Maktforholdene i verden har endret seg. Den digitale teknologien og åpningen av kunstig intelligens (KI) som åpen kildekode har fratatt massemediene deres monopol på synlighet. Disse endringene har gjort våpnene som ble brukt i kulturkrigen mellom 1947 og 2025, i stor grad utdaterte.
Mars 2025 – Donald Trump endrer strategi og kulturelle våpen
I mars 2025 fjerner Donald Trump all finansiering knyttet til amerikansk «soft power» i verden. Det gjelder blant annet stopp i støtte til påvirkningsnettverk, organisasjoner, institusjoner, NGO-er, intellektuelle og kunstneriske miljøer og informasjonskanaler. Han gjør det samme innenfor USAs egne grenser ved å fjerne føderale kulturmidler, blant annet gjennom National Endowment for the Arts (NEA)[1]. Han konstaterer at metodene for manipulasjon som det amerikanske «soft power»-apparatet har brukt ute i verden, har slått tilbake mot USA selv – som et giftig gassutslipp fra sin egen kilde.
Hans politikk markerer en tilbakevending til de gamle reglene for amerikansk demokrati og liberalisme: Ifølge det berømte første grunnlovstillegget – en av hjørnesteinene i amerikansk identitet – kan ingen tanke, overbevisning eller tro sensureres! For å bevare dette skal alt som er kulturelt, intellektuelt og kunstnerisk, høre til den private sfæren og finansieres gjennom gaver og privat støtte. Staten skal ikke betale for det. Overfor krisen vender Trump, med sin bakgrunn fra handel og entreprenørskap, tilbake til de klassiske løsningene i amerikansk liberalisme: å beskytte konkurranse og markedsøkonomi som antas å regulere seg selv. Et av tiltakene som ble innført i 1929 for å komme ut av krisen, var å vedta antitrust-lover.
Ved å kutte den føderale støtten til «soft power» satte Donald Trump punktum for tre kvart århundre med strategier som hadde vunnet to kulturkriger, der målet var å gjøre USA til verdens kulturelle referanse. Målet var de intellektuelle, kunstnerne og den utdannede eliten. For å kontrollere dem måtte man, gjennom kooptasjon (innlemming i egne rekker), frata dem enhver annen kilde til legitimitet — enten det var publikums begeistring, anerkjennelse fra kolleger eller målbare kvalitetskriterier. Derfor ble det skapt en bestemt «profil» – en slags standard for den «moderne» kunstneren eller intellektuelle – som helst skulle være så lite tiltrekkende som mulig. De fikk i oppdrag å være samfunnskritiske, «revolusjonære», forstyrrende og å ydmyke betrakteren og hans vissheter.
Les også: Kino og propaganda: Den kalde krigen
I tillegg ble enhver identitet sett som en krigstrussel. Deres oppgave ble dermed å dekonstruere sivilisasjonen, kulturarven og anerkjente kunstneriske verdier. I den hegemoniske perioden ble det lagt til et nytt, mer moralistisk oppdrag: å forsvare «samfunnsverdier», begrenset til fire temaer – kjønn, seksualitet, klima og rasisme. Disse påvirkningsstrategiene gjennom kooptasjon og korrupsjon kunne fungere fordi de var utenkelige for vanlige mennesker og derfor usynlige også for elitene, som enten gledelig aksepterte dem på grunn av fordelene, eller underkastet seg dem uten å forstå.
Å kutte pengestrømmen til denne typen «soft power» betyr å utslette den, fordi makten dens kommer fra institusjonell legitimitet gitt til kunst og ideer. Verdien deres er ikke et resultat av fri konkurranse eller sammenligning, men av lukkede nettverk og kooptasjon mellom offentlige og private institusjoner.
«Soft power» erstattet av «Deal power»
Nyheten om det finansielle kuttet fikk liten oppmerksomhet i mediene, som om det ikke hadde skjedd. Ingen stilte spørsmålet: Hvilket nytt våpen skal erstatte det?
Svaret kan ligge i en amerikansk regjeringspublikasjon fra juli 2025, som ligner et veikart: America’s AI Action Plan. Dette prosjektet skal utnytte alle mulighetene som ble åpnet av KI med åpen kildekode i november 2022.
Her finner man prinsippene for en ny form for innflytelse, basert på en KI med åpen kildekode – fritt tilgjengelig med kode, data og metoder som kan gjenskapes – tilbudt verden med så lite innholdssensur som mulig.
Her har USA en fordel fremfor konkurrenter som tilbyr KI i «open weight»-format – uten tilgang til kode eller mulighet for gjenskaping, og med innholdssensur for å beskytte egen makt. Åpen kildekode er en kalkulert risiko som ikke alle stormakter kan ta uten fare. Denne forskjellen danner grunnlaget for den nye strategien. Den vil vare så lenge det åpne og gratis digitale verktøyet opprettholder tilliten basert på fravær av sensur.
Les også: Folklore og nasjonalisme: Fra tradisjon til propaganda
Donald Trump forlater massemediene og de tradisjonelle påvirkningskanalene som NGO-er. Han satser på det nye digitale verktøyet som virker like stille og mykt – men på en annen måte: Det blir hans viktigste kommunikasjonsmiddel. Målet er å trekke verdens talenter tilbake til USA, fremme konkurranse og tiltrekke kreative eliter. Han forkaster dermed praksisen med å kooptere (innlemme) intellektuelle og kunstnere med en progressiv og dekonstruktiv profil i bytte mot deres lojalitet.
