Mellom Kina og Filippinene øker spenningene stadig. Begge land ønsker å kontrollere strategiske sund og holmer. 2026 ser ut til å bli et anspent år.
En ny kinesisk ambassadør har tiltrådt i Manila og kunngjorde at et av hovedpunktene i hans veikart er å søke en viss avspenning mellom de to hovedstedene: «Jeg ser frem til å arbeide sammen med dere for å håndtere våre uenigheter og styrke samarbeidet mellom våre to land. Våre uenigheter bør være unntaket i forholdet vårt, ikke regelen (…). Som ambassadør vil jeg fast forsvare Kinas nasjonale interesser og verdighet, samtidig som jeg fungerer som en bro for å sikre at forholdet mellom Kina og Filippinene stabiliseres fremfor å forverres, og at våre folk kommer nærmere hverandre i stedet for å fjernes fra hverandre.»[1]
Gode intensjoner rettet til Filippinenes statsoverhode i begynnelsen av måneden, som allerede etter få dager hadde mistet mye av sin troverdighet.
Fra gode intensjoner til virkelighet
Den 17. desember brukte det kinesiske forsvarsdepartementet i realiteten en skarp tone, langt fra budskapet til diplomaten som nylig var utplassert i øystatens hovedstad. Gjennom sin talsperson anklaget de militære myndighetene Filippinene for å «fremsette skamløse løgner» og for å «spille offer samtidig som de er angriperne», for å «finne unnskyldninger for egne brudd og provokasjoner».[2] De beskrev billedlig den siste maritime hendelsen, som fant sted fem dager tidligere mellom kinesiske og filippinske fartøy nær Sabina-revet[3] i Spratly-øygruppen i Sør-Kinahavet.
Som vanlig i slike uklare og opphetede situasjoner ble to svært ulike versjoner av hendelsesforløpet lagt frem av partene. Beijing hevdet at Filippinene hadde samlet en liten armada under dekke av fiskeaktiviteter «for å skape uro» i nærheten av Sabina-revet, ved å «ignorere gjentatte advarsler og pålegg fra kystvakten», som selv skal ha opptrådt «rimelig, lovlig, profesjonelt og moderat». For Manila ble tre filippinske fiskere skadet og to fiskebåter ødelagt 12. desember etter at kinesiske kystvakter hadde kuttet fortøyningene deres og brukt vannkanoner mot fartøyene – handlinger som i seg selv beskrives som «farlige» og «umenneskelige».
Enda en kinesisk-filippinsk hendelse i Sør-Kinahavet – og så en til …
Denne nok en gang kinesisk-filippinske trefningen i Sør-Kinahavet, som riktignok ikke førte til tap av liv eller uopprettelige materielle skader, fulgte kort tid etter to lignende hendelser nær to andre gjentatte brennpunkter der Beijing og Manila tester hverandres vilje. Den 12. desember kunngjorde den kinesiske hæren at den hadde «gitt en streng advarsel» og deretter «drevet bort» et filippinsk fly fra luftrommet over Scarborough-revet[4] (der Beijing et kvartal tidligere ensidig hadde erklært opprettelsen av et nasjonalt naturreservat), til åpenbar misnøye i Manila. En måned tidligere (midten av november) hadde den amerikanske hangarskipsgruppen rundt det ikoniske hangarskipet USS Nimitz sluttet seg til de filippinske og japanske flåtene i Sør-Kinahavet for å gjennomføre felles øvelser … nær nettopp dette Scarborough-revet. På den andre siden av Atlanteren var denne konsentrasjonen av krigsskip og patruljefartøy – en av de største av sitt slag de siste årene i dette følsomme området – ment å «demonstrere (overfor Beijing) et kollektivt engasjement for å styrke regionalt og internasjonalt samarbeid til støtte for et fritt og åpent Indo-Stillehav». En forklaring som, uansett hvor velbegrunnet den er, selvsagt ikke vekker begeistring i Folkerepublikken.
Les også: USA og Kina i strategisk maktspill: Fremtiden for geopolitikk i Øst-Asia 🔒
La oss legge det sterkt omstridte Scarborough-revet til side og gå videre til Subi Reef (Spratly-øygruppen; et rev på 16 km² kontrollert av Beijing[5]), rundt 500 km sørvest. Der beklaget filippinske myndigheter i begynnelsen av desember at det ble skutt lysraketter mot et filippinsk fly som patruljerte i nærheten av revet. En rutinemessig patrulje, riktignok, men svært opplysende, ettersom det filippinske mannskapet under denne urolige passeringen registrerte en betydelig og sammensatt kinesisk marinetilstedeværelse (et sykehusskip, kystvaktfartøy og rundt tretti fartøy fra den maritime militsen).
Manila, ASEAN-formannskapet og den møysommelige atferdskoden
I midten av november, under en seremoni i hovedstaden, holdt Filippinenes president Ferdinand Marcos jr. en høytidelig tale for å markere lanseringen av Filippinenes formannskap i ASEAN for året 2026. Et særlig ansvar for denne sørøstasiatiske nasjonen, en kompleks blanding av nasjonal stolthet, regionale skjær og tidvis (om ikke ofte) kronglete avveininger; en spesiell ære som dessuten inntreffer på et historisk også særpreget tidspunkt.
