Da Marco Rubio gikk på talerstolen under Munich Security Conference, var det mange som ventet konfrontasjon. I stedet fikk vi noe mer alvorlig: en strukturell beskjed. Ikke om brudd – men om betingelser.
Rubio sa at USA ikke ønsker å splitte seg fra Europa, men å gjenopplive et gammelt vennskap. Samtidig presiserte han at USA ikke vil være «høflige og ordentlige pleiere for Vestens nedgang».
Det er denne setningen Europa må forstå.
Dette handler ikke om stil. Det handler om makt. Om risikoallokering. Om geoøkonomi.
Den transatlantiske modellen er under ombygging
I mer enn tre tiår har Europa levd i etterkrigstidens komfortsone. Etter 1989 ble sikkerhetsarkitekturen videreført, men den industrielle og militære logikken bak den ble gradvis svekket. Europa bygget ned forsvar, reduserte beredskapskapasitet og outsourcet produksjon. Energi ble gjort til normativ politikk, ikke strategisk infrastruktur.
USA bar risikoen.
Washington var garantist for avskrekking, logistikk, etterretning, luftoverlegenhet og strategisk mobilitet. Europa ble reguleringsmakt. USA forble hard makt.
Rubios tale signaliserer at denne asymmetrien ikke lenger er bærekraftig.
USA vil fortsatt være alliert. Men alliansen må være rasjonell. Og rasjonalitet i geopolitikken måles i kapabilitet – ikke i erklæringer.
Geoøkonomi er makt
Europa må igjen forstå geoøkonomiens makt.
Økonomi er ikke et nøytralt rom. Den er blitt maktens primære verktøy. Sanksjoner, eksportkontroll, kapitalregimer, teknologistandarder og energitilgang er blitt strategiske instrumenter.
Kina har bygget industriell dominans som geopolitisk strategi. USA bruker kapitalmarkedene og teknologikontroll som maktmidler. Russland brukte energi som våpen.
Europa har lenge behandlet økonomi som konkurranserett og regulering. Resultatet er et kontinent som er rikt, men sårbart. Produktivt, men fragmentert. Normativt sterkt, men kapabilitetsmessig avhengig.
Les også: Fra geopolitikk til geoøkonomi🔒
Geoøkonomisk svakhet fører til geopolitisk irrelevans. Hvis Europa ikke kontrollerer kritisk produksjon, energistrømmer og teknologiske flaskehalser, vil kontinentet forbli avhengig av andres strategiske prioriteringer.
Rubios beskjed er derfor enkel: USA vil ikke lenger subsidiere europeisk strukturell svakhet.
Realpolitikkens tilbakekomst
Europa har lenge sett på realpolitikk som et fremmedord. Men realpolitikk er ikke kynisme. Det er erkjennelsen av at makt, sikkerhet og overlevelse går foran retorikk.
Verdier uten kapasiteter kan ikke forsvares.
USA omprioriterer mot Indo-Stillehavet. Kina representerer den langsiktige strukturelle utfordringen. I dette bildet må Europa bære mer av sin egen risiko.
Dette er ikke uforutsigbarhet. Det er prioritering.
Allianser eksisterer så lenge de er rasjonelle. Vennskap uten styrke blir avhengighet. Og avhengighet reduserer forhandlingskraft.
Rubios tale er derfor ikke en trussel. Den er en test.
Storbritannia og Frankrike: Europas nødvendige motor
Hvis Europa skal revitaliseres, må vi erkjenne at makt bæres av nasjoner.
United Kingdom besitter atomavskrekking, maritim kapasitet, global etterretning og en strategisk kultur for maktbalanse. Brexit endret institusjonell tilknytning, men ikke landets geopolitiske betydning.
France har Europas eneste operative atomvåpen innen EU, permanent sete i FNs sikkerhetsråd og en politisk tradisjon for strategisk autonomi.
Disse to landene må igjen fungere som motor.
