Når sensasjonalisme erstatter presisjon og oppildnende retorikk fortrenger analyse, svekkes demokratiet – mens autoritære krefter tjener på det.
«Ytre høyre», «historisk revisjonist», «ultrakonservativ» og «Kina-hauk».
Disse merkelappene, som går igjen i både innenlands og internasjonal dekning av Japans nye statsminister Sanae Takaichi, avslører et farlig mønster av sensasjonspreget feiltolkning. Det forvrenger ikke bare offentlig forståelse, men forsterker også utenlandske desinformasjonskampanjer rettet mot Japans demokrati.
Denne systematiske skjevheten, som bruker følelsesladet språk og fortellinger løsrevet fra kontekst, undergraver den opplyste demokratiske debatten – nettopp i det øyeblikket Japan står overfor enestående regionale sikkerhetsutfordringer og dype endringer på hjemmebane.
Vi har sett dette før. Canadas tidligere statsminister Justin Trudeau ble fremstilt som autoritær eller totalitær på grunn av beslutninger regjeringen tok under Covid-19-pandemien og sin politikk for mangfold og inkludering (DEI). USAs president Donald Trump har blitt sammenlignet med Hitler, og avdøde Shinzo Abe ble beskrevet som en hard konservativ med mål om å remilitarisere Japan.
Disse sensasjonelle fremstillingene, drevet av både tradisjonelle og sosiale medier, er utbredte – og giftige.
Klare beviser
Bevisene er tydelige. I et avslørende intervju med BBC utfordret professor Seijiro Takeshita ved Prefectural University of Shizuoka intervjueren direkte på vinklingen, og sa at internasjonale medier fortsetter å spre «svært partiske fremstillinger av Sanae Takaichi, LDP og Japan som helhet».
Dette er ingen enkelthendelse. Mine egne intervjuer om Takaichi på store kanaler som CNN, Al Jazeera og CNBC Asia begynner nesten alltid med ladede betegnelser som «ultrakonservativ nasjonalist», «hardlinet overfor Kina» eller «ytterliggående høyrepolitiker». Slike emosjonelt ladede ord former publikums oppfatning før noen reell diskusjon i det hele tatt finner sted.
Les også: – Japans nye statsminister er ikke en Kina-hauk, men en pragmatiker 🔒
Problemet med vinkling strekker seg utover internasjonale medier. Innenlandske kritikere og utenlandske korrespondenter forsterker forvrengningene gjennom enda mer brennbar retorikk. Jake Adelstein, som skriver for flere internasjonale publikasjoner inkludert Tokyo Paladin, bruker gjentatte ganger apokalyptisk språk for å beskrive Takaichi. Han hevder at hennes politiske plattform «leser som en dødsdom over demokratiet». Han kaller henne «en kvinnelig Trump» og skriver at «Sanae Takaichi dyrker Shinzo Abe, sitt politiske idol, som om han var en gud».
Legg merke til hvordan Takaichis faktiske politiske standpunkter blir ugjenkjennelige gjennom dette mediefilteret. Ta hennes holdning til Kina: Hun støtter økte forsvarsutgifter og sterkere allianser som svar på Beijings 25 år lange militære opprustning og gråsoneoperasjoner. En nøktern posisjon reduseres til «nasjonalistisk hauk».
Hennes moderate syn på innvandring – som deles av flertallet av japanske velgere, som foretrekker ordninger for fagarbeidere fremfor omfattende permanent innvandring – blir fremstilt som uttrykk for fremmedfiendtlig ekstremisme. Hennes samarbeid med Japan Innovation Party (Isshin), som går inn for økonomisk desentralisering, bedre barneomsorg og inkluderende politikk for LHBT-personer, forsvinner helt fra disse fortellingene.
Merkelappen «anti-feminist» illustrerer forvrengningen særlig godt. Selv om Takaichi motsetter seg kjønnskvoter og støtter tradisjonelle familieroller, har hun selv knust Japans største glasstak som landets første kvinnelige statsminister – før USA i det hele tatt har valgt en kvinnelig president.
Å påvirke, ikke informere
Hvorfor fortsetter mediene å fremstille nyheter og politiske ledere i så overdrevne og sensasjonelle former? Hvorfor får skribenter publisere artikler basert på uverifiserte fortellinger? Delvis handler det om moderne medieøkonomi – klikkvennlige overskrifter gir inntekter – men det avslører også urovekkende paralleller til propagandateknikker som lenge har vært brukt av autoritære regimer.
