Russisk opera speiler ikke bare estetiske idealer, men også politiske og kulturelle strømninger i sin tid. Med dramatiske historier og monumentale korpartier ble forestillingen om nasjonen formet og formidlet.
I år 988 tok storfyrst Vladimir offisielt kristendommen til seg. Han konverterte og oppfordret sine undersåtter til å gjøre det samme ved å la seg døpe i elven Dnipro, som renner gjennom dagens Ukraina. Denne grunnleggende hendelsen i russisk historie fant sted i det området som senere ble kjent som Kyiv-Rus. I 1988 markerte Sovjetunionen med stor pomp og prakt tusenårs-jubileet for «Russlands dåp». Den sterke entusiasmen rundt seremonien bekreftet i praksis marxisme-leninismens ideologiske nederlag og signaliserte en tydelig tilbakekomst av russisk identitet – forankret i landets historiske, nasjonale og religiøse tradisjoner. Denne rike og dramatiske historien finner også sitt uttrykk i en av Russlands mest sentrale kunstformer, musikken, og ganske særlig operaen.
Handlingene i mange russiske operaer henter materiale fra historiske begivenheter og fra sentrale skikkelser i russisk historie – fyrstene og tsarene. Utgivelsen av Den russiske stats historie av Nikolaj Karamzin (1766–1826), et verk i tolv bind, fikk stor betydning i denne sammenhengen. Skildringen av fortiden åpnet for for å tematisere nasjonale spørsmål, undersøke de ekstraordinære personlighetstrekkene hos enkelte herskere og belyse forholdet mellom folket og tsarens makt. De historiske og tragiske – til tider mystiske – omgivelsene rundt disse skikkelsene, kombinert med innslag av folkelige tradisjoner og folklore, ga russiske komponister et kunstnerisk grunnlag for å utvikle ideen om russisk nasjonalisme.
På 1800-tallet var Russland et imperium som opplevde seg kulturelt underlegent Vest-Europa. Russisk musikk ble oppfattet som uoriginal, og aristokratiet og det øvre borgerskapet brukte store summer på å hente inn de fremste italienske og franske komponistene. Situasjonen endret seg imidlertid med fremveksten av først Glinka, og deretter den såkalte Gruppen på fem, som, blant andre, Musorgskij og Borodin var en del av. Inspirert av den nasjonalistiske strømningen som fulgte «folkenes vår» i Europa, tok de til orde for en identitetsskapende russisk musikk med røtter i landets egne folkelige tradisjoner.
Les ogsÃ¥: Nasjonalisme og opera i det østerrikske og østerriksk-ungarske imperiet (1848–1900)Â
Mikhail Ivanovitsj Glinka (1804–1857)
Glinka regnes som den russiske musikkens far og som grunnleggeren av ideen om nasjonal russisk musikk. Han var en sentral drivkraft i en kunstnerisk omveltning preget av sterk nasjonal bevissthet. Komponisten hentet sin inspirasjon fra Russlands tidlige historie samt fra landets folkelige og kirkelige musikktradisjoner. Denne arven fikk stor betydning og bidro til en bredere nasjonal selvbevissthet. Den 9. desember 1836 ble operaen Et liv for tsaren urfremført i St. Petersburg. Temaet er historisk: På begynnelsen av 1600-tallet redder bonden Ivan Susanin den fremtidige tsaren Mikhail Romanov ved å ofre sitt eget liv. Ifølge den amerikanske musikkforskeren Richard Taruskin samsvarer Et liv for tsaren med den offisielle nasjonalitetsdoktrinen som ble formulert under tsar Nikolaj I – ortodoksi, autokrati og nasjonalt geni – også på musikkens område.
