Den er den første av i alt tre deler i samme serie om KGBs Operasjon SIG – som vil fortløpende vil publiseres her på Geopolitika.
Dette er den nakne historien om hvordan psykologiske påvirkningsoperasjoner i storformat kan påvirke internasjonal opinion, under repeterende slagord som «palestinsk frigjøring», der det tilsynelatende skulle dreie seg om høyt prioriterte, programfestede nedkjempelse av jøder, men som snart skulle vise seg å bli til et stort, flerleddet apparat med terrorisme satt i system – rettet mot vestorienterte stater som Jordan og Libanon, samtidig som flykapringer og en hel serie terroraksjoner for øvrig hjemsøkte en rekke europeiske land. Der utsendinger fra KGB sammen med underbruket Stasi i Øst-Tyskland satte sammen celler og små grupper, og koordinerte det hele i all hemmelighet. Utad var det hele stadig en slags «frigjøring» – mens store deler av Europa fikk unngjelde gjennom 1970- og 1980-årene. Med en fortsettelse fra Gaza og på Vestbredden.
Historien om «Operasjon SIG» er like brutal som utrolig: KGB, nå forkortet FSB, hadde helt siden oppstarten av Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) i 1964 et fast grep om utformingen av denne arabiske organisasjonen. En maktbase i KGBs Moskva via underbruket Stasi i Øst-Tyskland og Nassers Egypt – som omsatt i både strategisk og operasjonell praksis snart favnet hele administrasjonen rundt Arafat og senere Mahmoud Abbas. Navnet «KGBs Operasjon SIG» taler for seg, ikke minst analysert opp mot det store Mitrokhin-arkivet i Storbritannia og det flere KGB-avhoppere har fortalt helt konkret.
Nyere arkivfunn (Mitrokhin-arkivet m.m) viser ettertrykkelig at både Yassir Arafat selv, flere i hans stab og hans etterfølger, Mahmoud Abbas faktisk var skolerte agenter i KGB. Dette, i så stor grad at organisasjonen PLO rett og slett ikke kan sies å ha hatt styringen om utvikling av sin egen organisasjon. Noe som under her dokumenteres og avsløres gjennom denne «Operasjon SIG». Dette ut fra en rekke dokumenter fra KGBs egne arkiver, og ikke minst fra flere avhoppere fra sovjet-russisk og øst-europeiske etterretningsorganisasjoner – helt på generalnivå. Med andre ord, dette er egentlig en studie i hva en større påvirkningsoperasjon i kombinasjon med faste oppsett for massiv terror over tid kan påvirke opinionen i vestlige samfunn. Ikke minst gjennom historieforfalskninger og sinnrik begrepsbruk.
Operasjonen pågikk i nesten 20 år
«Operasjon SIG» er betegnelsen på en intern, omfangsrik, hemmelig kampanje som pågikk kontinuerlig i regi av den russiske etterretningsorganisasjonen KGB i nesten 20 år, ubeskjedent nok i den hensikt å strukturere og profilere den palestinske frigjøringsorganisasjonen, PLO – fra den absolutte innside; eller mer korrekt – fra bunnen av. Parallelt med det hele pågikk en formidabel propaganda-kampanje med meget sterke ingredienser av det vi i dag kjenner under forkortelsen «psyobs» – psykologisk krigføring. KGB og designere i Internasjonal avdeling (ID) av kommunistpartiet i Moskva samlet seg om en storoperasjon kalt «Operasjon SIG».
Etter at det betydelige omfanget av denne hemmelige KGB-operasjonen er avdekket har det samtidig blitt mulig å få et betydelig innblikk i det reelle designet, rammeverket og modelleringen av det som snart – og i realiteten skulle vokse til en stor, internasjonal terrororganisasjon med forgreninger til en rekke land Europa. Ikke bare kjent under fellesnevneren PLO, men også under forkortelsen PFLP, «Folkefronten for frigjøring av Palestina». PFLP het tidligere Den arabiske nasjonalistbevegelse, forkortet ANM, som lå mer eksplisitt under den egyptiske diktator, Gamal Abdul Nassers vinger – frem til navneskiftet etter seksdagerskrigen i 1967.
Les også: Kairo sett med nye øyne 🔒
Ved å koble Operasjon SIG til supplerende opplysninger fra russiske avhoppere og ikke minst en del relevant litteratur i samme temafelt om og fra Midtøsten, PLO og KGB, (Se litteraturliste under) kommer det opp et helt annet og alt annet enn romantisk bilde av den palestinske frigjøringsorganisasjonen og – ikke minst – av dens reelle ledere, enn det som tidligere er presentert i noe romantisert frigjøringsmodus. Snart skulle det nemlig vise seg at det ikke bare var jøder og Israel PLOs bakmenn hadde i nedslagsfeltet. Jordan, Libanon og store deler av Europa lå snart i nedslagsfeltet, i det 1960-årene ble til 1970-årene.
Flykapringer og terror – langt utenfor Midtøsten
Det dreide seg slett ikke om å gjennomføre operasjoner bare i Midtøsten, men kom snart til å utarte til en hel serie flykapringer, likvidasjoner, gisselaksjoner og mange andre former for terroraksjoner som omfattet en hel rekke land. Sivile jøder var gjerne førsteprioritet, men i det store og hele eskalerte det hele til å dreie seg om mål der hensikten var å skape reklame for PLO, skape frykt og destabilisere demokratier.
Følgelig får man gradvis et bilde der PLO og dens faksjoner som PFLP er langt mer enn en «frigjøringsorganisasjon» rettet mot Israel, isolert sett. Det fremstår gjennom dette som innlysende at det dreier seg om en type organisering og målstyring der det i praksis kan vise seg umulig å forhandle frem en «fred», rett og slett fordi konseptet i sin helhet, ideologisk, programfestet og ikke minst i forhold til metoder sikter mot det stikk motsatte av det en kan forbinde med en troverdig fredstilstand. PLO er en totalitær basert organisasjon som med sin form og sin profil ikke tillater alternative synspunkter, andre, konkurrerende politiske konstellasjoner – samtidig som det var den hemmelige, russiske etterretningstjenesten KGB (Nå FSB), assistert av sitt underbruk i Øst-Tyskland, Stasi, som egentlig hadde hånden på rattet. Med andre ord: Ut fra det en nå vet er det vanskelig å se for seg et PLO som står på egne ben.
Kampanjeoppsett og strukturering av PLO gjennom KGBs omfattende operasjon SIG pågikk i det skjulte i nesten 20 år(!) – på den absolutte innsiden av denne organisasjonen. Dette, fra inngangen til 1970-årene til 1988.
«Før jeg hoppet av til USA fra Romania, og forlot min post som leder for etterretningen, var jeg ansvarlig for å gi Arafat ca. 200 000 dollar i måneden hver måned gjennom 1970-årene. Jeg fikk også sendt to transportfly til Beirut i uken, full av uniformer og støttemateriell. Andre land i Sovjetblokken gjorde stort sett det samme. Jeg ble gitt personmappen til Arafat..»
Dette skriver Ion Pacepa i sin bok «New Horizon». Han var KGBs mann på toppen av den rumenske etterretningen, og er en av flere kilder som nå praktisk talt avdekker det meste av PLOs strukturer og operasjoner.
KGBs apparat arbeidet ofte via land i Øst-Europa, der Romania og i særdeleshet Øst-Tyskland var favoritter. I Midtøsten foregikk mye via Egypt, Syria og Algerie. Pacepa er blant dem som har bidratt til et innsidebilde av PLOs tilknytning til KGB, og ikke minst interessante detaljer om bakmenn og opplegg fra det samme KGB-apparatet til PLO, og vise versa. Det hersker ingen tvil om at Yassir Arafat også var KGBs mann, som «Moskva hadde utnevnt til leder for PLO», som Pacepa selv skriver. Det Pacepa har anført i sin bok er helt i overenstemmelse med det en finner i KGBs Operasjon SIG.
Etter at «Operasjon SIG» gradvis har blitt mer kjent, for få år siden, åpnes det nå for en unik mulighet til et langt mer realistisk innsideblikk i denne høyst spesielle palestinske «frigjøringsorganisasjonen», slik den i realiteten er organisert og strukturert fra starten av – med skarp brodd, ikke bare mot Israel, men mot moderate, vestorienterte, arabiske land, og ikke minst mot demokratiene i Europa. Konseptet ble utviklet med betydelig sovjet-russisk innflytelse på flere nivå, med KGB i en nøkkelrolle. Og det dreier seg om en kombinasjon av rikelig med propaganda og terrorisme satt i system. Sett utenfra kan terroraksjonene fremstå som tilfeldige. Det er og var de nok ikke, om en ser mer på det store bildet og ikke minst kontekstene rundt det hele.
Operasjon SIG med betydelig vekt på anti-semittisme
Det kan overraske noen at det fra sovjet-russisk side ble lagt stor vekt på utilslørt anti-semittisme i KGBs storvokste «Operasjon SIG», men dette fenomenet har egentlig eksistert i flere århundre i russisk historie, både før og etter den russiske revolusjon.
