Den nye EU-kommisjonen har nå en kommissær for økonomisk sikkerhet. Dette vitner om en tydelig vending mot økt statlig inngripen, noe som reiser en rekke spørsmål om økonomisk effektivitet og demokratisk kontroll.
Presidenten for EU-kommisjonen, Ursula von der Leyen, offentliggjorde i september listen over medlemmene i sin nye kommisjon. Blant dem er det nå en kommissær for økonomisk sikkerhet, slovaken Maroš Šefčovič. Denne utnevnelsen viser den økende betydningen av sikkerhetsspørsmål og EUs ønske om å ta tak i dette ved å innta en tydelig intervensjonistisk holdning, noe som reiser en rekke spørsmål om økonomisk effektivitet og demokratisk kontroll.
De påfølgende krisene siden 2020 – pandemien, krigen i Ukraina – og den økte konkurransen med Kina har gjort EU oppmerksom på sine sårbarheter og avhengigheter. Disse strekker seg langt utover energiforsyning og omfatter også kritiske råvarer, spesielt sjeldne jordarter som er essensielle for utbygging av fornybar energi, batterier til elbiler og grunnleggende komponenter i medisiner produsert i Europa. På alle disse områdene er europeiske land fortsatt avhengige av utenlandsk forsyning, særlig fra Kina. Disse forsyningene kommer til Europa via handelsruter som er sårbare for geopolitiske sjokk – slik vanskelighetene med å bruke Rødehavet og Suezkanalen for en stor del av handelen mellom Europa og Asia viser.
Sentralt spørsmål for sikkerheten
I en mer usikker verden har EU derfor fokusert på dette sentrale sikkerhetsspørsmålet for kontinentet i vid forstand, som inkluderer en økonomisk og handelsmessig dimensjon hvor EU har egne kompetanser. Målet er å redusere EUs økonomiske avhengigheter ved å diversifisere forsyningskjedene og hente hjem industrier i sektorer som anses som strategiske. Det handler også om å unngå at sensitive teknologier utviklet i Europa kommer under kontroll av fiendtlige stater – spesielt Kina. Dette markerer slutten på den europeiske «naiviteten» i økonomiske spørsmål: den blinde troen på frihandel gir gradvis plass til en mer intervensjonistisk holdning fra Kommisjonen og medlemsstatene i forsvaret av sine økonomiske interesser.
De siste årene har EU-kommisjonen derfor innført verktøy som gjør det mulig å bedre forsvare EUs økonomiske og handelsmessige interesser. Utover de klassiske verktøyene for handelsforsvar, som antidumping-etterforskninger som har til hensikt å motvirke urettferdige handelspraksiser fra handelspartnere, har medlemsstatene nylig gitt Kommisjonen mulighet til å gjennomføre antisubsidie-etterforskninger. Disse undersøker statlige støtteordninger som utenlandske selskaper drar nytte av når de selger sine produkter i EU. Hvis Kommisjonen konkluderer med at slike offentlige subsidier gir en urettferdig fordel, kan den pålegge tollsatser for å korrigere disse skjevhetene. Dette er hva som skjedde med etterforskningen av kinesiske elektriske kjøretøy, hvis massive inntog truer overlevelsen til europeiske bilprodusenter.
Les også: Elektrisk sjokk fra Kina: Nå kommer nådestøtet mot bilindustrien
Kommisjonen ønsker i dag å gå mye lenger enn å bruke handelsforsvarsinstrumenter. Den vil koordinere medlemsstatenes arbeid på en rekke andre områder. Kontroll av utenlandske investeringer i Europa, med mål om å unngå predatorisk adferd i strategiske sektorer som forsvar eller ny teknologi, er allerede gjenstand for europeisk koordinering som Kommisjonen ønsker å styrke. Den ønsker også å samordne kontrollene som statene pålegger visse av sine eksportvarer, for eksempel innen forsvarssektoren, for å unngå at militært utstyr eller teknologi med dobbelt bruk havner i feil hender. Til slutt vurderer EU-kommisjonen at medlemsstatene bør følge USAs eksempel ved å pålegge kontroll av europeiske investeringer til utlandet – for eksempel for å hindre et europeisk selskap i å kjøpe et utenlandsk selskap som dermed kunne få tilgang til sensitive data og teknologier – særlig hvis det aktuelle selskapet befinner seg i en fiendtlig stat.