Modest Musorgskij (1839–1881)
Musorgskij fullførte bare én opera, Boris Godunov (1869–1872), men arbeidet også på to ufullførte verk: Khovansjtsjina (1872–1880) og Sorotsjinskij-markedet (1876–1881). Hans mål var å skape en genuin nasjonal musikk. Han kombinerer resitativ og melodi tett knyttet til det russiske språket. Boris Godunov har siden blitt endret og reorkestrert flere ganger, særlig av Rimskij-Korsakov (1844–1908) og Sjostakovitsj (1906–1975). Operaen regnes som et av de tydeligste uttrykkene for den russiske nasjonale operatradisjonen og bærer undertittelen «et nasjonalt musikalsk drama». Historien bygger på tragedien til Aleksandr Pusjkin (1799–1837) og setter det russiske folket – representert gjennom korpartiene og fremhevet som operaens egentlige hovedperson – opp mot en tronraner; en manipulerende og psykologisk skjør tsar besatt av maktbegjær. Samtidig hyller verket fedrelandet ved å skildre russisk motstand mot den polske invasjonen. Operaen reiser også et grunnleggende politisk spørsmål, nemlig forholdet mellom makthaverne og folket.
Aleksandr Borodin (1834–1887)
Borodins mest kjente opera, Fyrst Igor, ble urfremført 4. november 1890 ved Mariinskij-teatret i St. Petersburg. Handlingen er inspirert av historiske begivenheter som er beskrevet i det middelalderske heltediktet Fortellingen om Igors felttog. Fyrst Igor drar ut for å kjempe mot de polovtsiske inntrengerne som herjer steppene i det som i dag er Ukraina, for å forsvare det russiske folkets identitet. Etter nederlaget blir han tatt til fange og unnslipper bare ved å flykte forkledd som et villdyr. Naturen fremstår som den beskyttende kraften som bringer Igor tilbake til sitt folk – et folk han selv symboliserer. Patriotisme og religiøs tro gjennomsyrer verket, ikke minst på grunn av ortodokse kirkesanger og fremtredende korpartier.
Les også: Napoleon I: Opera og propaganda
1900-tallet
På 1930-tallet ble kunsten i Sovjetunionen fullstendig underlagt Stalins kontroll. Allerede i april 1932 innførte han en estetisk doktrine kjent som sosialistisk realisme. Kunstneriske verk skulle skapes for folket og samtidig glorifisere regimet i en kombinasjon av «nasjonal form» og «sosialistisk innhold». Musikken skulle være melodisk og tilgjengelig for massene. Nye komposisjoner ble vurdert av Sovjetunionens komponistforbund, og enhver musikk som ble oppfattet som elitistisk eller preget av vestlig modernisme, ble avvist. Resultatet var i praksis en form for «statsmusikk». I 1948 innførte Andrej Zjdanov, en av Stalins nærmeste medarbeidere, en ytterligere ideologisk innstramming. Han utarbeidet en svarteliste over komponister som ble ansett som utilstrekkelig sovjetiske, blant dem Dmitrij Sjostakovitsj og Sergej Prokofjev. De ble anklaget for formalisme og for anti-folkelige tendenser, og senere tvunget til å erkjenne sine «feil» gjennom offentlige selvkritiske bekjennelser.
Sergej Prokofjev
Han representerer arketypen på den nasjonale operaen med Krig og fred, basert på Lev Tolstojs verk. Operaen fungerer både som en hymne til «Det store Russland» og som et monumentalt scenisk verk med 72 roller og en spilletid på rundt fire timer. Den ble komponert allerede i 1941, i et Sovjetunionen som var blitt forrådt av Hitler. Den historiske fresken ble et redskap for nasjonal mobilisering og propaganda. Napoleon I fungerte som metafor på inntrengeren, mens marskalk Kutuzov – redningsmannen for «Det store Russland» – åpenbart representerte Stalin. Prokofjev benytter prinsippene for den såkalte «sosialistiske» musikken, der melodien gis forrang og rytmen er enkel for å gjøre verket tilgjengelig. Samtidig preges musikken av en monumentalitet som tidvis kan virke tung og overveldende. Med utgangspunkt i private dramaer skildrer Tolstoj en kollektiv skjebne, og operaen løfter frem denne nasjonalistiske dimensjonen i betydningen av nasjon – altså folk. Korene spiller en svært fremtredende rolle, preget av en tydelig propagandistisk patriotisme og tekster som: «Øverstkommanderende ledet oss, folket forsvarte Det store Russland, fienden er tilintetgjort. Ære være vårt hellige fedreland, ære være hæren.»