Grovkornet, signifikant anti-semittisme og systematisk cellebygging med tanke på systematisk terror primært mot sivile jøder i Israel, med tanke på politisk destabilisering – slett ikke bare relatert til Israel: En rekke land lå snart inne i det operasjonelle konseptet bak PLO, i KGBs regi, assistert av underbruket Stasi i Øst-Tyskland.
Les også: Islamisme-ekspert: Hamas vil ikke ha fred og må bekjempes 🔒
Stasi var betegnelsen – forkortelsen – på sikkerhetstjenesten i det daværende Øst-Tyskland. Dette egentlig som et underbruk av KGB. Nettopp i dette lukkede området av Europa lå det etter hvert stadig flere nøkkelområder for klargjøring og koordinering av terroraksjoner under PLOs og KGBs vignett. Ofte med den nest største gruppen i PLO, Folkefronten for frigjøring av Palestina, forkortet PFLP – som operatør, utad. Skiftevis med andre terrororganisasjoner som fantes i Europa på denne tiden, som Baader Meinhof-banden/Røde Arme-fraksjonen (RAF) i Tyskland. Enkeltpersoner fra ulike ekstreme «fronter» og «komiteer» ble silt ut i et sinnrikt rekrutteringssystem, ofte for å bli knyttet til eksisterende terrorceller som allerede hadde et apparat i byer som Dresden, Leipzig og Øst-Berlin i det daværende Øst-Tyskland. Med offiserer fra øst-tyske Stasi som tekniske operatører, var KGBs stedlige representanter på plass på faste lokaliteter i Øst-Tyskland. De som stelt med terrorister tilhørte KGBs mest lukkede avdelinger, som «Avdeling V» og «Avdeling S» i Første hoveddirektorat av KGBs organisasjon. Vladimir Putin er en av dem som hadde en nøkkelrolle i «Avdeling S» på KGBs stasjon i Dresden i Øst-Tyskland, offisielt fra og med 1985 til ut i 1990. Kommer tilbake til dette.
Systemiske terroraksjoner – inklusive serier av flykapringer
Terroraksjoner, inklusive flykapringer, skulle gjennomføres. Men samtidig finnes også den største faksjonen i paraplyorganisasjonen, Fatah, som en utøver av terroraksjoner, blant annet mot israelske utøvere i OL i München i 1972.
Terror skulle forbli PLOs fremste politiske uttrykksmiddel – langt utenfor Midtøsten. Hva talsmenn for organisasjonen kunne få seg til å si utad er en sak, hva de faktisk mer eller mindre kontinuerlig la opp til bak fasadene, tilhører en annen verden. Hele tiden med den russiske, sivile (KGB) og militære etterretningstjenesten (GRU) tett innpå, fra og med den organisatoriske støpeformen til modellering av et PLO, der marxist-leninistiske prinsipper om «væpnet revolusjon» snart ble koblet sammen med islamske postulater om «hellig krig», først og fremst rettet mot jøder og i et signifikant, planmessig anti-semittisk modus.
PLO var i sin helhet bygd opp som en totalitær organisasjon, der det ikke på noe tidspunkt fantes rom for avvik i forhold til det grunnleggende politiske og ideologiske manifestet som lå i bunnen, fra 1968. Å se for seg at dette organet, helt eller delvis, vil akseptere en lilleputt-stat i Judea og Samaria, fremstår – ikke minst ut fra det som nå blir kjent – som naivt. Som en vil se ut fra KGBs Operasjon SIG: PLO ble fra starten av slik designet at det overhodet ikke fantes rom for kompromiss i forhold til en troverdig og sikret fredstilstand, verken helt eller delvis.
Massiv, internasjonal propaganda
Ut over dette kom det helt samtidig betydelig vekt på volumiøse propaganda-oppsett, som klart utgjorde en betydelig del av Operasjon SIG, der den utilslørte anti-semittismen – som har hatt svært godt feste i i det russiske riket i mange år, ble til en sentral del av det ny-palestinske uttrykket. Ute i det internasjonale nettverkene ble det lagt stor vekt på produksjon av egne hefter, plakater og løpesedler. Operasjon SIG fremstår som en sterkt eksempel på hvor stor vekt som legges på propaganda-elementet i dette perspektivet, innenfor det som samtidig kalles desinformasjon og psykologisk krigføring: Inne i dette lå det motiver for å styrke Moskvas posisjon i strategiske områder av verden, og tilsvarende bidra til å destabilisere Israel, vestorienterte, arabiske land og vestlige demokratier.
Les også: Den hellige stol og Det hellige land 🔒
I realiteten er dessverre ikke dette betydelige elementet endret på PLOs innside inn i et nytt årtusen. Det hele ligger som en del av den ideologiske støpeformen. Alt av jødisk historie og kultur skulle forties systematisk, og en ny «palestinsk identitet» plasseres og sentreres om Jerusalem og Israel. Det er særlig etter seksdagerskrigen i 1967 det «palestinske» elementet kommer til uttrykk, der en snur historien opp ned: Alt av jødisk tilhørighet og folkerettslige forankring i staten Israel skulle underkjennes og gjøres helt illegitim. Jødene skulle i tråd med Operasjon SIG tilintetgjøres, programmessig og ellers etter prinsipper om «hellig krig» hentet inn fra islamske/islamistiske programmessige slagord.
Russiske bakmenn kjørte det meste av løpet
PLO som organisasjon er så sterkt farget av russisk modellering og organisering, hjulpet av sikkerhetstjenestene i daværende Øst-Europa, som i Øst-Tyskland, Romania og Tsjekkoslovakia. Dette, fra og med sin støpeformen i en første fase gradvis kom på plass i 1960-årene. Det fremstår, ut fra det som nå har kommet frem, bare de siste 10 – 12 årene, vanskelig kan se denne organisasjonen som et frittstående element, på noe tidspunkt: Motoren lå i Moskva og hjelpemotoren i Øst-Tyskland og Romania.
Russerne synes å ha slakket noe på grepet etter 1982, da PLO ble skvist ut av Libanon etter den israelske aksjonen i landet, da en nokså raskt fikk bygd opp et alternativt og supplerende apparat via Iran: Hezbollah-islamister krøp bare ned i hullene etter PLO i Libanon, og fortsatte der PLO slapp og glapp.
Men dette betød slett ikke at Moskva slapp grepet om PLO, om PLO-ledelsen for en periode havnet i Tunis. Geopolitisk kom det iranske regimet inn som en ny og betydelig ressurs gjennom 1980-årene, men det tok tid å bygge opp dette apparatet, da Iran lå utenfor det primære operasjonsområdet der bakmenn i Moskva ønsket sin spesielle aktivitet i denne perioden.
Det vil si, slik den sovjet-russiske og rent russiske etterretningstjenesten KGB (Nå FSB) lå inne i selve utviklingsfasen av PLO, og videre – like tydelig – inn i den prosessuelle og operasjonelle fasen ut over i 1970-årene, blir det stadig vanskelig å se PLO som en selvstendig organisasjon. Det eksisterer heller ingen tradisjon innen KGB, og nå FSB, for å tillate noen selvstendighet som gikk utenfor den rammen bakmenn og instruktører fra KGB til enhver tid la opp til, også som operatører bak en hel serie terroraksjoner, likvideringer, gisselaksjoner og mye mer. Den brutale virkeligheten som avsløres i tilknytning til «Operasjon SIG» overgår fantasien i flere faser. Det er rett og slett Stalins terror som antar nye former, selv lenge etter Stalins død.
«Operasjon SIG», som en fortsatt kan se flere tydelige konturer av, ikke minst i den omfattende propagandaen og relaterte historieforfalskningen – som fortsatt inn i et nytt årtusen, knytter seg til nevnte, hemmelige KGB-operasjonen.
Helt samtidig får en her et bilde av det som går under begrepet psykologisk krigføring, eller egentlig «psykologiske operasjoner», forkortet «Psyops». En er ute etter å påvirke følelser, holdninger, motivasjon, atferd, gjerne i bestemte målgrupper. Oppe i dette kan en samtidig være ute etter å omskrive fakta knyttet til reell bakgrunn og ikke minst historikk for en sak.
