Begrepet «romanitet» bør foretrekkes fremfor «Vesten», da det bedre beskriver hvordan verden er strukturert og hvordan en sivilisasjon påvirker et geografisk område.
Fra Frans’ begravelse til Leo XIVs innsettelsesmesse, via konklavet, var Roma i flere uker nok en gang verdens sentrum. I en praktfull ramme, der Tiberen møter antikkens ruiner og renessansens palasser, utspilte det seg nøkkeløyeblikk i Kirkens liv som definerer hva romanitet er.
Begrepet «Vesten» er begrenset og skaper mer forvirring enn klarhet. Det er for tett knyttet til den kalde krigen og blokktankegang, med forestillingen om ugjennomtrengelige grenser. Romanitet er derimot mer historisk, mer kulturelt og også mer fleksibelt.
Romanitet knytter seg til litteratur, kunst, kultur, politikk og en bestemt verdensforståelse. Opprinnelig var «Vesten» et geografisk rom – den latinske delen av Romerriket – mens «Østen» var den greske delen. Vesten viser til ideen om «vest», et begrep som i dag domineres av USA, mens romanitet forener Øst og Vest i ett og samme kulturelle rom. I Kairo og Tanger er vi ikke i Vesten, men romaniteten finnes der i form av romerske levninger og historiske lag. Buenos Aires er kanskje ikke helt «Vesten», men den er like fullt en romersk by gjennom sin arkitektur og kultur.
Hva er romanitet
Romanitet springer ut av Romerriket og omfatter både Øst og Vest, den greske og den latinske delen av Roma. Den er først og fremst en arv fra Hellas, men også fra orientalske filosofier som satte dype spor i den romerske verden. Til disse filosofiske og religiøse grunnlagene tilføyde Roma et juridisk system og en byplanlegging.
Romanitet uttrykkes både i idéverdenen – lov, familie, syn på krig – og i hverdagslivet – byorganisering, mat, klær, kunst. Den er en politisk tenkning, en sosial livsform, et syn på livet og på døden. Den videreføres i Den katolske kirke, som er Romas arvtaker, ikke bare fordi den har sitt sete i Den evige stad, men også fordi dens språk er latin og gresk, dens liturgi springer ut av de hellenske og hebraiske verdeners dype historie, og fordi prestedraktene under messen stammer fra togaen og dalmatikaen.
Les også: Vatikanets suverenitet 🔒
Romanitet er opprinnelig romersk kultur, selve måten å være romer på, knyttet til Romerrikets geografiske område. Med kristendommens og europeernes utbredelse spredte romaniteten seg langt utover sitt opprinnelige rom. Den er ikke «Vesten» i snever politisk-ideologisk forstand, men favner livsformer og måter å tenke på.
Kriterier for romanitet
Man kan peke på flere kriterier for å definere romanitet.
Det første er den kulturelle sfæren: Romanitet er knyttet til Romerriket, dets historie og dets mytologi. Herfra stammer en filosofi med røtter i Hellas, i dets myter og fortellinger, men også i romersk litteratur (som Vergil). Denne kulturelle sfæren omfatter alle kunstformer – litteratur, maleri, arkitektur, film, fotografi osv. Den utgjør et særpreget kulturelt grunnlag.
Det andre kriteriet er rettssystemet. Tanken om å bygge et samfunn på loven, som forutsetter respekt for individet og dets vern i forhold til gruppen. Romerrett muliggjør individets fremvekst over stammen, definisjonen av den monogame familien og dermed, sammen med den kristne verden, en likhet i natur mellom mann og kvinne.
