Mot slutten av 400-tallet f.Kr. ble bystaten Hellas splittet i to dominerende maktblokker: Det deliske sjøforbundet, ledet av Athen, og Peloponnesforbundet, med Sparta som sentrum. Etter tre tiår med krig (431–404 f.Kr.) gikk Peloponnesforbundet seirende ut og påtvang de øvrige bystatene et aristokratisk styresett etter spartansk modell.
En av Spartas viktigste allierte var Theben, den ledende byen på den strategisk viktige sletten i Boiotia, nord for Korintbukten som er en forlengelse av Attika. Tidlig på 300-tallet f.Kr. skjedde imidlertid et dramatisk allianseskifte. Theben vendte seg mot Athen og samlet de boiotiske byene i en føderasjon for å kvitte seg med spartanske garnisoner og det aristokratiske klanveldet de støttet. Theben selv var okkupert av Sparta fra 382 til 378 f.Kr.
Det som fulgte, var en langvarig maktkamp preget av beleiringer og mindre trefninger, med begrensede styrker og uten avgjørende gjennombrudd. Nederlag og fremganger avløste hverandre. To slag involverte imidlertid større styrker og fikk avgjørende historisk betydning: Tegyra i 375 f.Kr. og – fremfor alt – Leuktra den 6. juli 371 f.Kr.
Den spartanske myten
Antikke gresk-romerske forfattere har, enten beundrende eller kritisk, etterlatt seg et idealisert bilde av spartanerne og deres krigskunst. Spartas borgere som omtalte seg selv som «de like» (homoioi), viet hele sitt voksne liv – fra syv til seksti år – til staten og militær trening. De var i praksis fritatt fra produktivt arbeid takket være helotene, staten slavene som drev jordbruket. Hver borger fikk tildelt et jordstykke som sikret livsopphold.
Dette gjorde imidlertid ikke spartanerne til krigere med usedvanlige individuelle ferdigheter, selv om mange utmerket seg i de panhellenske lekene. Kildene antyder snarere at det kun var thebanerne som trente systematisk på nærkamp, og det tilskrives Epaminondas, øverstkommanderende ved Leuktra.
Som Xenofon[1] påpekte, var det først og fremst gjennom kollektiv organisering og kompromissløs disiplin at spartanerne imponerte sine samtidige. Den tause fremrykningen av falanksen, bare ledsaget av fløytespill, sto i skarp kontrast til de kaotiske krigsropene hos andre greske styrker og bidro til den lakoniske auraen[2] rundt Sparta. Likevel bekrefter ikke Spartas faktiske militære resultater ryktet om at de var uovervinnellige. Deres mest berømte bragd er dessuten et nederlag: I 480 f.Kr. ofret 300 «like» seg under kong Leonidas ved Thermopylene – uten at det hindret perserne i å innta og plyndre Athen senere. Moralsk dyd veide tyngre enn strategisk effekt.
Les også: Slaget ved Gaugamela (1. oktober 331 f.Kr.): Da Aleksander ble stor 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