Les også: Russisk propaganda og påvirkning i skyggen av krigen i Ukraina 🔒
Med kritisk blikk inn i «Operasjon SIG» kommer et nokså fryktinngytende bilde av den reelle rammen og strukturen bak den palestinske frigjøringsorganisasjonen, bedre kjent som PLO. Som nevnt, en identifiserer snart helt planmessige, eksplisitte, anti-semittiske kampanjer – rettet direkte mot jødisk eksistens i og utenfor Israel. Dette med slektskap til bølgene av like planmessig anti-semittisme som tidligere hadde pågått både i Europa og ikke minst i Russland. Selv forfalskningen «Sions vise Protokoller» ble kynisk gjenbrukt i den massive propagandaen som kom som en del av KGBs Operasjon SIG, og som gradvis tok form inn mot 1972. En kan se at de som var med i denne prosessen spilte på tidligere impulser både fra det Muslimske Brorskap, fra den karismatiske, Moskva-støttede, egyptiske diktator Gamal Abdul Nasser, og ikke minst fra de Moskva-orienterte Baath-partiene i Irak, Syria og Egypt, og ikke minst fra den sagnomsuste mufti Amin al-Husseini. Denne tidligere, arabiske muftien i Jerusalem befant seg under andre verdenskrig i Tyskland der han samarbeidet med Hitler. Det nazistiske preget på PLO synes påvirket av tidligere føringer også fra mufti Al-Husseini, som KGB forstod å utnytte: Ekkoet fra Holocaust er uhyggelig nok til stede i ideologien som krystalliserer seg i PLOs reelle konsept – uten overdrivelse.
Konkrete arkivfunn og avhoppere bekrefter KGBs «Operasjon SIG»
Informasjonen om «Operasjon SIG» er her basert på en rekke arkivfunn, ikke minst fra KGBs egne arkivet, og i denne forbindelsen en vitenskapelig artikkel, en introduksjon, en skisse og beskrivelse av denne særdeles omfattende KGB-operasjonen SIG. Skissen som beskriver hovedtrekkene i Operasjon SIG er laget av Informing Science Institute i Santa Rosa, California, supplert med data fra ulike arkiver som oppbevarer KGB-dokumenter, primært Mitrokhin-arkivet i Storbritannia, pluss relevant litteratur som beskriver en god del av den samme organisasjonsprosessen.
Flere av personene som er nevnt, og som har hoppet av til Vesten, har selv vært med på å utforme og effektuere «Operasjon SIG»: Generalløytnant og etterretningsleder Ion Mihai Pacepa fra Romania, KGB-major Anatoliy Mikhaylovich Golitsyn, KGB-major og KGB-arkivar Vasily Mitrokhin, KGB-oberst Oleg Gordievsky, KGB-oberst Alexander Mikhailovich Orlov, og den tsjekkiske etterretningsoffiseren og avhopperen Ladislav Bittman. Sistnevnte arbeidet tett opp mot KGB, som ekspert nettopp på desinformasjonskampanjer.
En sentral KGB-arkivar i Moskva, Vasily Mitrokhin, hoppet av og tok seg til Vesten i 1992. Han hadde på dette tidspunktet fått smuglet ut omkring 25 000 hemmelige KGB-dokumenter, tusenvis av dokumentsider, fra sentralarkivet i KGBs senter. Her avsløres en hel serie KGB-operasjoner og navngitte operatører – med deres kodenavn. Der er det også en del detaljer knyttet til «Operasjon SIG» som klarner bildet av denne store operasjonen.
KGB- og STASI-dokumenter, samt en del CIA-dokumenter, er også tatt med og/eller referert i denne artikkelen, både som dokumentasjoner og illustrasjoner – inklusive dokumenter signert Vladimir Putin i 1980-årene. Han befant seg nemlig i et strategisk, europeisk gravitasjonsfelt i Øst-Tyskland, på hovedkontoret for KGB i Dresden. Dette, samtidig som den internasjonale terrorismen fanget inn sentrale Europa, med PLO og særlig dets PFLP-fraksjon som en sentral aktør. En god del av det rent operasjonelle og tekniske apparatet knyttet til PFLP ligger for en stor del hos KGB og dets underbruk Stasi i Øst-Tyskland, også i den perioden da Vladimir Putin var en nøkkelperson ved KGBs hovedkvarter i Dresden. (Kommer tilbake til dette i del 2 av denne artikkelen) Det fremstår nokså tydelig at det kom til direkte «celle-koblinger» mellom PFLP, den nest største fraksjonen i PLO, og en rekke, kjente terrororganisasjoner som ble bygd opp i flere europeiske land i perioden 1967 til 1971. Dette blir omtalt mer detaljert senere i denne artikkelen.
Det var altså den hemmelige, russiske etterretningstjenesten KGB (Nå: FSB), som planmessig hadde forberedt og bygd opp mye av organisasjonssystemet for PLO, der en rekke av de helt sentrale nøkkelpersonene var vervede KGB-agenter, verken mer eller mindre. Dette, riktignok sinnrikt tilpasset tidligere oppsett og alt annet enn vellykkede forsøk på å få på plass «arabisk enhet» med brodd mot Israel. Men snart skulle det vise seg at terroren en la opp til samtidig gikk på det å ramme demokratiene i Europa også.
Intensivert kampanje fra 1972 til 1988
Hoveddelen av kampanjen og operasjonen «SIG» pågikk fra 1972 til i slutten av 1980-årene. Avslutningen er relativ, da denne selvsagt også henger sammen med Sovjetunionens oppløsning. I realiteten fortsatte kampanjen, da både ordspill og strukturer for lengst var på plass.
Les også: Etter Iran-krigen: Tyrkia som leder for ny anti-israelsk blokk 🔒
Nettopp denne spesielle KGB-operasjonen gir helt samtidig et bilde av hvordan de indre strukturene og gruppene i paraplyorganisasjonen PLO faktisk ble bygd opp over tid, og ikke minst – en får et innblikk i en strukturell og operasjonell kontinuitet, der en snart sporer hvor sterkt det russiske KGB faktisk har vært inne i bildet hele tiden. Dette, ikke bare i oppbyggingsfasen av PLO gjennom 1960-årene, der blant annet Yassir Arafat konkret ble vervet som KGBs mann, men samtidig pågikk en mer utvidet rekruttering og skolering av flere sentrale PLO-ledere i KGB-regi. PLO ble åpenbart ansett som et høyt prioritert, nyttig redskap for å destabilisere deler av Midtøsten, snart med spredning til Europa – med hundrevis av årlige terroraksjoner. Dette, som nevnt, ofte med Øst-Tyskland som operativt utgangspunkt for KGB og PLO/PFLP. Fra 1970 var PLO nær ved å velte regimet til kong Hussein i det vest-orienterte Jordan, primært gjennom massiv terror og kaos. Deretter fulgte turen til Libanon, der en såkalt «borgerkrig» snart ble resultatet fra 1995, og der syrerne med Moskva i ryggen så måtte «redde landet». Utvilsomt programmessig slik russiske bakmenn hadde lagt opp til: Yassir Arafat stod som PLO-leder direkte ansvarlig for 100 000 libaneseres liv, men PLO hadde med dette samtidig fått bevist mulighetenes kunst – gjennom terror som det mest eksponerte politiske virkemiddel.
Repeterende propaganda med forfalsket historie
Den dag i dag kan vi fortsatt finne igjen flere elementer fra Operasjon SIG, i og med at KGBs formgivere bygde opp strukturer som fortsatt er virksomme i vår samtid. Dette, samtidig som det repeterende propaganda-elementet er høyst virksomt. Og ikke minst fordi en har lykkes med å få en god del av de falske historiefortellingene i propagandaen til å feste seg hos et større publikum.
En kan fortsatt enkelt finne igjen både feilaktige og upresise påstander, falsk historikk og direkte eiendommelig beskrivelse av virkeligheten – der jøder konsekvent kommer ut som det svarte elementet, nærmest som et fremmedelement selv i møte med sin egen historie, sin identitet og ikke minst sin tilhørighet i eget hjemland. Og siden terroristene i utstrakt grad benyttet sivile som skjold i land som Jordan, Libanon og Gaza, ble Israel umiddelbart gjort til aggressor ved å slå til mot terroristenes huler og baser, som jo nettopp – og helt systematisk – ble bygd i direkte tilknytning til sivilbebyggelse. Dette for øvrig som en fast mønster.
Store grupper av arabere ble ikke bare til «palestinere» (særlig etter seksdagerskrigen), de hadde angivelig mistet sitt «hjemland», da jøder kom som «sionister» og fortrengte araberne, som «imperialister», «okkupanter» og «rasister» – i angivelig arabisk land. Og ikke nok med det, de samme jødene kom og «fordrev palestinerne». Mest fordi araberne mislyktes i sine gjentatte, koordinerte angrep på den internasjonalt anerkjente staten Israel.
Og nettopp siden araberne stadig tapte flere kriger på rad – som de selv hadde initiert med sovjet-russiske våpen, mot den jødiske staten, la araberne snart et grunnlag for sine egne flyktninger. Dette kunne selvsagt utnyttes for alt hva det var verd i videre ordspill og propaganda, ofte under vignetten «katastrofen», på arabisk «al-Nakhba». Jødene drev nemlig etter dette nye PLO-narrativet med «etnisk rensing», samtidig som Israel var og er en «apartheid-stat». Det var denne fortellingen som lå på dypet i et gigantisk propaganda-apparat kjørt gjennom KGBs operasjon SIG. Jøder generelt skulle fremstilles i hat-perspektiv, og sett under ett er det enkelt å spore ren anti-semittisme i flere passasjer. Og det var nettopp det KGBs apparat også la eksplisitt opp til: Rendyrket anti-semittisme satt i system,
Jødene – «sionistene» – ble til rasister, okkupanter, imperialister, helt samtidig som utallige terrorangrep på sivile i Israel automatisk ble betegnet som «frigjøring». Og etter hvert som Israel slo tilbake mot terroristene, drev de samme terroristene ikke med terror, men «motstandskamp», og mest bare det. Slik ble terror rettet mot sivile jøder automatisk «forståelig» og legitimt.
