I tolv år som pave har Frans lekt med symboler, uttalt kraftfulle ord og satt sitt preg på Kirken. Men han har også skapt spenninger og tretthet som til slutt isolerte ham.
Frans hadde en evne til å sette ord på tidens utfordringer og uttrykke verdens uro med enkle, treffende formuleringer. Under et besøk i Sarajevo i 2015 beskrev han det som en «tredje verdenskrig i småbiter» som river nasjoner og folk i stykker. På Lampedusa (2013), overfor migrantdramaet, kalte han Middelhavet en «kirkegård» og tordnet mot «likegyldighetens globalisering».
Reisene hans brakte håp og oppmerksomhet til en verden preget av krig – som da han dro til Irak i 2021, til Ur i Abrahams fotspor, og til Bangui i 2015, mens Den sentralafrikanske republikk var revet opp av en av de mange etniske konfliktene som plager Afrika. På mange områder var Frans en profet som visste å bruke sin medieutstråling til å løfte temaer opp på verdensnivå.
Den falske nyskapningen
Allerede ved valget ble han fremstilt som en fornyer, men mange av initiativene som ble tilskrevet ham, var i realiteten bare en videreføring av forgjengernes arbeid.
Om økologi hadde Johannes Paul II og Benedikt XVI allerede uttalt seg. Selv om Frans viet encyklikaer og skrifter til dette, var det ingenting nytt.
I kampen mot pedokriminalitet tok han også opp tråden fra Benedikt XVI, som først åpnet vei for sannhet og sanksjoner mot overgriperne. Når det gjelder reformen av kurien – Kirkens sentrale styringsorgan – reorganiserte Frans riktignok dikasteriene (red. anm. de ulike avdelingene i Vatikanets sentraladministrasjon), men også Johannes Paul II og Benedikt XVI hadde tidligere bidratt til å endre en institusjon som hele tiden er i utvikling.
Det var en nokså vanlig feilvurdering av hans pontifikat å tilskrive ham mange nyvinninger, mens han ofte bare gjenopptok og utdypet – med sin egen stil og sine egne vendinger.
Les også: Pave Frans er død
Det ble også snakket mye om at Frans flyttet bosted, forlot de apostoliske palasser og bosatte seg i Casa Santa Marta. Huset er riktignok mer beskjedent, tilsynelatende, enn Vatikanets palasser, men også langt mer bekvemt og egnet til dagliglivet. Dessuten overså han omfattende arbeid for å innrede boligen etter sin egen smak.
Mediebildet lå derfor ofte langt fra virkeligheten i Frans’ pontifikat, en virkelighet preget av autoritarisme og maktbegjær.
En praktisk peronisme
Frans forble en mann preget av 1970‑årene og den politiske tenkningen til argentinsk peronisme. Peronismen har ingen streng definisjon, ettersom Juan Peróns maktutøvelse varierte over tid. Argentinsk offiser, president flere ganger (1946‑1955; 1973‑1974), utviklet han en bevegelse basert på nasjonalisme, demagogi, populisme og autoritarisme. Peronismen fortsatte etter Perón, til den ble slått av Javier Milei ved presidentvalget i 2023.
Jorge Mario Bergoglio ble formet av denne politiske praksisen, som preget både barndom og voksenliv, og hans peronisme gjenfinnes gjennom hele hans maktutøvelse: omsorg for de fattige, uttalt sosial følsomhet, lidenskap for folkelige fellesskap, vilje til å hoppe over etablerte organer og styringsstrukturer (særlig kurien) for å utøve direkte makt. En makt han elsket og brukte til siste slutt. Denne autoritarismen kom til uttrykk i brutale sanksjoner uten forvarsel, i utnevnelse av ukyndige personer til nøkkelposter for lettere å kontrollere dem, i rettssaker uten respekt for rettsregler, hvor prosessen mot kardinal Becciu er den mest emblematiske. Han ble dømt uten at grunnlaget for anklagen ble kjent, og reglene ble endret underveis i både etterforskningen og rettssaken for å sikre en domfellelse. Kirkeretten ble særlig skadelidende under dette pontifikatet, preget av usikre og haltende reformer.
Innskrenkningene av den ekstraordinære formen av den romerske ritus (red. anm. refererer til den mest utbredte liturgiske formen innen Den katolske kirke, også kjent som den romerske messe) ble også dårlig forstått – selv blant dem som ikke praktiserer denne formen – og førte til unødvendige sår og ydmykelser. Den neste paven vil måtte lukke mange sår fra de politiske og teologiske debattene på 1970‑tallet som Frans åpnet på nytt.
Et eksempel på denne sterke styringsformen er antallet motu proprio paven har signert. Motu proprio, på norsk «av eget tiltak», er en juridisk akt som bare utgår fra paven, og hvorved han styrer Kirken uten å gå gjennom normale organer. Det er en form for direkte styresett der en pave påtvinger en beslutning. Frans undertegnet 73 slike dokumenter i løpet av sitt pontifikat, et gjennomsnitt på 6 per år. Til sammenligning promulgerte Benedikt XVI 13 og Johannes Paul II 32 (altså 1,2 per år).
Les også: Tordesillastraktaten: Da paven delte verden mellom Spania og Portugal 🔒
Denne autoritarismen endte med å trette ut og fjerne selv de mest trofaste støttespillerne. Jeg kunne konstatere det under hans sykdom da jeg var i Roma: Romas befolkning var fullstendig likegyldig; kardinalene måtte offisielt organisere rosenkransbønn på Petersplassen for at de troende skulle komme. Under sykdommen til Johannes Paul II og Benedikt XVI samlet katolikkene seg spontant for å be. Denne distansen var også synlig i det fåtall som møtte opp til offentlige audienser – færre enn under Benedikt XVI – og i de svake boksalget av hans utgivelser.
Peronismen, som ønsker å være nær folket og folkelig, ender alltid, både i Argentina og i Roma, med å fjerne seg fra folket.
En av de store oppgavene for den neste paven blir å gjenopprette dette båndet til Romas innbyggere, særlig ved å flytte inn i de apostoliske palasser for å skape en direkte forbindelse mellom ham og byen.
Å tale utover Roma
Frans bar det kristne budskapet utover den katolske verden. I muslimske sammenhenger har hans anseelse vært stor. Han har møtt mange statsoverhoder og religiøse dignitærer og reist til land som Kasakhstan, Aserbajdsjan, Egypt og Marokko. For muslimer som ofte har religiøse ledere som står fjernt fra folket, hadde Frans’ nærhet en reell innflytelse.
Det samme gjaldt i Asia, hvor de offisielle reaksjonene på hans død var mange, særlig fra Modi. Ingen reaksjon, derimot, fra Xi Jinping, selv om Kina‑spørsmålet var et av Frans’ store saksfelt; han forsøkte alt som stod i hans makt for å oppnå tilnærming og legitimere Kirken i Kina. Dette blir en av de tunge diplomatiske sakene for den neste paven.
Fra dette pontifikatet vil det derfor bli stående bilder, formuleringer, en stil, en nærhet. Den paven som kommer ut av neste konklave, vil vise om arven etter Frans videreføres, eller om vi går videre til noe annet. Hver pave er et barn av sin tid, sin kulturelle bakgrunn, sin generasjon – og utfordringene på 2020‑tallet er ikke de samme som på 2010‑tallet.