Elementer av handelsforsvar
Disse ulike typene kontroller berører grunnleggende ansvarsområder hos medlemsstatene som nasjonalstater. Å avgjøre om en investering er god eller dårlig for økonomien er en suveren beslutning som de fleste stater naturlig nok ønsker å beholde. Dette fører til spenninger mellom EU-kommisjonen og medlemsstatene, som er tilbakeholdne med å gi EU nye fullmakter på disse områdene.
Siden handelspolitikk er et område der EU-kommisjonen har eksklusiv kompetanse, er det derfor logisk at styrkingen av Unionens defensive arsenal på dette området faller inn under dens ansvarsområde. Men denne ordningen var planlagt i en verden hvor frihandel var ment å utvide seg og seire, og bringe med seg økonomisk utvikling, demokrati og stabilitet i forholdet mellom stater. I dag er alle enige om at denne verdenen ikke vil bli virkelighet.
EU-kommisjonens ambisjoner når det gjelder økonomisk sikkerhet er prisverdige. Den bringer EU ut av en viss naivitet. Men den reiser også mange spørsmål. EU går fra en modell basert på frihandel til en modell som er langt mer intervensjonistisk, ja, til og med proteksjonistisk. Det er et paradigmeskifte. Det grunnleggende problemet er at per i dag har ingen, verken i EU eller medlemsstatene, offisielt kunngjort denne endringen i tilnærming. Det har ikke vært noen stor tale som annonserer dette bruddet, slik at borgere, bedrifter og internasjonale partnere av EU ikke vet hva de skal forholde seg til.
Les også: Bejings splitt-og-hersk-taktikker i Europa: Tyskland det svake ledd
Denne mangelen på klarhet forsterkes av en problematisk mangel på åpenhet på tre nivåer: demokratisk, økonomisk og geopolitisk. At så mye makt blir gitt til EU-kommisjonen, må være basert på en politisk konsensus – spesielt hvis medlemsstatene aksepterer å gi Kommisjonen enda flere fullmakter på disse områdene. Privat sektor – bedrifter og investorer – trenger et stabilt og forutsigbart økonomisk miljø, og har derfor rett til å bli informert om disse endringene og involvert i deres gjennomføring – noe som fortsatt skjer altfor lite i dag. Til slutt må EU og dets medlemsstater vise sine partnere i utlandet – enten det er Kina eller USA – at de har en klar strategi og midlene til å gjennomføre den, for å unngå misforståelser og spenninger som kan føre til handelskriger hvor alle vil tape.
En inngripen i utenrikspolitikken
I tillegg er instrumentene som EU-kommisjonen har til rådighet, i bunn og grunn utenrikspolitiske verktøy. De pågående handelsspenningene med Kina viser dette: Kommisjonen har delvis kontroll over dynamikken i forholdet til Kina gjennom muligheten til å starte handelsundersøkelser som kan føre til innføring av tollsatser, slik tilfellet er for kinesiske elbiler. Disse beslutningene er økonomiske, men også og særlig politiske. Men ikke alle medlemsstatene er enige om hvordan de skal møte den kinesiske utfordringen – noen, som Tyskland, prioriterer stabiliteten i sine økonomiske forhold over risikoen for en handelskrig.
EU-kommisjonens strategi for økonomisk sikkerhet støter dermed på virkeligheten i EU i dag: Medlemsstatenes økonomiske strukturer er svært forskjellige, og ikke alle har de samme økonomiske eller utenrikspolitiske interessene.
I møte med denne kompleksiteten er ikke nødvendigvis svaret på utfordringen med Europas økonomiske sikkerhet å gi mer makt og fullmakter til EU-kommisjonen. Sikkerhet forblir en grunnleggende statlig oppgave, også på det økonomiske området. Medlemsstatene er også forpliktet til å utøve kontroll over Kommisjonens aktivitet på disse svært politiske områdene.
Økonomisk sikkerhet er et viktig tema som fortjener mer enn offentlige politiske beslutninger utformet i hemmelighet i korridorene i Brussel. Det er under denne forutsetningen at EU og dets medlemsstater kan forsvare sine økonomiske og handelsinteresser mer effektivt i en verden som blir stadig farligere og mer usikker.
Dette innlegget ble først publisert i Revue Conflits. Det har blitt oversatt fra fransk.