Siden terrorister samtidig og svært ofte – nærmest som et fast mønster – skjulte seg i sivil bebyggelse og kynisk brukte sivile som skjold og dekning, ble logisk nok sivile rammet under israelske motangrep. Dette tilhører vonde realiteter som er godt kjent fra et nyhetsbilde, ofte farget av det voldsomme propaganda-apparatet som lå rundt PLO. I det videre ordtrolleriet ble unntakene konsekvent regel, og med det kom den gamle, kjente anti-semittiske retorikken og propagandaen om jøder som stadig «dreper barn».
Og det var nettopp dette ordspillet KGBs store propagandaapparat fikk sprøytet ut gjennom flere tiår, og som vi vel fortsatt kan gjenkjenne langt inn i våre hjemlige redaksjonslokaler. Sannheten snus opp ned, unntak blir regel og jødene som folk er den eneste folkegruppen på denne globusen som langt på vei fradømmes retten til sitt eget land, om den har aldri så rikelig med folkerettslig forankring og er anerkjent gjennom FN.
At det bor mellom 1,8 og 2 millioner arabiske innbyggere i Israel, fredelig som integrerte, israelske borgere er bare noe av det som konsekvent fortrenges. Det finnes ingen nyanser i KGBs Operasjon SIG. Mye av dette ordspillet ble snart til en modellmakt, behørig tatt med i den massive propagandaen i KGBs Operasjon SIG.
Les også: Kynisk spill: Kinas diplomatiske sjonglering mellom Iran og Israel 🔒
For å plassere KGB-operasjonen SIG i en forståelig kontekst – er det her tatt med en god del stoff hentet fra tilgjengelig, supplerende litteratur både om politiske, strategiske forhold til Midtøsten generelt og spesielt – og om PLO-relaterte terrorgrupper som ble systematisk skolerte og trente i PLO- og KGB-leire, i og utenfor Midtøsten. Dette for å sette Operasjon SIG inn i en mer forståelig og helhetlig ramme. Viser her også til litteraturlisten som er gjengitt under artikkelen.
Sett i ettertid eksisterer det overhodet ikke noen tvil om direkte og indirekte samarbeid mellom russisk etterretning og PLO, gjennom flere tiår. Og begge organer har nettopp terrorisme som et høyt prioritert politisk uttrykk, med anti-semittismen som et tilsvarende element.
Anti-semittisme – en konkret del av konseptet
Ion Pacepa, som arbeidet for KGB i Romania, skriver i 2006:
«Kreml bestemte seg for å vende hele den islamske verden mot Israel og USA. KGB-lederen Juri Andropov sa det slik:
Vi måtte i få i gang et Nazi-lignende hat mot jøder over hele den islamske verden, og få denne bølgen av følelser snudd til en blodbad med terror mot Israel og landets støttespiller, USA.»
Pacepa pekte også på at på den tiden han forlot Romania i 1978 hadde Sovjet-Russland sendt omkring 4 000 påvirkningsagenter ut i den islamske verden.
I 1979 dreide potensialet over til det nye lederskapet i Iran, der Ayatollah Khomeini fikk sitt aller første besøk fra omverdenen da PLOs leder Yassir Arafat dukket opp med parolen: «I dag Iran, i morgen Palestina!»
Det pågikk også direkte kontakt med KGBs utsendinger, både i Skandinavia og i andre europeiske land. PLOs og Arafats egen sikkerhetssjef, Ali Hassan Salameh, en hovedperson bak den store terroraksjonen under OL i München i 1972, ble selv behørig trent opp ved KGBs treningssenter i Balashika i Moskva. Nevnte Salameh var en av PLO-leder Yassir Arafats aller nærmeste partnere.
Symptomatisk nok het en nøkkelperson som ble håndplukket for å transportere terroristene under OL i 1972 for Willi Pohl, en kjent nynazist i datidens Tyskland. PLO hadde et utstrakt samarbeid med tyske nynazister, og en rekke av dem ble behørig trent i PLO-leire i Libanon ved inngangen til 1980-årene. Det var alt annet enn et utslag av tilfeldigheter at Yassir Arafats etterretningssjef og KGB-agent Ali Hassan Salameh plukket ut en nynazist til å kjøre terroristene som skulle ut og markere PLOs rolle som «frigjøringsorganisasjon» under OL i München. Arafat og hans russiske bakmenn så formodentlig dette som en sterk symbolsk styrkemarkering, som et slags PR-stunt.
Tysklands største nynazistiske organisasjon i 1970- og 1980-årene het Wehrsportgruppe Hoffmann (WSG), ledet av Karl-Heinz Hoffmann, fikk behørig opplæringen av PLO, blant annet i en treningsleir sør for Beirut i 1980-81. Som for PLO så nynazistene på sin kamp mot jøder som en integrert del av sin politiske agenda. I en del offisielt tilgjengelig informasjon heter det at PLO etter hvert brøt med de tyske nynazistene, som passerte inn og ut av treningsleire i Libanon via Øst-Berlin, i regi av Stasi. Men slike opplysninger er ikke til å stole på, da anti-semittismen og impulsene også fra Hitlers partner, Amin al-Husseini utgjør en del av PLOs ideologiske forgiving. Nazismen forblir et element i PLOs ideologiske fundament. Den nevnte mufti Amin al-Husseini var forøvrig Arafats store, uttalte forbilde. Og dette forbildet hadde igjen skikkelsen Adolf Hitler som sitt forbilde, og al-Husseini samarbeidet med hans stab i Tyskland og for å rekruttere muslimer til tyske SS på Balkan gjennom store deler av andre verdenskrig. I KGBs regi forble det sterke nazistiske preget en del av PLOs sammensatte ideologi, riktignok stadig satt inn i en noe svermerisk ytre profilering med vignettord som «solidaritet» og «frigjøring».
Det var nettopp i 1972 PLO virkelig skulle profilere seg som organisasjon med terror som ett av sine aller mest prioriterte, politiske virkemidler. Men det var særlig den nest største PLO-fraksjonen, PFLP, som lå som en sentral nettverksorganisasjon rent operativt i det mer internasjonale landskapet. PFLP ble formet i denne perioden, fra 1967, da denne organisasjonen kalte seg «Den arabiske nasjonalistbevegelse» under Nasser, forkortet ANM. Før 1967 var det ikke så mye å se til «palestinerne» rent språklig. Denne identiteten måtte følgelig skapes – fortsatt gjennom massiv propaganda.
Les også: Fra Gaza til Iran: Omformingen av Midtøstens geopolitikk siden 7. oktober forklart med fem kart 🔒
Parallelt med den organisatoriske og strukturelle oppbyggingen av det som i 1970-årene per definisjon ble til en internasjonale terrororganisasjon i storformat, lå en like omfattende som skjult kampanje, som en integrert del av KGB-operasjonen SIG – nettopp for å spre anti-semittiske holdninger, ikke bare i Midtøsten, men internasjonalt, der sionisme konsekvent ble koblet til rasisme og apartheid. Dette, for å skjerpe fiendebildet og oppildne folkemasser og utvalgte målgrupper, og utpeke en klart definert hovedfiende: Jødene. Det var jødenes eksistens man ringet inn, med ekko både fra Hitler og Russland der anti-semittiske kampanjer stadig har gått i bølger, med vonde tradisjoner langt tilbake i tid.
I 1967 dukket det opp en omhyggelig distribuert artikkel skrevet av en KGB-offiser Yuri Ivanov: «Hva er sionisme?». Det var nettopp på denne tiden, som markerer et skifte i PLOs videre organisasjonsstruktur, at Operasjon SIG begynte å ta form, om den kampanjen formelt ikke ble kjørt under fullt trykk før 1972. Nevnte artikkelen speilte seg i påstandene i den behørig tilrettelagte russiske forfalskningen, «Sions vise protokoller»; der det er hevdet at jøder kontrollerte politikken, verdens finanser og strebet mot å kontrollere hele verden. Dette er i dag kjente, anti-semittiske konspirasjonsteorier, som naturligvis har fått godt feste i PLOs apparat, der nokså mye dreier seg om akkurat det å hate jøder og stimulere til jødehat der det er mulig, selv inn i bøker og klasserom til skolebarn. Så, den nevnte og mange andre artikler som ble produserte og og også distribuerte gjennom KGB og særdeles mange støttepunkt i Midtøsten og flere vestlige land i denne perioden, må sees i sammenheng nettopp med Operasjon SIG.