En revitalisert britisk-fransk akse kan danne kjernen i europeisk sikkerhets- og industripolitikk. Ikke som rival til USA, men som forsterkning av alliansen.
USA respekterer styrke. Det gjør alle stormakter.
Norden: Europas nordlige tyngdepunkt
Men Europa består ikke bare av stormakter. Norden representerer et avgjørende strategisk rom.
Norway kontrollerer energiressurser og har kritisk geografi i nordområdene.
Sweden har betydelig forsvarsindustri og høyteknologisk kompetanse.
Finland har en robust totalforsvarsmodell og sikkerhetskultur formet av historie.
Denmark har strategisk posisjon i Arktis og Nord-Atlanteren.
Iceland kontrollerer nøkkelpunkt i GIUK-gapet.
Med nordisk NATO-integrasjon har regionen blitt en sammenhengende strategisk front.
I en verden der Arktis får økende betydning, er Norden ikke periferi. Det er frontlinje.
Et samarbeid mellom Storbritannia, Frankrike og Norden kan skape et nordvestlig strategisk tyngdepunkt i Europa – en akse som kombinerer atomavskrekking, energi, maritim kapasitet, teknologi og industri.
Dette er ikke romantikk. Det er struktur.
Industripolitikk som sikkerhetspolitikk
Europa trenger en industripolitisk renessanse.
Forsvarsproduksjon må skaleres.
Energisystemer må stabiliseres og diversifiseres.
Kapitalmarkeder må frigjøre risikovillig kapital til strategiske sektorer.
Teknologisk suverenitet må prioriteres.
I dag hindres europeisk skala av fragmenterte markeder og reguleringslogikk som ikke tar høyde for stormaktsrivalisering.
Europa kan ikke kun være en reguleringsmakt i en verden styrt av produksjonsmakt.
Uten industriell kapasitet finnes ingen strategisk autonomi. Uten energisikkerhet finnes ingen stabilitet. Uten militær styrke finnes ingen troverdig avskrekking.
Norge mellom kontinent og supermakt
For Norge er dette strukturelt avgjørende.
Vi er sikkerhetspolitisk dypt avhengige av USA. Samtidig er vår økonomi integrert i Europa. Hvis Europa forblir fragmentert og svakt, øker vår sårbarhet. Hvis Europa styrkes gjennom britisk-fransk-nordisk lederskap og industriell revitalisering, får vi et mer robust strategisk landskap.
Les også: Giorgia Meloni: Italia mellom gjeld, reform og geoøkonomisk maktbalanse 🔒
Norge må derfor tenke geoøkonomisk. Energi, hav, teknologi og kapital er ikke bare økonomiske ressurser – de er maktinstrumenter.
Den nye transatlantiske kontrakten
Rubios tale markerer en overgang.
Fra normativ solidaritet til kapabilitetsbasert partnerskap.
Fra sentimental allianse til rasjonell byrdefordeling.
Fra komfort til konkurranse.
USA ønsker ikke Europas fall. USA ønsker Europas styrke.
Men styrke må bygges. Den kan ikke erklæres.
Europas veiskille
Europa står nå ved et strategisk veiskille.
Enten fortsetter vi som et fragmentert reguleringsprosjekt og håper at historien er på vår side. Eller så bygger vi igjen den industrielle, militære og energimessige kapasiteten som gjør oss til en aktør.
Storbritannia og Frankrike må ta lederskap. Norden må integreres som strategisk tyngdepunkt. EU må fungere som koordinator og finansierer – men motoren må være nasjonal vilje.
Allianser overlever når de er rasjonelle.
Rubio har formulert premissene. Spørsmålet er om Europa forstår dem.
Geoøkonomi avgjør. Realpolitikk rammer inn.
Europa kan ikke lenger være en reguleringsmakt i en verden styrt av produksjonsmakt.
Enten bygger vi kapasiteter – eller så administrerer vi vår egen marginalisering.
