Det er lite sannsynlig med langvarig skade, men på kort sikt ser det ikke særlig pent ut.
I løpet av femten minutter på onsdag erklærte president Trump en toll på 25 prosent mot USAs «venn» India, samtidig som NASA og Indian Space Research Organisation (ISRO) sendte et radarsystem ut i rommet i den første felles indisk-amerikanske romoperasjonen i historien.
Dette illustrerte på treffende vis hvor sammensatt og tett sammenvevd forholdet mellom indisk og amerikansk utenrikspolitikk har blitt. På den ene siden sirkulerte det i sosiale medier video av de massive Geosynchronous Satellite Launch Vehicle (GSLV)-rakettene, skutt opp fra Sør-India med NISAR-satellitten – «den første i sitt slag» og, ifølge NASAs Karen St. Germain, «det mest sofistikerte radarinstrumentet USA noen gang har bygget». «NISARs vitenskap vil styrke vår forståelse av jordsystemet med banebrytende teknologi som kan måle endringer i land og is – ned til én centimeter, i all slags vær og både i mørke og lys», het det i en pressemelding. Få minutter senere kom Donald Trump med en uttalelse der han la skylden på India for å kjøpe russisk olje, innførte en flat toll på 25 prosent på indiske varer og varslet en uklar straff for landets sterke avhengighet av handel, energi og militært utstyr fra Iran og Russland. Samtalene pågår fortsatt, men reaksjonene i indiske medier var – som man kunne forvente – alt annet enn positive.’
Det finnes ingen Trump-doktrine; å prøve å rettferdiggjøre strategisk irrasjonalitet er fåfengt. Denne administrasjonen styres i stadig større grad av magefølelse. Noen av instinktene gir mening – som å skyve mer av ansvaret over på Europa. Men måten disse instinktene settes ut i livet på, etterlater ofte mye å ønske. Selv med det i bakhodet er det nye tollregimet vanskelig å forstå. Toll mot India virker som en merkelig politikk, særlig når målet er å vende seg mot Asia og balansere Kina. To bærebjelker i trumpismen er stormaktskonkurranse med Kina og uavhengig produksjon; og siden USA mangler billig arbeidskraft, ekspertise og næringer for å hente produksjonen hjem, strider det mot logikken å føre tollkrig mot India, Japan, Sør-Korea, Mexico og Kina samtidig.
Les også: Diplomatisk dans: India og Europa styrker båndene 🔒
Likevel ligger det et dypere problem her, skjult bak alle de sofistikerte analysene. India er i ferd med å bli et globalt hodebry, og den indiske regjeringen bærer en del av skylden.
Indias utenrikspolitikk har historisk sett vært konsekvent og holdt avstand til alle verdens store maktsentre. Delvis skyldes det arven etter britisk imperialisme. Selv under den kalde krigen stod India like langt fra begge blokkene. Til å begynne med fikk landet materiell, militær støtte og utstyr fra Storbritannia. Under krigen mot Kina i 1962 tok statsminister Jawaharlal Nehru kontakt med president John F. Kennedy og mottok en viss støtte fra USA. Senere, på grunn av en feilslått, sovjetinspirert innenrikssatsing på energi og økonomi, og fordi britene og amerikanerne satte sin lit til et sterkt Pakistan, gled India mot den sovjetiske blokken, som var villig til å gi diplomatisk støtte under krigene med Pakistan. Etter 11. september støttet USA India som motvekt til islamistisk terrorisme fra Sør-Asia og, i økende grad, som en buffer mot Kinas fremvekst.
Alt dette raste naturligvis sammen med Trumps utbrudd. Det er lite trolig at India noen gang vil se på USA som en seriøs partner i en felles front mot Kina. Samtidig er det lite trolig at India og Kina kan bli naturlige allierte. India spiller begge sider: kjøper olje fra Russland og selger den videre til Europa, samarbeider med Iran og Israel samtidig, lar visumsvindel florere og er medlem av BRICS, SCO og QUAD på én gang. Den mektige og proteksjonistiske landbrukssektoren, sammen med en sterk fagbevegelse, holder et fast grep om politikken og stanser nødvendige reformer. Før eller siden kommer regningen.
Les også: India i fokus: Strategisk navigasjon gjennom skiftende geopolitiske farvann 🔒
Et annet sosialt forhold er at inderne som utvandret til Vesten i en tidligere periode, er blant de mest assimilerte i verden. Indisk-amerikanere (og britisk-indere) kommer historisk fra overklassen og utgjør noen av de mest velstående og høyt utdannede miljøene i utlandet – helt annerledes enn de nyere gruppene av arbeiderklasse-inder som for eksempel reiser til Canada eller New Zealand.
Men noe har endret seg de siste årene. I tiden etter Modi har migrasjonen vestover brakt med seg indiske arbeidere som tar med sine smålige nag og sin etniske sjåvinisme. De foretrekker å kapsle seg inn i egne miljøer, omgitt av karri og Bollywood, og – som Andrew Beck nylig skrev – å reise prangende statuer som minner mer om kulturell erobring enn om innvandring med sikte på assimilering. Det skaper naturlig nok en ond sirkel av fiendtlighet og beskyldninger om dobbelt lojalitet. Det blir vanskelig å forsvare en India-vennlig linje overfor amerikanere som ser industrijobbene sine flytte til India – et land som, selv om det ikke er en rival på linje med Kina, heller ikke er noen formell alliert og ikke ønsker å stille seg på USAs side i de store geopolitiske spørsmålene.
En velvillig tolkning er at dette bare er en forhandlingstaktikk, og at det før eller senere kommer en avtale; presidenten vil kalle statsministeren sin nye beste venn. Ingenting betyr egentlig noe lenger. En mer plausibel forklaring, for å bruke Stacie Goddards uttrykk, er at dette dreier seg om et «stormaktskomplott», der verden uunngåelig går mot en G2 mellom USA og Kina; den amerikanske presidenten oppfører seg uberegnelig fordi det er én måte å avsløre hvem som forblir USA-orienterte, og hvem som bare er værhaner som prøver å sikre seg. Risikoen er imidlertid denne: Ingen liker en revolusjonær makt som jakobiner-Frankrike eller Sovjetunionen, som eksporterer sin revolusjon og forsøker å rive ned verdensordenen etter innfall eller ideologi. Internasjonale relasjoner handler noen ganger om å velge side og holde seg til den, med alle feil og mangler. For, som på enhver skolegård, kan de andre en dag slå seg sammen mot deg.
Dette innlegget ble først publisert i The American Conservative.