PLO – et produkt av Operasjon SIG
I hvor stor grad preget så KGB både form og fremdrift i forhold til PLO og dets faksjoner som PFLP: Ut fra det en kan lese seg til under Operasjon SIG er KGBs rolle så tydelig over så lang tid, at det nok var russerne og deres partnere i Øst-Europa som hadde flest hender på rattet innenfor PLOs ramme.
En ser snart at KGB gjennom Operasjon SIG fant frem til en modell for massiv propaganda og samtidig en organisering av PLO som i sum skulle gi både definisjonsmakt og modellmakt: Et begrep som som beskriver den makten en oppnår ved å (om)definere rammer og historikk for en bestemt situasjon, historie, et problem, en motsetning eller urettferdighet. Og det som foregår av design knyttet til den omfattende og til dels komplekse propagandaen har høyt nivå, også på det psykologiske plan: En er ute etter å fremskape følelser der jøder som sådan utgjør det primære fiendebildet, men deretter ligger Jordan, Libanon og sentrale Europa i nedslagsfeltet.
Vestlige demokratier er med andre ord også i et klart motsetningsforhold til PLO og dets bakmenn. Dette, samtidig som en tilstreber, så langt mulig, å hindre eller begrenser motpartens muligheter til å legge frem fakta. En søker med andre ord å forandre på den måten “virkeligheten” skal forstås på. En tilraner seg et eierskap til en helt ny måte å se historien på, et nytt narrativ. Den norske sosiologen Stein Bråthen, en av dem som står bak modellmakt-teorien, pekte samtidig på at det som i fortsettelsen har preg av en dialog, men som i virkeligheten bare kan være en skinndialog, en enveisprosess der den ene parten tvinger sin modell over på den andre. I et totalitært aspekt er det bare en sannhet, og den gir ikke grunnlag verken for diskusjon eller dialog. Det vil si, en kan spille med i bestemte, avgrensede «dialoger» der det tjener en hensikt.
Med en sammenblanding av begreper hentet fra marxist-leninistisk (kommunistisk) ideologi og islamske postulater om «hellig krig», ble det satt sammen retningsstyrte kampmodeller. Denne type totalitær ensretting ekskluderte alle andre politiske tilnærminger. I totalitære settinger er mye bygd nettopp på intoleranse og ekskludering av andres meninger og tilnærmingsformer. Når en så trekker blindt jødehat inn i dette, under vignetter som «anti-sionisme» ser en vare en løsning: Nedkjempe og utslette sionistene. Dette, som en endelig løsning på problemet.
Kamp mot vestlig «imperialisme» og «kolonialisme» lå tidlig inne i de ideologiske manifestene som vel først ble formgitt i Internasjonal avdeling av kommunistpartiet i Moskva. Det var nemlig i denne delen av organisasjonsstrukturen i Moskva man normalt fant selve idébanken bak politiske kampanjer og oppsett rettet mot ulike områder av vestlige land, og der ulike «frigjøringsbevegelser» ble meget høyt påaktet og fulgt opp med støtte i utvalgte, strategiske områder av verden.
Ved å legge inn «anti-sionisme» og «palestinsk frigjøring» i en kombinasjon med ren historieforfalskning bygde man gradvis opp en betydelig modellmakt. Her hadde de forhatte jødene tilsynelatende bare tatt seg til rette, nå med ett løsrevet fra sin egen reelle historie som riktignok har Jerusalem og Israel, inklusive Judea og Samaria som sitt historiske landskap? Staten Israels historiske forankring og den sterke jødiske identiteten ble nullet ut – og erstattet med «palestinere», rett og slett som en ny folkegruppe, som til overmål var fraranet sitt land, må vite. Et «palestinsk» land som riktignok aldri har eksistert som annet enn en betegnelse på en region i den gresk-romerske perioden og under det britiske mandatområde i mellomkrigstiden, der regionsnavnet «Palestina» også favnet 77% av Jordan. Sistnevnte er også «palestinsk land» der etnisiteten bryter sterkt mot ny-palestinerne som ble lansert så voldsomt i propagandaen – i tilknytning Operasjon SIG som gradvis begynte å ta av i 1967, men under full styrke fra 1972.
Les også: Gaza og vår felles kulturarv i krigstid 🔒
Så, en kan trygt hevde at påstanden om jødisk røveri av «palestinsk» land mildt sagt og skrevet er en ren tilsnikelse, ikke minst fordi det lille arealet som var igjen i regionen «Palestina» jo skulle deles i en arabisk og en jødisk stat. Noe araberne motsatte seg, og angrep lilleputt-landet Israel umiddelbart etter at staten ble opprettet i tråd med historiske fakta og alle folkerettslige prinsipper i 1948. Men likevel, jødene skulle ikke ha noe som helst land, het det. Og ut fra slike standpunkt ble PLO gradvis formet i rammeverket fra KGBs Operasjon SIG.
Freden kun gyldig i et diktatur?
Yassir Arafat gikk på som leder i PLO formelt i 1967, og var leder til sin død i 2004. Etter dette overtok Mahmoud Abbas, også han en KGB-mann, som fortsatt i 2026 er leder for PLO, og det som nå samtidig kalles «Den palestinske administrasjonen» (PA). Abbas er nå 90 år. Arafat var PLO-leder i 37 år. Hans utpekte etterfølger har vært leder i 26 år. Oppe i dette er det vanskelig å peke på spesielt folkelige og demokratiske elementer.
Nettopp denne hemmelige operasjonen «SIG» – som en gradvis fikk bedre konturer av for få år siden, gir som nevnt et unikt innside-bilde av hele konsept bak «den palestinske frigjøringsorganisasjonen», bedre kjent under sin forkortelse PLO. Det hele fremstår samtidig som en studie i systematisk desinformasjon på meget høyt nivå, hvor omfattende propaganda-kampanjer med ren historieforfalskning og – ikke minst – mer eller mindre utilslørt anti-semittisme utgjør signifikante elementer i det russiske oppsettet, gjennom en årrekke. KGBs operatører og utsendinger følger det hele opp, med sitt fysiske nærvær både i Midtøsten og i Europa, der deler av Øst-Europa blir skjermede operasjonsfelt. Som nevnt, uhyggelig nok kan en spore både ekko og slektskap til nazismens repeterende anti-semittiske kampanjer, 20 – 40 år tilbake i tid.
Mindre enn ett døgn etter staten Israel formelle anerkjennelse i FN i 1948, angrep som kjent araberne det nye landet for første gang. Med en repetisjon i 1967 og så sannelig enda en gang i 1973, med ekstremt store arabiske tap. Også i forbindelse med disse voldsomme krigene og angrepene på Israel spilte russerne en betydelig rolle. Den israelske historikeren Michael Oren peker på en betydelig sovjetisk impuls i Yom Kippur-krigen i 1973, og delvis også under Seksdagerskrigen. Ut fra det vi nå vet, i forbindelse med Operasjon SIG, fremstår det enda mer klart at også seksdagerskrigen kom som et resultat av reell sovjet-russisk medvirkning.
Og ut fra disse beinharde realitetene – knyttet til gjentatte krigsnederlag i kriger som araberne selv hadde startet, ble det mange arabiske flyktninger, som så – stadig i propagandaen – ble «fordrevet fra sitt hjemland». At det kom over 800 000 jødiske flyktninger fra andre arabiske land til Israel, og enda flere overlevende etter Holocaust i Europa – etter at staten var opprettet, fortrenges helt som historisk realitet; som så mye annet i det store propaganda-apparatet som omgir PLO. Poenget er og blir at hele den «palestinske» versjonen av historien i stor grad bygger på rene falsum, tidvis blandet med halvsannheter. Alt dette hørte med i KGBs Operasjon SIG. I det store og hele dreide det seg om å bygge opp et blindt hat mot jøder, for på denne måte å stimulere den ny-palestinske identiteten.
Impulser også fra det Muslimske brorskap i Egypt
Det muslimske brorskap ble opprettet i Egypt i 1928. Høyt på den religiøse og politiske agendaen står målet om å opprette en styrt av islamske lover – sharia – og gjenopprette kalifatet. Dette allerede i utgangspunktet med politisk brodd mot britisk kolonialisme spesielt og vestlig innflytelse generelt. Her finnes åpenbare møtepunkter i forhold til sinnrike ideologiske kannestøpere som gjerne vil ha med seg islamister på laget for å forskyve den strategiske balansen i strategiske regioner. Det var dette KGB tidlig oppdaget. Og Egypt er for øvrig i høyeste grad et svært strategisk land mellom to kontinenter. Det muslimske brorskap opererer for øvrig – på linje med KGBs nettverk, ofte under den politiske overflaten, og arbeider samtidig gjennom internasjonale nettverk. Dette kunne sovjet-russerne spille på, blant annet gjennom hatretorikk rettet mot jøder som stimulerte de deler av Islam der drap både på jøder og kristne nærmest fremstår som en forpliktelse, slik krigsherren Muhammed i sin tid tross alt betraktet verden rundt seg?