Se på det kinesiske kommunistpartiets propagandaapparat. Jean-Christophe Boucher, professor ved University of Calgary og forsker på informasjonskrigføring, påpeker at «i Russland og Kina fremmer statsapparatet propaganda». Kinas system viser målrettet informasjonsmanipulasjon, der statlige medier som CCTV og People’s Daily fungerer som kanaler for nøye utformede fortellinger – laget for å påvirke opinionen, ikke for å informere.
Les også: Massenes psykologi og geopolitisk polarisering i vår tid: Fra Le Bon til sosiale medier
Tilsvarende fremstiller Nord-Koreas statlige medier en kontrollert virkelighet der fakta underordnes ideologiske budskap. Disse regimene vet at kontroll over informasjonsstrømmer – ikke bare gjennom sensur, men også gjennom aktiv produksjon av villedende innhold – er avgjørende for å beholde makt. Når demokratiske medier anvender lignende teknikker med overdrivelse, avkontekstualisering og sensasjonelle karakteristikker, bidrar de uforvarende til å legitimere autoritær kritikk av fri presse.
Denne forvrengningen blir spesielt farlig når den krysser med dokumenterte utenlandske desinformasjonsoperasjoner. Forskning av Boucher ved University of Calgary og Kyoko Kuwahara ved Japan Institute of International Affairs viser samordnede kinesiske og russiske informasjonsoperasjoner rettet mot demokratiske samfunn. Kuwahara, som forsker på offentlig diplomati, desinformasjon, mottiltak og strategisk kommunikasjon, beskriver slike operasjoner som «aktiviteter der ulike innenlandske og utenlandske aktører sprer feilinformasjon for å forvrenge opinionen, skape sosial og politisk uro og påvirke regjeringers beslutninger».
Boucher advarer om at noen kontoer fungerer som «trojanske hester», der kanadiere ikke er klar over at pro-Putin-fortellinger stammer fra Russland, Kina eller amerikanske høyreorienterte påvirkere. Han sier at «utenlandsk innblanding i Canadas informasjonsrom» har blitt så omfattende at den undergraver tilliten til landets demokratiske institusjoner.
Mekanismen er enkel. Utenlandske aktører planter fortellinger: Takaichi er militarist, Japan remilitariserer, LDP er ekstremistisk. Dette samsvarer med deres strategiske mål om å svekke den amerikansk-japanske alliansen og isolere Japan diplomatisk. Fortellingene får tyngde når anerkjente medier ubevisst legitimerer dem gjennom sensasjonell dekning. Kinesiske bot-nettverk som hevder at «Takaichi = krigshisser» får troverdighet når New York Times bruker lignende begreper – selv når konteksten er helt annerledes.
Som Kuwahara påpeker: «Japan, som G7-medlem sammen med Canada, søker å fremme en regelbasert orden i Indo-Stillehavet og har i økende grad innsett de siste årene at det ligger etter vestlige land i kampen mot desinformasjon.» Dette skaper sårbarheter som autoritære stater ivrig utnytter.
Rollen til sosiale medier
Nedgangen i mediestandarder forsterkes av utviklingen i sosiale medier. Elon Musks oppkjøp av Twitter (nå X) og opphevelsen av innholdsmoderering har forverret tonen på plattformene. De flommer nå over av feilinformasjon spredt av autoritære bot-nettverk, ubegrensede politiske lobbyister og andre aktører som driver med forvrengning snarere enn fakta. Som Kuwahara bemerker: «Den andre Trump-administrasjonen, sammen med Elon Musk som leder for Department of Government Efficiency (DOGE), har tatt skritt for å redusere, om ikke fjerne, tiltak mot desinformasjon som tidligere amerikanske regjeringer og institusjoner hadde innført.» Denne tilbaketrekningen fra innholdsstandarder skaper et miljø der sensasjonalisme og villedende fortellinger blomstrer fritt.
Les også: Å manipulere folkemengder: mellom påvirkning og politisk markedsføring 🔒
Konsekvensene strekker seg langt utover Japan. Når vestlige medier gjentatte ganger feilrepresenterer ledere og politikk i demokratiske allierte, undergraver det alliansefellesskap og offentlig støtte til kollektive sikkerhetsordninger. Amerikanske lesere som kontinuerlig mates med fortellinger om at «Japan går mot ytre høyre», blir mindre tilbøyelige til å støtte tettere sikkerhetssamarbeid – noe som direkte tjener Beijing og Moskvas strategiske mål.