Operaen og «Det store Russland»
I tillegg til elementer som også finnes i italiensk opera, som makt, kjærlighet og tragedie, samler nasjonalismen i russisk opera flere komponenter som er særskilt russiske.
Det russiske folket eller russkij mir
Dette uttrykkes ikke minst i korpartiene, som komponistene bruker til å fremstille store folkemengder. Slik trekkes ulike sider av folkelivet inn i fortellingen – et folk tett knyttet til religionen, den ortodokse kirken og presteskapet, og til en sterk patriotisk glød.
Østen og Vesten
Flere operaer forteller historier om invasjoner fra stammer eller folkeslag fra øst, og speiler dermed også den historiske og kulturelle rivaliseringen mellom Østen og Vesten. Russisk opera vitner om spenningsfeltet mellom to verdener; kulturer møtes og kolliderer, slik som i Fyrst Igor av Aleksandr Borodin. I den symfoniske suiten Sjeherasad uttrykker Rimskij-Korsakov dessuten en fascinasjon for denne fremmede verdenen med verdier som oppfattes som helt annerledes.
Les også: Kultur som propagandainstrument i Fascist-Italia (1919–1945)
Polen og polakkene
For å skape en tydelig nasjonal identitet har russiske kunstnere, musikere og forfattere ofte konstruert en «nasjonal fortelling» – et historisk narrativ med egne helter og tydelige fiendebilder. Etter oppstanden i 1830 inntok Kongeriket Polen rollen som Russlands fremste antagonist. Denne fremstillingen av Polen gjenspeiles i to sentrale russiske operaer (Et liv for tsaren og Boris Godunov), som dramatiserer den russisk-polske konflikten fra begynnelsen av 1600-tallet. I disse verkene tegnes et svært negativt bilde av Polen og polakkene.
Aleksandr Pusjkin (1799–1837)
Mange av høydepunktene i russisk opera er basert på verk av Pusjkin (1799–1837), som regnes som en av de viktigste skaperne av Russlands kulturelle identitet. Hans forfatterskap inspirerte hele 14 operaer. Den første store er Ruslan og Ludmila av Mikhail Glinka (framført for første gang i St. Petersburg i 1842), en briljant scenisk fremstilling av folkeeventyrene. Pusjkin inspirerte også librettoer som i operaene Tsar Saltan og Den gylne hane av Rimskij-Korsakov, Den gjerrige ridder og Aleko av Rakhmaninov, samt Mazeppa, Spardame og Eugen Onegin av Tsjajkovskij. Senere bearbeidet Musorgskij teksten til Boris Godunov, det mest betydningsfulle musikalske verket inspirert av poeten. Den første versjonen ble ferdigstilt i 1869. Her står det russiske folket i forgrunnen som en grunnleggende nasjonal kraft i en urolig historisk epoke. Korene spiller en sentral rolle i operaen, og Mussorgskij integrerer både folkesanger og kirkelige hymner.
Ukraina
Ukraina og Kyiv er også til stede i flere russiske operaer, særlig i Ruslan og Ludmila, Fyrst Igor, Mazeppa, Boris Godunov og i Khovansjtsjina, en annen opera av Musorgskij. Handlingen i sistnevnte utspiller seg i 1682, i kjølvannet av indre uroligheter i Russland som var utløst av tsar Peter den stores politikk. Disse konfliktene fikk ringvirkninger for både tatariske og ukrainske folk. I begynnelsen av andre akt skryter derfor fyrsten Golitsyn av å ha «knust de hovmodige polakkene og revet [landet] ut av hendene på de landhungrige ukrainerne, der hvor historien [til Russland] ble født».
De emblematiske russiske operaene fra 1800- og 1900-tallet som er nevnt over, er alle gjennomsyret av nasjonalisme, forankret i historiske, patriotiske og sosiale dimensjoner. Hver opera var først og fremst skapt for et publikum i en bestemt historisk kontekst. De ulike historiske omstendighetene i disse to århundrene påvirker hvilke temaer som ble behandlet i den musikalske fortellingen, og bidro til å forsterke bevisstheten om en russisk nasjonalisme som fortsatt gjør seg gjeldende i vår egen tid.