Det egyptiske kommunistpartiet åpnet sine kontorer i Kairo i Egypt allerede i 1921 synes det å ha kommet en strategi der en tidlig ville forsøke å tilpasse marxist-leninismen slik at nyttige elementer fra Islam kunne hempes inn i det som ble til en helt spesiell hybrid-ideologi. Ortodoks marxisme, som jo er bygd på ateisme, ble rett og slett blandet med en hel serie islamske fraser og slagord. Oppe i dette skulle en forene regimene i flere arabiske land, særlig Irak, Syria og Egypt, i «enhetsfronter» – mot Israel og jødene.
Et par av Yassir Arafats nærmeste medarbeidere hadde selv bakgrunn nettopp fra Det muslimske brorskap, og selv stod han slett ikke så fjernt fra denne organisasjonen i sin oppvekst og studietid. Arafat var som nevnt selv født og oppvokst i Egypt, og hadde omgitt seg med personer fra Det muslimske brorskap også i sin studietid der. Han representerte på en måte den muslimske forankringen i PLO. Mens George Habbash og ikke minst hans nestsjef i PFLP-fraksjonen, Wadi Haddad, representerte den mer stringente, marxistiske retningen. Haddad hadde for øvrig enklere for å samarbeide med KGB enn Arafat. PLO-lederen hadde nemlig en mer kompleks og affektiv personlighet.
Arafat tildelt helt ny identitet av KGB
Nå er det ingen tvil om at Arafat, som fikk tilnavnet «Abu Ammar» i PLO-organisasjonen, var vervet som agent for KGB mellom 1965 og 1967, og fikk relevant spesialopplæring av KGB gjennom flere perioder, blant annet ved KGBs senter for dette formålet – i Balashika i Moskva i andre del av 1960-årene, og med en fortsettelse i flere perioder i første halvdel av 1970-årene.
Said K. Aburish, som selv er palestina-araber, bekrefter i sin biografi, Arafat – from Defender to Dicatator, at de fleste har bommet når det gjelder å fortelle historien om Yassir Arafats reelle barndom og oppvekst. Dette er kanskje ikke så merkelig, all den tid en gjennom Mitrokhin-arkivet kan lese seg til at KGB forfalsket Arafats egyptiske identitetspapirer for å gjøre han til en mer ekte «palestiner», angivelig født i Gaza, og altså ikke i Egypt.
Biografen Aburish kan forøvrig fortelle at Arafat egentlig het Mohammed Abdel Rahman Abdel Raof Arafat Al Qudua Al Husseini. En kan merke seg Al Husseini i navnet, da dette er slektsgrenen som gjør Hitler-partneren mufti Amin al-Husseini til en slektning av den egentlige Yassir Arafat. Den samme muftien var samtidig et uttalt forbilde for PLO-lederen. Denne stekt nazistisk inspirerte muftien levde helt til 1974, da han døde i Beirut. Forfatteren Said K. Aburish mener Arafat i sin tid var nært knyttet til Det muslimske brorskap i Egypt, og at dette egentlig preget han gjennom resten av livet. Men for å samarbeide så tett med KGB i så mange år, måtte nok den samme Arafat ha hatt en viss sans for marxist-leninismen også.
PLOs blandings-ideologi kom med Nasser og Baath-partiene
De Moskva-lojale Baath-partiene, henholdsvis i Syria, Irak og Egypt var implisitt integrerte i det rent ideologiske feltet – bak PLO, der en blandingsideologi av marxist-leninisme og islamisme snart manifesterte seg. Dette trolig for å favne så mange inn i «enhetsfronter» som overhodet mulig. Dette også med tanke på et bredere rekrutteringsgrunnlag. Bare det å samle flere slike «frontorganisasjoner» og spesielle partikonstellasjoner utgjorde stadig en del av modelleringen. Den egyptiske diktatoren, Gamal Abdul Nasser, som kort tid etter han ble innsatt fikk mange nye venner i Moskva, forstod tidlig å spille ut fraser og slagord som hentet elementer både fra islamisme og sosialisme. Ut fra dette ble nasserisme snart et begrep. Først dreide mye seg om å skape arabiske «enhetsfronter», det som ble kalt «samling av styrker» i KGBs manualer. Etter dette ble det så bygd opp flere «nasjonale fronter» i flere arabiske land, så organisasjonen PLO blir strukturelt en fortsettelse av slike oppsett, med den forskjell at bakmenn i Moskva hele tiden hadde mer enn en hånd på rattet gjennom mange år.
Les også: Livet og døden til baath(ismen) 🔒
Det nevnte blir særlig tydelig under oppløpet foran operasjonene i Jordan og Libanon, henholdsvis i 1970 og 1974-75, da en klart spilte på eksisterende, politiske grupperinger i forgreninger av Baath-partiene , kommunistpartiene, ulike nasjonale «fronter», samt andre konstellasjoner som ikke stod i et direkte motsetningsforhold til PLO. Følgelig måtte PLO modelleres slik at en kunne finne plass til ulike politiske retninger, men fortsatt slik at en støttet PLOs program og målsettinger.
At svært mange av disse som faktisk kom med i de videre oppløpene, og som slett ikke var «palestinere», var underordnet. Dessuten lå den marxistiske delen stadig innpå, for blant annet å fange inn støttespillere langt utenfor Midtøsten. Dette, i ekkoet fra motstanden mot Vietnam-krigen. For å fange opp alle disse anti-amerikanske strømningene hadde man i Moskva fått dannet den store frontorganisasjonen, Afro-asiatiske folks solidaritetsorganisasjon, AAPSO. Dette, delvis i samme struktur som Verdensfredsrådet (World Peace Council – WPC). Etter hvert kom General Union for Palestine Students, forkortet GUPS, inn i en viktig funksjon knyttet til viktig rekruttering i støtteapparater som etter hvert lå i forgreninger til en rekke land. Speidere var for øvrig stadig på utkikk etter egnede kandidater som kunne rekrutteres inn i rekkene, og samtidig lære seg å arbeide i det skjulte.
I Egypt lå det lenge et tyngdepunkt knyttet til nevnte GUPS og relatert rekruttering og skolering. En tilsynelatende uskyldig «studentorganisasjon» tok seg dessuten litt mer uskyldig ut enn kamporganisasjonen PLO og relaterte PFLP, som er mer internasjonalt orientert og samtidig den nest største fraksjonen i PLOs apparat.
Baath-partiene stod særlig sterkt i 1950-årenes Syria, Irak og Egypt. Men siden det egentlig dreier seg om to doktrinære ideologier, Islam og marxist-leninisme, som i utgangspunktet ikke åpner for mye smidighet, lå det i sakens natur at det ville oppstå konflikter og rivninger underveis. Og konflikter ble det, særlig fra 1966 til 1970, men også da Egypt, under Nasser, og Syria forsøkte seg på å samkjøre i en ny «Forente arabiske republikk» i perioden 1959 til 1961. Som en følge av slike rivninger slet PLO og KGB i flere år for å modellere den palestinske frigjøringsorganisasjonen gjennom 1960-årene. Oppe i dette ble Baath-partiene i Syria og Irak så til de grader uenige i andre halvdel av 1960-årene at det kunne endt med krig. Så russerne og deres allierte i Øst-Europa hadde utvilsomt en stri tørn i den videre modelleringen av PLO, særlig i perioden 1967 til 1972.
Palestinske identitetsbygging i strid med historiske realiteter
I sin bok, Palestinian Identity, er Rashid Khalidi helt på linje med Baruch Kimmerling og Joel Migdal i Palestinians. The making of a People, der det blir vist til at palestinske identiteter først og fremst var knyttet til familieklaner og lokalsamfunn i det ottomanske imperiet. Med andre ord, i regionen Palestina, som ikke på noe tidspunkt har vært noe eget land under egen administrasjon, og som langt mindre har hatt noen befolkning som kalte seg «palestinere» før den egyptiske diktatoren Gamal Abdul Nasser og mufti Amin al-Husseini begynte å ta begrepet mer i bruk. Det fantes rett og slett ikke noe genuint «palestinsk» å orientere seg i forhold til, verken historisk eller mer geografisk og håndgripelig i landskapene i det aktuelle området. Bernhard Lewis formulerer det slik i sin bok, Multiple Identities in the Middle East:
“The recovery by the peoples of the Middle East of their ancient history and, eventually, their identity did not begin until the nineteenth century..This new interest in the more distant past was provoked by the newly imported European idea of a fatherland.”
Som en her ser, jødene har en klar fordel med sin særdeles sterke og behørig dokumenterte historiske forankring i Israel. Følgelig måtte KGBs apparat sette tilsvarende mye inn på å få omskrevet historien, og resultatet ble at en nullet ut jødisk og israelsk historie helt og holdent. Som en del av disse bestrebelsene kom det sterke anti-semittiske elementet inn i bildet, som har ligger til grunn for så mange jødeforfølgelser, både i Europa og ikke minst i det russiske riket helt siden tsar-tiden.