Det tredje kriteriet er livsstil. Romanitet kommer særlig til uttrykk i måltidene, som er det fremste sosiale og kulturelle samlingspunkt. Rundt disse måltidene har vinen sin naturlige plass – som Romerrikets fremste drikk, og som i kristendommen ble til Kristi blod. Julius Cæsar sa at grensen mellom sivilisasjon og barbari gikk ved vin og øl, et uttrykk for at vinen i romersk kultur var tett knyttet til dannelse og høflighet. Overalt der vinranker finnes, finnes også romanitet. Religioner som forbyr vin, som islam, og områder uten vinranker, som India og Kina, har utviklet andre sosiale og kulturelle normer for måltider – som også er preget av fellesskap, men utenfor romanitetens tankeverden. Til vinen kommer kornslag, særlig hvete i alle sine former, samt teaterets og fritidens plass i byen.
Les også: Å seire uten å kjempe: Kinesisk strategisk kultur 🔒
Det fjerde kriteriet er kristendommens bidrag som arvtaker og viderefører av Roma. Gjennom sin utbredelse gjorde kristendommen det mulig å spre romaniteten, forutsatt at den endret levevaner og tankemønstre i tråd med romanitetens øvrige kriterier. I det svarte Afrika, for eksempel, selv om kristendommen har vært til stede i over et århundre, er dette ikke et område for romanitet.
Det femte kriteriet er forholdet mellom by og land. Som steder for produksjon, handel og utveksling er by og land nært sammenvevd. Byen er smeltedigelen for dannelse og urbanitet, altså for væremåte. Den romerske tanken om byen finner man også i amerikanske og brasilianske megabyer. Byen er ikke bare et bosted, men også en måte å tenke mennesket på – der arkitekturen er en antropologisk tanke uttrykt i stein.
Det sjette kriteriet er den vedvarende historiske tilknytningen til Middelhavet. Romanitet uttrykkes i dag langt fra sitt opprinnelige middelhavsområde, men den er ikke bare en abstrakt idé løsrevet fra steder og rom. Selv om den strekker seg utover Middelhavet, forblir Mare Nostrum en kulturell og nostalgisk referanse. At britene så sterkt ønsket kontroll over Malta, Egypt og Suez, og at Tyskland ville ha kontroll over Tanger, skyldes også at disse nordlige landene ville knytte seg til middelhavsområdet. For landene i Latin-Amerika lever minnet om Middelhavet videre i levevaner (vin, hvete) og i det kulturelle grunnlaget det gir. Roma og Hellas er obligatoriske reisemål for borgerskapet i Argentina og Chile. På sett og vis er romanitet et utvidet Middelhav.
Roma og dens fiender
Selv i Vesten har romaniteten hatt sine fiender. Da kansler Bismarck innledet sin Kulturkampf, sin kamp for kulturen, var målet å utrydde katolisismen fordi den var for nært knyttet til romaniteten. For den tyske kansleren stod romaniteten i motsetning til Tysklands enhet, og særlig i motsetning til selve kjernen i tysk kultur. Den völkisch-bevegelsen, som søkte å gjenfinne – det vil si å konstruere etter sine egne begreper – de hedenske røttene til folkene i nord, var en vestligorientert bevegelse som avviste moderniteten.
Høydepunktet i kampen mellom völkisch-romantikk og romanitet kom under andre verdenskrig, helt ned til valget av symboler. Ved å ta hakekorset som kjennetegn ønsket nazistene å fremheve sine ariske røtter – en tanke som sto i grunnleggende motsetning til romaniteten. I kontrast valgte admiral Thierry d’Argenlieu, som var karmelittprest, Lothringen-korset som symbol for det frie Frankrike, nettopp for å sette det romerske korset opp mot det ariske korset. Med dette symbolet viste han at denne konflikten var like mye en sivilisasjonskrig som en nasjonskrig. Til slutt var det romaniteten som seiret, takket være USAs innsats, før begrepet til slutt ble oppslukt av forestillingen om Vesten.
I Hongkong og Singapore, i Santiago de Chile og i europeiske landsbyer – overalt der romersk arv finnes, lever romaniteten. Et begrep som bedre enn «Vesten» sier hva Europa er i sitt vesen, hvor vår sivilisasjon kommer fra, og hva som skiller den fra andre kulturer. Og som viser at Roma ikke forsvant med imperiets politiske fall.