USA kan tillate seg denne luksusen så lenge landet beholder sitt fortrinn i den globale konkurransen. Ved å tilby åpen kildekode-KI gir USA et tilbud om en «deal» til svakere partnere. USA kan ta risikoen ved en slik generøsitet, men må gjøre det åpent og realistisk. Landet er ikke lenger hegemonisk, men møter konkurranse. Derfor må «dealen», selv om den er asymmetrisk i USAs favør, også være gjensidig fordelaktig.
På denne måten søker USA å gjenopprette internasjonal tillit. Tilbudet om åpen kildekode gjør landet til en mer positiv makt, basert på realistiske maktforhold og økonomisk logikk mellom partnere. Dette er en tilbakevending til røttene i amerikansk identitet: liberalisme bygget på konkurranse, avvisning av monopoler og kriger, og tro på multikulturalisme – i motsetning til kulturell globalisme.
Fordelene for USA av denne nye strategien er store, selv om de er lite synlige. KI, som finnes i telefonene i hver eneste lomme og veske på jorden, står i direkte kontakt med et publikum med mange identiteter. Dermed trengs ikke lenger kostbare mellommenn som før 2025: NGO-er, offentlige og private institusjoner, massemedier osv.[2]
Dessuten samler USA i bytte for disse gratis tjenestene et verdifullt skattkammer av data og informasjon som er nyttig for økonomien. For skapere, gründere, forskere, kunstnere og intellektuelle er KI en velsignelse. Gratis tilgang til arkiver sparer tid og akselererer utforskning og forskning, som dermed ikke lenger er forbeholdt lukkede intellektuelle sirkler uten publikum. Deling av kunnskap og intellektuell debatt er nå nødvendig for enhver som tenker, handler eller skaper – på alle felt: militært, økonomisk, kunstnerisk, teknisk og vitenskapelig. Målet er å forstå raskt, tilpasse seg og finne løsninger – på tvers av grenser.
Den digitale verdenen blir et slagfelt mellom rivaliserende stormakter. De bruker digitale ressurser på mange måter. Algoritmenes kraft – som kan være nyttig for forskning, samarbeid og fellesskapets beste – kan også bli et våpenarsenal for kognitiv forvirring, desinformasjon og språklig manipulasjon. Noen makter vil satse på politisk kontroll, andre på tiltrekningskraft. Alle vil bruke begge strategier, men i ulike doser.
Et nytt valg for maktutøvelse: åpne eller lukkede nettverk?
Den særegne makten digital teknologi gir, ligger i bruken av nettverk. Dette er blitt mangedoblet av KI med åpen kildekode. Lynraskt har nye former for konfrontasjon fått uventet styrke. Den har satt offentlig og privat sektor, lokale identiteter og det internasjonale, etablerte institusjoner og mindre, mer fleksible nettverk opp mot hverandre.
Les også: Kino og propaganda: 1933-1945
Disse åpne nettverkene er en nyhet muliggjort av åpen digital teknologi. De gir tilgang til unike talenter, synlige og delbare for hele verden. Her samles man etter interesse, komplementaritet og felles mål. De kan bare fungere hvis reglene er: åpenhet, tillit og frihet. Dermed oppstår et marked mellom tilbud og etterspørsel. Men disse åpne nettverkene har en svakhet: De er uformelle, og friheten gjør solidariteten skjør og stadig truet.
De lukkede nettverkene har ikke denne svakheten, for her kommer man ikke inn for talent, men for profil – og blir dermed avhengig og lojal. Deres søyler er hierarki, hemmelighold og felles interesser. Samholdet er sterkt, basert på fødsel, makt, penger, kunnskap eller til og med kriminalitet. Deres svakhet er at kreativitet, talent og samfunnsansvar kommer i andre rekke. De handler sakte og tilpasser seg dårlig tempoet som ny kommunikasjonsteknologi krever – tempoet til droner heller enn jagerfly.[1] Om dette temaet med åpne og lukkede nettverk skriver Christophe Assens inngående i sin nyutgitte bok Réseaux d’influence et souveraineté de la France (norsk: Påvirkningsnettverk og Frankrikes suverenitet) [3].
Det er vanskelig å se hvilke følger Donald Trumps kutt av «soft power»-finansieringen for den kulturelle sektoren vil få etter bare seks måneder. Vi vet ennå ikke hvor effektiv den nye «deal power»-strategien vil være. Den er ambisiøs, risikabel, og bygger på realistisk samarbeid og tillit basert på respekt for frihet.
Hva blir forholdet fremover mellom de positive «deal»-strategiene og de manipulerende «soft»-strategiene, som nå er bedre kjent og derfor mindre effektive? Kan USA opprettholde både gratis tilgang, åpenhet, deling og minimal sensur av data?
Noen tegn er likevel synlige:
- I juli 2025 erklærte Googles toppsjef at sensurstrategien under Covid ikke vil bli gjentatt. Etter å ha sett de negative konsekvensene av forbudet mot debatt om vaksiner, innrømmet han at dette hadde fremmet særinteresser fjernt fra fellesskapets beste.
- I oktober 2025 kunngjorde Elon Musk opprettelsen av en konkurrent til Wikipedia, slik at flere synspunkter kan sammenlignes på samme tema. Dette er gode nyheter for det intellektuelle, vitenskapelige og kunstneriske livet, som trenger konkurranse mellom kilder, ideer og kunnskap for å blomstre.
Sluttnoter
[1] En del av finansieringen gikk gjennom NEA, et føderalt kulturorgan opprettet i 1965 for kultur i USA.
[2] I Europa ser Mistral AI ut til å få fotfeste i stillhet, ved å gjøre sine ressurser og amerikanske modeller tilgjengelige.
[3] Christophe Assens, Réseaux d’influence et souveraineté de la France, Éditions VA, 2025.
