Bak fasaden av styrke og stabilitet, skjuler Putins regime en rekke strukturelle svakheter som kan resultere i en plutselig og dramatisk oppløsning.
I en nylig kronikk publisert i Foreign Affairs av Maksim Samorukov, en stipendiat ved Carnegie Russia Eurasia Center i Berlin, tegnes et bilde av det russiske politiske landskapet som tilsynelatende er stabilt, men fundamentalt skjørt. Samorukov beskriver hvordan president Vladimir Putins regime, til tross for ytre tegn på styrke, skjuler dype sårbarheter som kan føre til dets sammenbrudd.
Putin har, ifølge Samorukov, konsolidert makt gjennom å eliminere politiske motstandere som den mislykkede opprøreren Jevgenij Prigozjin og opposisjonslederen Aleksej Navalnyj, som døde i fengsel tidligere i år. Regimet har også håndtert utfordringer fra vestlige sanksjoner og en fullskala invasjon av Ukraina ved å intensivere innenlandsk overvåking og statskontroll.
Til tross for dette, påpeker Samorukov at det russiske politiske systemet lider under mangelen på kvalitetskontroller og en overdreven personliggjøring av beslutningsprosessen. Dette har ført til en økende byrde av strukturelle mangler, som kan virke destabiliserende. Han trekker paralleller til det sene Sovjetunionens fall, og argumenterer med at Putins regime kan være like utsatt for plutselig kollaps, drevet av feilgrep fra en aldrende autokrat.
Les også: Putin og islam: En balansegang mellom harmoni og utfordringer
Videre illustrerer Samorukov hvordan regimets svakheter kom tydelig frem etter det store terrorangrepet i Moskva, som ikke førte til noen reell endring i Kremls prioriteringer. Dette understreker regimets økende avhengighet av en isolasjonistisk og paranoid verdensanskuelse, som ignorerer både interne og eksterne advarsler. Samorukov påpeker at Russlands økonomiske politikk er stadig mer preget av autoritære tendenser, hvor sentralbankens forsøk på å dempe inflasjonen med høye renter skjer samtidig som statlige subsidier pumper opp etterspørselen. Dette fører til en økonomisk politikk som virker selvdestruktiv og korttenkt.
Samtidig avslører han hvordan Putin har brukt sin konsentrerte makt til å kaste Russland inn i en brutal krig med Ukraina, en konflikt som stadig tærer på landets ressurser og internasjonale anseelse. Med en stadig mer lydig politisk elite som implementerer presidentens ønsker, har det russiske byråkratiet blitt en maskin som produserer tall og resultater designet for å tilfredsstille Putin, men som mangler reell substans og langsiktig planlegging.
Kronikken avsluttes med en advarsel til Vesten om å ikke undervurdere hvor raskt det russiske regimet kan kollapse under presset fra sine egne kontradiksjoner og feil, på samme måte som Sovjetunionen gjorde for tre tiår siden. Samorukovs innsikter gir en dypere forståelse av de underliggende spenningene i Russland og de potensielle farene som kan følge av Putins styringsmetoder. Dette er en påminnelse om at selv tilsynelatende stabile regimer kan være på randen av sammenbrudd, og at internasjonale observatører bør forberede seg på mulige omveltninger i Russland som kan ha vidtrekkende konsekvenser for global politikk.
Russlands eurasiske drøm står ved en ensom og isolert korsvei
