Putin vant ikke overraskende «valget», men i en verden i rask endring står Kremls drøm om en egenledet «eurasisk sivilisasjon» i en blindgate: Samtidig øker Russlands geopolitiske isolasjon og landet går en svært uviss og ensom fremtid i møte.
Russland har en drøm om å være en «sivilisasjonsstat» og påstår å representere lederen av en egen større eurasisk «kulturell sone» som er separat fra den europeiske. Konseptet «russisk eurasianisme», som definert av Putin-ideologen Alexander Dugin, foreslår at territoriene under det tidligere russiske imperiet og Sovjetunionen utgjør en naturlig, sammenhengende geopolitisk enhet. I dette synet posisjoneres Russland som den ubestridte lederen, en nasjon som står i spissen for en unik eurasisk kulturell sone. Denne ideen skiller seg markant fra den europeiske kulturelle identiteten og fremmer en visjon om en distinkt russisk-ledet sivilisasjon.
Denne ideologien gjennomsyrer det russiske samfunnet og er dypt rotfestet på tvers av alle samfunnslag. Det er ikke bare den politiske og militære eliten i Moskva eller businesseliten i St. Petersburg som mener at Russland har en gudgitt rett til å dominere sine naboland, men også den intellektuelle klassen, mannen i gata, samt bondekvinnen på landsbygda. I Russland er derfor Putin i det store og hele fortsatt knallpopulær, og brorparten av befolkningen mener at Ukraina rettmessig hører til Russland og at Kremls sterke mann fører en rettferdig krig.
Les også: Under lupen: Baltikums russiske minoritet og trusselen innenfra 🔒
En hovedutfordring for Kremls eurasianistiske ambisjoner er dens begrensede appell utenfor Russlands grenser. Alle de andre nasjonene som var under tsarist-Russlands jernhånd og senere ble sovjetrepublikker, er ikke interessert i å være en del av Russlands kulturelle sfære, med unntak av kanskje Belarus. For disse statene handler ikke tsaristtiden og sovjettiden om en nostalgisk epoke knyttet til storhet, men om sanksjonerte statlige overgrep, vold og organisert kulturell undertrykkelse. Som krigen i Ukraina viser, er de ikke-russiske befolkningene av den post-sovjetiske sfære villige til å ofre enormt mye for å frigi seg fra det russiske jerngrepet en gang for alle.
Drømmen om gjenopprettelsen av den russiske verdenen – russkij mir – er derfor et dødfødt prosjekt, ettersom konseptet kun kan opprettholdes ved hjelp av militærmakt. Under sovjettiden var dette en viktig komponent for å holde kommunistimperiet sammen, men Russland var også relativt mye sterkere vis-à-vis de andre sovjetrepublikkene på den tiden. Russisk språk og kultur var også mye dypere innvevd i offentlige institusjoner og samfunnsstrukturer i Russlands periferi. Dette som et resultat av de påtvungne russifiseringstiltakene som ofte varte i århundrer under okkupasjonen i perioden til det russiske imperiet.
Illusjonen som brast
Slik er det ikke lenger. Siden kommunistimperiets kollaps i 1991, har Russlands gamle satellittstater gjennomgått en nasjonal renessanse på tvers av alle de gamle sovjetrepublikkene. Fra Sentral-Asia, gjennom Kaukasus til Øst-Europa, har dyrkelsen av særegne nasjonale og religiøse identiteter blant den frie yngre generasjonen i stor grad visket ut hva enn som var igjen av det pan-eurasiske og pro-russkij mir verdensbildet som Kreml fremmer.
Russland har ikke den samme kapasiteten til å pålegge sine historiske satellittstater den samme formen for imperial underleggelse basert på et konsept om russisk kulturell overlegenhet som under tidligere århundrer. Så da gjenstår kun statlig-sanksjonert vold som et politisk instrument som realistisk kan anvendes for å gjenskape en moderne versjon av «eurasianisme».
Når limet til hele ideologien kun er basert på statlig-sanksjonert russisk repressiv makt, må det settes enorme statlige ressurser til verks for å holde korthuset fra å kollapse. Kreml har ikke den samme militære overlegenheten vis-à-vis sine mindre naboer, som historisk sett har vært tilfelle. Samtidig er det demografiske forholdet mellom Russland og sine naboland betraktelig mindre fordelaktig for førstnevnte enn under tidligere århundrer. Russlands økonomi er også betraktelig mindre – relativt sett – vis-à-vis sine historiske satellittstater enn det som historisk sett har vært tilfelle.
Så uten de nødvendige militære, politiske, økonomiske, og kulturelle verktøyene som er nødvendige for å underbygge og opprettholde en moderne versjon av russkij mir, er «eurasianisme» et politisk, filosofisk, og kulturelt konsept kun begrenset til Russland selv. Ettersom Russlands relative makt vis-à-vis resten av verden fortsetter å minke, kan dette by på store sikkerhetspolitiske problemer for Kreml på et senere tidspunkt.
Les også: Demokratiets plass i Russlands historie 🔒
I Vesten har man gruppert seg sammen for å best kunne møte morgendagens utfordringer – et uperfekt, men nødvendig politisk konsept for å best kunne overkomme kompliserte sikkerhetspolitiske trusler. Med nesten en milliard mennesker som til en viss grad kan samle ressursene sine og stå sammen i vanskelige tider, står vestmaktene mange ganger sterkere og er betraktelig bedre rustet enn Russland noen gang kommer til å være i møtet med en uviss geopolitisk fremtid.
Etter Sovjetunionens fall, hadde Russland en sjanse til å bli en utvidet del av den europeiske familien av nasjoner – med en kulturell sfære som strekker seg fra Lisboa til Vladivostok – men Russland valgte eurasianisme, russkij mir og neoimperialisme. I en verden som byr på stadig mer og mer kompliserte og faretruende sikkerhetspolitiske utfordringer, er dette et svært ensomt geopolitisk sted å være. Gitt Putins militære eventyr i Ukraina, vil vestlige nasjoner utvilsomt avstå fra å tilby Russland noen som helst form for støtte mot eventuelle fremtidige interne sikkerhetsutfordringer eller sikkerhetspolitiske trusler langs Den russiske føderasjonens enorme sørlige grense.
Et gammelt russisk ordtak går som følger: «Russland har bare to allierte, sin hær og sin marine». I moderne tider kan man legge til flyvåpenet, og kanskje Belarus. Gitt den stadig mer faretruende globale sikkerhetspolitiske situasjonen, kommer Kreml sannsynligvis til å få bruk for dem lenge etter at krigen i Ukraina er over. Men kommer det til å være tilstrekkelig?
India: Forholdet til Russland kjølner i geopolitisk krysspress
