke marxistisk terminologi (falsches Bewusstsein): Man får folk til å tro på en virkelighet som ikke er reell, for å skjule sannheten om deres materielle livsvilkår. Det er virkelig slangen hvis hode må hogges av.
Den manipulerte historien
Det er en fremmedgjøring av identiteten: Ved å iscenesette en tilsynelatende mexica-religiøs seremoni forsøker makten å få mexicanerne til å tilegne seg en identitet som ikke egentlig er deres egen, men som er kunstig rekonstruert og som det ikke er noen grunn til å identifisere seg med, fordi ingen har et virkelig minne om denne fjerne og fremmede verdenen. Hvem blant dem har hjemme, hos sine direkte forfedre eller i sitt samfunn, en tlahuizmatlaxopilli (red. anm. en figur som representerer en type kriger eller krigsleder blant de mesoamerikanske folkene) av Matlatzincatzin (red. anm. en høvding av Matlatzinca-folket som kjempet mot de spanske styrkene for å forsvare territoriene sine) som Cortés tok i Otumba (red. anm. en by og et historisk sted i Mexico, kjent for sitt slag under den spanske erobringen av Aztekerriket)? Dette grepet har noe kriminelt ved seg: Makten gir folket en identitet som kun den selv kan definere. Dermed blir folket avhengig av makten for å forstå hvem de er, og de blir uunngåelig underordnet den mektiges stemme, som den eneste autoriteten som kan fortelle dem hvem de er. En annen implikasjon: Ettersom denne nytolkningen av folkets identitet nødvendigvis oppløser de reelle folkelige identitetene, konstruert over århundrer rundt nasjonal tilhørighetslutter nasjonene å være selvstendige enheter, og samtidig blir demokratiet underlagt statens nye definisjon. Makten oppfinner et nytt folk for bedre å manipulere det.
Les også: Gammel strid blusser opp: Portugals forsvarminister krever by tilbake fra Spania
Det er noe grotesk, uanstendig og usømmelig i bildet av disse politiske despotene som roper mot det gamle Spania, forkledd som indianere, fra sine praktfulle palasser. Formuen til Cristina Fernández de Kirchner, Argentinas president, ble multiplisert med 32 etter hennes maktovertakelse: Den gikk fra to millioner pesos til 64 millioner pesos på tolv år. Formuen til Evo Morales, ifølge den bolivianske riksrevisjonen, ble tredoblet på bare seks år i embetet. Døtrene til Maduro og Chávez bruker 2,6 millioner euro per dag, ifølge opposisjonens påstander basert på offisielle tall. Etterforskningen av Banca Privada de Andorra har avslørt den svarte pengeflyten til det nye venezuelanske oligarkiet. Disse nye oligarkiene, sittende på en gullhaug, møter folket som roper «Hvor er pengene våre?», og svarer: «Spanjolene tok dem!». Og i Spania mangler det ikke enkle sjeler som er villige til å si: Ja, det er vår feil. Hvor dumme kan man være?
Feilen? Folkemordet? Utbyttingen? Nok er nok. Bit den. Bit hodet av den og spytt det ut. Både spanjolene og alle hispano-amerikanere. Kanskje trenger de å bite enda mer enn noen andre.
Dette innlegget ble først publisert i Revue Conflits. Det har blitt oversatt fra fransk.