Så, det måtte rett og slett skapes en mer konkret og spisset palestinsk identitet, og med det en skarpere og mer entydig kontrast og motsetning – til jødene. En måtte følgelig spille på nevnte motsetning, utdype den, og så nøre opp et entydig fiendebilde og – ikke minst – ut fra dette stimulere til blindt hat. Jødene ble under dette gjort til et fremmedelement i Midtøsten som de tidligere var i Hitlers Europa. Det er umulig å se bort fra at man i Moskva hadde studert Hitlers anti-semittiske kampanje, som tok til allerede i 1920-årenes München. Ti år senere var den samme Hitler rikskansler i hele Russland, og jødeforfølgelsene ble satt i system. Om en så ser på KGBs Operasjon SIG speilet i slike realiteter antar det hele nokså uhyggelige proporsjoner.
Og i PLOs konsept finnes det en løsning: Utryddelse av jødene, og den primære metoden er systematisk terrorisme, forskjønnet retorisk som «frigjøring», mest fordi det tar seg litt penere ut, utad. Det var nettopp i dette feltet Operasjon SIG formet sin massive propaganda, med meget sterke anti-semittiske innslag.
Ny identitet – basert på historieforfalskninger
Sett i forhold til Europa, Kina og India, har ikke innbyggere i Midtøsten noen kollektiv eller «nasjonal» identitet; annet enn det som ble formet som en bevisst politisk arabisk enhetsprosess under Gamal Abdul Nassers tid som enehersker i Egypt. Den allarabiske – panarabiske – identitet ble frontet. En av de aller ivrigiste forkjemperne for panarabiske allianser var den syriske kommunistlederen, Khalid Bagdash. Noe som nok også ble stimulert gjennom et sovjetisk vedtak om å støtte den arabiske verden på den 20. partikongress i 1956.
Den nokså eksentriske, men karismatiske egyptiske president Nasser stimulerte en nasserisme – ut fra seg selv, riktignok med signifikant slektskap til den panarabisme som kom med Baath-partiene i Syria og Irak, for så vidt også i Jordan. Et poeng å ta med seg i denne prosessen var en samtidig uttrykt, signifikant sosialisme.
Å stadig selge ut slike hybridkonsepter, lettere tilpasset Islam, var i og for seg en prestasjon, isolert sett. Når begrepet «palestiner» så kom i bruk, særlig etter Seksdagerskrigen, var det langt mer som en funksjon av sinnrik retorikk med politisk ladning, enn det var i nærheten av å kunne knyttes til noen genuin etnisitet. I den arabiske verden var det allarabiske uttrykket, ummah-samfunn og klansamfunn som rådet grunnen. Nasjonalstaten som samfunnsinstitusjon var betraktet som et resultat av en import fra Vesten. Bernhard Lewis hevder i sin bok, The Multiple Identities of the Middle East, et område kalt «Sham» i den gresk-romerske perioden: Syria, Libanon, Jordan og Israel, så vel som sørlige Tyrkia.
Og siden det arabiske språket gjelder over hele linjen, samtidig som nomadestammer og ulike grupper gjerne flyttet med årstidene, ble nasjonale grenser – slik vi forstår det – et høyst relativt fenomen, også historisk sett. Så, når KGB i sin Operasjon SIG skulle både skulle rigge en ny «palestinsk» identitet knyttet til et nytt «Palestina» krevde det umåtelig mye ordtrolleri. Dette, gjennom massiv propaganda over flere år. Nå kom fortellingen om fordrevne palestinere som var frastjålet sitt land av jøder. Ny-palestinerne var dessuten «fordrevet» het det. At de trigget sitt eget flyktningeproblem gjennom gjentatte tapte kriger mot Israel i et jevnt løp siden 1948, er luket ut av den nye historiefortellingen.
Les også: Slik forbereder Russland hybrid eskalering 🔒
Med andre ord, det hele måtte formes gjennom historisk forfalskning, fortsatt som en del av en bredere politisk ladet retorikk, der jødene ble helt frakoblet sin samtidige forbindelse til Jerusalem og Israel, til det tidligere britiske mandatområdet og før det – det Osmanske riket og lenge før det – den gresk-romerske regionen «Palestina». Fakta: Det siste har heller aldri vært noe land under egen administrasjon, og det har følgelig heller eksistert noen etnisitet opp mot dette navnet. Noe som isolert sett ville være en kontrast mot ummah-orienteringen i store deler av de arabiske verden, som er nokså grenseløs.
KGB har en stor avdeling for hemmelige «Aktive tiltak»
Allerede i slutten av 1950-årene ble det bygd en stor avdeling i Første Hoveddirektorat av KGB, en «Service A» – for såkalte «aktive tiltak», der store og mer avgrensede påvirkningsoperasjoner ble tegnet ut og iverksatt. KGB-avhoppere som Michael Butkov, som arbeidet i den russiske ambassaden i Oslo inntil 1991, kunne fortelle at det pågikk opp til 70 «aktive tiltak» i året bare fra KGBs side i et lite land som Norge der russiske spioner tradisjonelt har hatt usedvanlig stort handlingsrom.
Denne spesielle typen propaganda, knyttet til «aktive tiltak» må nødvendigvis ha hatt betydelig suksess opp gjennom årene, siden KGBs avdelingen i Første hoveddirektorat (utenlandsetterretningen), som arbeidet spesielt med dette, jo bare har vokst i omfang. Historieomskriving og massiv, anti-jødisk propaganda er bygd opp gjennom tiår nettopp fra denne avdelingen, og fikk også en sentral plass i «Operasjon SIG». Der har mye over lang tid dreid seg om å underkjenne alt av jødiske rettigheter og jødisk, historisk forankring i Israel og Jerusalem. Motivet fra russisk side er selvsagt å få destabilisert en region av fortsatt stor strategisk betydning for Moskva.
I det geopolitiske feltet hadde Sovjet-Russland en teoretisk mulighet til først å omringe Israel, fra Egypt via Jordan til Irak, Libanon og Syria. Dette var nok et potensiale som ble erkjent allerede mens Stalin ennå levde, altså frem til 1953. Disse ambisjonene gikk utvilsomt i arv til den nye despoten, Nikita Krustjov, som overtok etter Stalin, ikke minst ut fra hvordan en ser KGB setter fart i forhold til det som ble til «Den palestinske frigjøringsorganisasjonen» PLO i 1964. I denne perioden var den egyptiske diktatoren, Gamal Abdul Nasser, ansett som viktigere enn PLO-prosjektet, men det var nok samspillet mellom konvensjonell krigføring og terrorisme som lå i bunnen. Terrorisme er rett og slett enn vond arv i russisk kultur siden Ivan den Grusommes velmaktsdager på 1500-tallet.
Terrorstruktur for destabilisering, frykt-spredning og politisk kaos
PLOs politiske program, som fortsatt er gyldig, kan en for ordens skyld ta med seg hovedpunktene i deres grunnleggende Charter fra 1968, som fortsatt er gyldig. Her beskrives samtidig både metoder og mål, nokså utilslørt. At dette programmet ligger fast, bekreftes ettertrykkelig av den notoriske terroren – mer eller mindre sammenhengende – som nettopp dette PLO har stått ansvarlig for – som sitt mest brukte politiske uttrykksmiddel, ikke minst i perioden etter at Yassir Arafat fikk Nobels fredspris. Akkurat i dette tidsrommet kom en ny bølge av terroraksjoner, avløst av den «Andre Intifada», som enda mer planmessig utgjorde nok en intensivert terrorkampanje – konsekvent mot sivile.
Yassir Arafat ble med andre ord slett ikke noe snillere av å ha blitt tildelt Nobels fredspris i Oslo. Samtidig ga det selvsagt PLO økt legitimitet i det internasjonale samfunnet, noe Arafat ikke kunne overse: Dessuten gjaldt det å åpne enda flere kanaler for finansiering gjennom det blendende begrepet «humanitær hjelp». Et behov som vokste betydelig etter at PLO ble slått ut av Libanon i 1982. Og da gav den norske Nobel-reklamen et betydelig oppløft. Særlig fra Norge strømmet det inn store summer, ofte sluset via Utenriksdepartementet og gjennom hjelpeorganisasjoner der flere sentrale medarbeidere etter hvert gjerne stod på PLOs side.