Dette mønsteret gjenspeiler dypere problemer i dagens politiske journalistikk. Kravet om klikkvennlige overskrifter, den såkalte «twitteriseringen» av komplekse politiske debatter, og tendensen til å presse amerikanske politiske begreper inn i helt ulike kontekster – alt dette bidrar til systematiske forvrengninger. Når enhver konservativ politiker blir kalt «ytre høyre» og enhver sikkerhetspolitisk realist blir kalt «hauk», mister språket sin mening, og den offentlige samtalen forvitrer.
Som det gamle ordtaket sier: «Du har rett til din egen mening, men ikke til dine egne fakta.» Dette prinsippet, som er grunnleggende for demokratisk debatt, blir stadig oftere brutt av medier som prioriterer fortellinger fremfor nøyaktighet, og sensasjon fremfor substans.
Akademias rolle
Akademia har også et ansvar. Altfor mange japanforskere forlater den nøkterne analysen til fordel for aktivisme, og bruker sine plattformer til å fremme egne politiske preferanser i stedet for å belyse komplekse realiteter. Når akademikere fremstiller japanske hovedstrømninger som ekstremisme, gir de intellektuell legitimitet til medienes sensasjonspregede vinklinger – og hjelper uforvarende til med desinformasjon.
Eksemplene på slik aktivisme er mange. Koichi Nakano, professor i statsvitenskap ved Sophia-universitetet i Tokyo, uttalte: «Da Takaichi tidligere stilte som kandidat til ledervervet i LDP, valgte partiet henne bort, også fordi hun sannsynligvis ville vært en katastrofe i utenrikspolitikken.» Nakano fremstiller både Shinzo Abe og Sanae Takaichi som symboler på en høyredreining og nasjonalistiske tendenser i japansk politikk. Han uttrykker tydelig bekymring for demokratisk forvitring, illiberal styring og historisk revisjonisme på bekostning av pluralisme og liberale demokratiske normer.
Andre forskere, som Junki Nakahara, bruker diskursanalyse og nymarxistisk teori for å hevde at Abe og hans Liberaldemokratiske parti (LDP) forsøkte å gjenskape og forsterke sine konservative og nasjonalistiske ideologier fra 2012 til 2020. Gjennom kritisk diskursanalyse av offisielle uttalelser, taler og pressekonferanser peker han på strategiene Abe og hans støttespillere brukte for å fremme og legitimere slagordet «Ta tilbake Japan» («Nippon wo torimodosu»). Hans visjon om et «normalt land» ble omfavnet og videreført av Abe og hans krets, særlig etter at han først tiltrådte i 2006.
Med populismens fremvekst og elitens svekkede rolle kan demokratiet selv skape antiintellektualisme og politisk polarisering. Dette er blant de demokratiske overdrivelsene som, ifølge Murai Ryota, juridisk professor ved Komazawa-universitetet i Tokyo, kan føre til demokratiets sammenbrudd. Eksemplet fra førkrigs-Japan viser hvordan overdrevne angrep på folkevalgte kan underminere demokratiet. I en tid hvor demokratiet er på global retur, øker dessuten presset fra enkelte hold for at demokratiske land må danne en samlet front mot autoritære regimer. Det er utvilsomt gode grunner til teknisk samarbeid for å hindre valgpåvirkning eller motvirke spredning av desinformasjon.
Disse bekymringene virker imidlertid overdrevet, tatt i betraktning Japans mange frie og åpne valg, et rikt ytringsrom og den sterke og utbredte kritikken av politiske ledere i både medier og på nettet.
Globalt fenomen
Medieforvrengning er heller ikke unikt for Japan. I USA under president Donald Trump ble mediene på visse måter et politisk våpen gjennom selektiv rapportering eller ren feilinformasjon. Trumps tilnærming til medier, lært fra hans mentor Roy Cohn, var kanskje nyttig for taktiske seire i politiske kamper, men den undergravde tilliten til pressen. Cohns regler var brutalt enkle: «Regel nummer én er: angripe, angripe, angripe,» sa Cohn. «Regel to: innrøm ingenting, benekt alt – regel tre: Uansett hva som skjer, hev at du vant og innrøm aldri nederlag. Du må være villig til å gjøre hva som helst mot hvem som helst for å vinne.»