I tillegg til den nåværende, svært ustabile kinesisk-filippinske situasjonen i Sør-Kinahavet, preget av en rekke maritime hendelser, gjensidig mistillit og ulike provokasjoner, sammenfaller dette årlige formannskapet som tilfaller Manila med to andre begivenheter som kan gjøre en allerede ustabil situasjon enda mer brennbar. Året 2026 markerer 50-årsjubileet for vennskaps- og samarbeidsavtalen fra 1976, som er grunnlaget for ASEAN. I juli 2026 kommer dessuten det potensielt følsomme 10-årsjubileet for avgjørelsen fra Den faste voldgiftsdomstolen i Haag, som den 12. juli 2016 avviste Beijings territoriale krav i Sør-Kinahavet og slo fast at Folkerepublikken Kina, i strid med sine ambisjoner, ikke kan påberope seg «historiske rettigheter» til hele eller deler av disse 3,5 millioner km². Dommen ga dermed Manila medhold i at Kina krenket Filippinenes suverene rettigheter i deres økonomiske sone (EEZ); en entydig avgjørelse som siden har blitt ansett som ugyldig i den kinesiske hovedstaden.
Ved flere anledninger har Filippinenes statsoverhode, Ferdinand Marcos jr., gitt uttrykk for at hans prioritet som fungerende ASEAN-president vil være å sluttføre – om enn et prosjekt som hittil har vist seg nærmest umulig – den svært møysommelige[6] atferdskoden (COC) for Sør-Kinahavet[7], et reelt «evighetsprosjekt» blant de (for?) ambisiøse initiativene som fyller prosjektarkivene til denne regionale institusjonen, kjent for sine utsettende prosedyrer.
Les også: Mahan vs Corbett – Forløperne til moderne maritim strategi 🔒
Man kan bare ønske den filippinske presidenten lykke til med å gjennomføre dette dristige initiativet. Særlig når man kjenner Beijings klare preferanse for en fleksibel og ikke-bindende atferdskode, som utelukker enhver ekstern kontroll og enhver overvåkingsmekanisme styrt av ASEAN – en preferanse som hittil har vært uakseptabel for flere ASEAN-land, som i langt større grad foretrekker en solid og rettslig forankret avtale. I tillegg har kinesiske myndigheter i lang tid presset på for et forbud mot felles militærøvelser mellom ASEAN-landenes væpnede styrker og eksterne aktører, særlig vestlige.
En gjensidig forsvarsavtale sett i lys av Beijings ambisjoner
I midten av desember beklaget det amerikanske utenriksdepartementet bruken av vannkanoner og kappingen av fortøyninger utført av kinesiske kystvakter mot filippinske fiskere noen få dager tidligere, og tok – ikke overraskende – parti med sin allierte[8]: «Disse aggressive handlingene satte filippinere som fisket (nær Sabina-revet) for å livnære seg, i fare. Vi støtter våre filippinske allierte overfor Kinas provoserende handlinger og stadig farligere taktikker mot sine naboer, som undergraver regional stabilitet.» Like forutsigbart uttrykte kinesiske myndigheter allerede dagen etter sitt raseri over Washingtons reaksjon, som de mente oppmuntret til konfrontasjon: «USA er ikke part i tvisten i Sør-Kinahavet og har ingen rett til å gripe inn i maritime forhold mellom de berørte partene.»
I november 2021, i forbindelse med feiringen av 30-årsjubileet for ASEAN–Kina-dialogrelasjonene, uttalte Kinas president Xi Jinping at «felles innsats er nødvendig for å bevare stabiliteten i Sør-Kinahavet og gjøre det til et hav av fred, vennskap og samarbeid». Fire år og mange hendelser senere: hva gjenstår egentlig – hvis det i det hele tatt gjenstår noe – av denne viljen i det tidligere Midtens rike?
Sluttnoter
[1] South China Morning Post, 12. desember 2025.
[2] China Daily, 17. desember 2025.
[3] I Spratly-øygruppen ligger dette grunne området innenfor Filippinenes økonomiske sone, 150 km vest for provinsen Palawan. Kontrollert av Manila, men også gjenstand for territoriale krav fra Kina, Vietnam og Taiwan.
[4] 200 km vest for den filippinske provinsen Zambales. Areal på 2 hektar ved lavvann, omstridt av Beijing, Manila og Taipei.
[5] Men også gjort krav på av Filippinene, Taiwan og Vietnam.
[6] Forhandlingene om denne startet rundt årtusenskiftet (South China Sea Declaration of Conduct (DoC) vedtatt i 2002).
[7] Center for Strategic & International Studies, 7. november 2025.
[8] Til minne: Sommeren 1951 inngikk Washington og Manila en gjensidig forsvarsavtale (Mutual Defense Treaty), der de blant annet erkjenner at et angrep i Stillehavet mot det ene eller det andre landet vil sette freden for begge i fare, og forplikter seg til å handle i fellesskap for å møte denne felles trusselen. En avtale som kinesiske myndigheter har fordømt.