Samme år som Nobelpris-utdelingen til Yassir Arafat i Oslo kom to selvmordsbombere inn på busser i Afula, den 6. april, og i Hadera den 13. april, 1994. 19. oktober 1994. 22. januar 1995, litt over en måned etter Nobelprisen ble 19 israelere drept av to selvmordsbombere ved Beit Lid-krysset, Ha Sharon i Netanya, der riksvei 57 møter riksvei 4. 69 personer ble skadet. 9. april 1995 i Kfar Darom ble ytterligere 8 personer drept, hvorav en var amerikansk statsborger. Noen i PLOs ledelse hadde tydeligvis behov for å markere at PLOs prinsipper og ikke minst charter fortsatt gjaldt. For ordens skyld er det følgelig relevant å trekke frem hovedpunktene i dette manifestet, som ble lettere revidert i 1968, og som fortsatt er gjeldende inn i et nytt årtusen:
Artikkel 1: «Palestina er det arabisk-palestinske folks hjemland.»
Artikkel 2: «Palestina, med de grensene det hadde under Det britiske mandatet, er en udelelig territorial enhet.»
Artikkel 9: «Væpnet kamp er den eneste måten å frigjøre Palestina.»
Les også: Den tyske geopolitiske skoles første disippel: Nazistisk ideolog eller misforstått strateg? 🔒
Artikkel 15: «Frigjøringen av Palestina […] har som mål å utslette zionismen i Palestina.»
Artikkel 19: «Delingen av Palestina i 1947 og etableringen av staten Israel er i sin helhet ulovlig.»
Artikkel 23: «(Zionismen) er rasistisk og fanatisk i sin natur. Aggressiv, ekspansjonistisk, kolonialistisk i sin hensikt og metodisk fascistisk. Israel er zionistbevegelsens instrument (…) frigjøringen av Palestina vil ødelegge zionistenes og imperialistenes tilstedeværelse.»
Igjen handler det om programfestede realiteter. Å forhandle om fred med noen som har programfestet at de vil utslette deg, som høyt hevet prinsipp, er komplisert. Forhandlinger kan i en slik setting lett utarte til skinndialoger og mest bare politiske spill.
Hva og hvem som egentlig tilfredsstiller definisjonen «palestinere» oppe i dette er mer diffust, men det er i alle fall ikke jødene – som konsekvent omtales som «sionister» i et fiendeland. Konteksten er for øvrig slik at skillet mellom det å være jøde og sionist er helt hvisket ut.
Så lenge en er araber og deltar i terrorhandlinger kommer begrepet «palestiner» tilsynelatende av seg selv, for øvrig ble et mer allment begrep, etter Seksdagerskrigen i 1967 – etter først å ha blitt introdusert av den egyptiske diktator Gamal Abdul Nasser og ikke minst den tidligere muftien i Jerusalem, Amin al-Husseini. Sistnevnte samarbeidet med Hitler, og befant seg for en stor del i Tyskland under den andre verdenskrig – som Hitlers partner. Tilnærmingen til Hitler begynte fra al-Husseinis side samtidig med at Hitler ble rikskansler i Tyskland i 1933. Nasser på sin side hyret inn en rekke, tidligere topp-offiserer fra Hitlers hær etter andre verdenskrig, inklusive flere ledende SS-offiserer. Dette, samtidig som Hitlers partner, mufti Amin al-Husseini også befant seg i Egypt. Oppe i dette var det ikke så rart at israelerne ble mer og mer skeptiske til Nassers egentlige ambisjoner: I Israel var det godt kjent at en rekke offiserer, også toppspesialister fra Hitlers hær gikk i eksil i Nassers Egypt, der de snart ble integrerte i ulike hæravdelinger.
Utvidet organiseringen i KGB-regi: Terror-nettverk i Europa
I det perspektivet dreier til sikkerhetspolitiet Stasi i Øst-Tyskland – i regi av den russiske etterretningstjenesten ved inngangen til 1970-årene, kommer et ekko fra Hitlers sterke anti-semittiske føringer. De sivile og militære, israelske etterretningstjenestene fulgte selvsagt med på denne helt spesielle utviklingen, der russere i KGB lå svært tett innpå med egne føringer.
I et omfattende og strukturert, internasjonalt nettverk knyttet opp mot PLO, og dets toneangivende fraksjoner som Fatah og ikke minst PFLP, kom en rekke terrorgrupper i Europa inn i en ny organisasjon i perioden 1968 – 1972. Dette, fortsatt som et ledd i KGBs Operasjon SIG – nå med skjulte celler som så ble trente og spesialiserte til å bistå under terroraksjoner, spionasje og også under påvirkningsoperasjoner, der desinformasjon og psykologisk krigføring utgjorde en betydelig del av den pågående aktiviteten. Hele den omfattende organiseringen som nå kom på plass kan sees i sammenheng med denne Operasjon SIG. Nå er det samtidig helt klart at det slett ikke bare skal dreie seg om en «frigjøring» i Midtøsten, men terroren skal systematisk spres til vestlige demokratier. Gjennom terrorgruppen Røde Arme Fraksjon (RAF) i Tyskland, IRA i Irland, Røde Brigader i Italia, Blekingegade-banden i København og Action Direct i Frankrike vokste det i perioden 1968 til og med 1973 frem en grunnstruktur knyttet til internasjonal terrorisme i Europa. PLO-fraksjonen PFLP var stadig et viktig bindeledd, og en ser nå stadig klarere konturer av KGB og Stasi i Øst-Tyskland i strategiske støttepunkt.
Det bildet en får i KGBs Operasjon SIG bekrefter at organisasjonen PLO som sådan ikke på noe tidspunkt står helt på egne ben, under egen ledelse. Nøkkelpersonell og mer kjente hovedaktører var både forlengst rekrutterte og skolerte av den russiske etterretningen da de gikk inn i sine respektive roller i PLOs apparat. Også KGBs underbruk i Øst-Tyskland, Stasi, var aktiv med i tilretteleggingen, teknisk og operativt.
Den systematiske terroren mot Israel, i andre deler av Midtøsten ellers i Europa, inklusive en hel serie flykapringer – speilte seg i nevnte nettverk og strukturer, bygd systematisk opp fra sovjet-russisk side, der Øst-Berlin, Leipzig og ikke minst Dresden i Øst-Tyskland lå inne som operative nøkkelpunkt over en lang periode. Inklusive den perioden da Russlands nåværende leder, Vladimir Putin benket seg til på KGBs hovedkontor i Dresden, offisielt fra 1985. Det bildet som her tegner seg bekreftes for øvrig av en rekke arkivfunn og ikke minst av flere KGB-avhoppere.
Litteraturliste:
Said K. Aburish. Arafat – from Defender to Dictator, (New York, 1999)
Alan Hart, Arafat – A Political Biography, (New York, 1984).
Patric Seale, Asad – The Struggle for the Middle East, (Los Angeles, 1988).
Gunnar Ekberg, De ska ju ända dö, (Stockholm, 2010).
Ion Michai Pasepa, Red Horizons, (Washington D.C., 1987).
Ion Michai Pacepa og professor Ronald J. Rychlak, Disinformation, (Bucarest, 2013)
Christopher Andrew and Vasili Mitrokhin, The Mitrokhin Arkive, vol I&II(London, 2005).
John Barron, KGB – Sovjetunionens hemmelige tjenester, Cappelen, (Oslo, 1974).
Efraim Karsh, Arafat’s War, (New York, 2003).
Peter Øvig Knudsen, Blekingegadebanden, Del 1 og 2, (Forlaget Press, 2008).
Colin Smith, Carlos – Portrett av en terrorist, (Bokhandlerforlaget, 1976).
Christopher Andrew og Oleg Gordievski, KGB sett fra innsiden, (Cappelen, 1990).
Vladislav Zubok and Constantine Pleshakov, Inside the Kremlin’s Cold War, (Harvard, 1996).
- Harkabi, The Palestinian Covenant and its Meaning, (London, 1979).
Guillou, Jan: Ordets makt och vanmakt: Mitt skrivande liv, Piratförlaget, (Stockholm 2009).
Michail Butkov, KGB i Norge: Det siste kapittel, Tiden, (Oslo, 1992).
Sven G. Holstmark, Avmaktens diplomati, (Den Norske Historiske Forening, 1999).
Trond Bergh og Knut Einar Eriksen, Den hemmelige krigen, Bind 1 og 2, (Cappelen, 1998).
Georg Michael, The Enemy of The Enemy, (New York, 2006).
Kamal Salibi, The Modern History of Jordan, (London, 1998).
Barry Rubin and Judith Colp Rubin, Yassir Arafat – A Political Biography (Oxford, 2003).
John Barron,KGB Today – The Hidden Hand, (Reader Digest,USA, 1983)
Francois Furet, Den tapte illusjon, Aschehoug, 1996.
Jon D. Glassmann, Arms for the Arabs, (London, 1975).
James Lunt, Hussein of Jordan, (London, 1989).
- Stephens, Nasser, (London, 1971).
Pavilion Press, Captured PLO Documents, (Philadelphia, 2004).
Claire Sterling, The Terror Network, (New York, 1981).
Yevgeni Primakov, Russia and The Arabs, (New York, 2006).
Anatoly Dobrynin, In Confidence, (Washington D.C. 1995).
PhD i Holocaust-fornektelse: Abbas’ doktoravhandling avslørt i sin helhet