Les også: Når hemmelige koder styrer folket
Denne tilnærmingen, udødeliggjort i den nylige filmen The Apprentice, representerer en grunnleggende korrupsjon av den demokratiske samtalen. Dessverre ser vi nå at andre utenlandske ledere og innenlandske aktører tar i bruk lignende taktikker – fra EU-land til Indo-Stillehavsregionen – noe som fører til overdrevne og sterkt misvisende beskrivelser av politiske ledere og deres politikk. Dette splitter samfunnet ved å skape falske motsetninger og forvrenger forståelsen av ulike perspektiver. Til syvende og sist gagner dette autoritære stater som Kina og Russland, som aktivt forsøker å svekke tillit, sannhet og samhørighet i sivilsamfunnet i demokratiske land.
Å gjenvinne journalistisk integritet
For å verne om integriteten i demokratisk journalistikk må nyhetsorganisasjoner gjennomføre grunnleggende reformer av sine redaksjonelle rutiner. De bør innføre obligatoriske kontekstsjekker som krever sammenlignende analyser før de setter på politiske merkelapper. Journalister bør måtte vise hvordan standpunkter faktisk avviker fra partienes gjennomsnitt og vise til relevante meningsmålinger. De bør også tydeliggjøre hvilke forslag som begrunner en bestemt karakteristikk. I tillegg bør mediehus utføre konsekvensanalyser av mulig utenlandsk påvirkning – for å vurdere om deres fremstilling samsvarer med kjente desinformasjonsnarrativer eller utilsiktet forsterker slike.
Utover interne reformer trengs også bredere institusjonelle endringer. Universiteter må klart skille mellom akademisk analyse og politisk aktivisme, og sikre at ekspertkommentarer holder faglige standarder og at det får konsekvenser for overdrevne og bevisløse påstander. Demokratiske land bør etablere formelle utvekslingsprogrammer for journalister og felles opplæring i å identifisere desinformasjon uten å svekke redaksjonell uavhengighet – gjerne bygget på ordninger som G7s hurtigresponsmekanisme.
Til slutt må myndigheter og sivilsamfunn investere i omfattende medieopplæringsprogrammer som lærer borgere å gjenkjenne sensasjonspreget journalistikk, forstå utenlandske desinformasjonstaktikker og kreve høyere journalistiske standarder. Disse sammenhengende reformene vil skape et mer motstandsdyktig informasjonsøkosystem som kan tjene demokratisk debatt og motstå manipulasjon.
Når mediene undergraver demokratiet
Japans demokrati står overfor reelle utfordringer – som demografisk nedgang, økonomisk stagnasjon og regionale sikkerhetstrusler. Å møte disse krever klar analyse og en opplyst offentlig samtale. Når mediene reduserer komplekse politikere til karikaturer og samtidig forsterker utenlandsk desinformasjon, undergraver de selve den demokratiske dialogen som er nødvendig for godt styresett.
Statsminister Takaichi, som alle demokratiske ledere, fortjener gransking og kritikk. Hennes kommentarer om utenlandske turister som «sparker» og «slår hjorter» var utvilsomt problematiske – som Jake Adelstein påpeker, hun «hevder uten bevis at utlendinger mishandler hjortene i Nara». Slike utsagn bør selvsagt fordømmes, enten de kommer fra henne eller andre politikere. Men hun fortjener også en korrekt gjengivelse av sine standpunkter og en rettferdig kontekstualisering av sin politikk.
Når mediene ikke oppfyller dette grunnleggende kravet, svikter de ikke bare leserne – de undergraver også demokratiets motstandskraft i en tid med strategisk rivalisering. Konsekvensene er for alvorlige til å akseptere noe mindre enn en grunnleggende reform av hvordan vi dekker politikken i våre demokratiske allierte. Forvitringen av sannhet i mediene er ikke bare et faglig nederlag – det er en strategisk sårbarhet som autoritære motstandere aktivt utnytter. Demokratier må erkjenne denne trusselen og handle resolutt for å gjenreise standardene for nøyaktighet, kontekst og ansvar i politisk journalistikk – før skaden blir uopprettelig.
