EUs årsrapport gir blandet karakter til medlemskapskandidater.
EUs utvidelsesprosjekt har alltid krevd tålmodighet. Men selv etter Brussel-standarder, som ofte beveger seg i sneglefart, viser årets vurdering av kandidatland at prosessen går i svært ulikt tempo. Noen løper mot medlemskap. Andre snubler. Et fåtall har rett og slett gitt opp å late som om de prøver.
Europakommisjonen, som sjelden beskyldes for beskjedenhet, erklærer at «momentet for utvidelse er sterkt». Kanskje det. Ti land står offisielt i kø for medlemskap: Montenegro, Albania, Ukraina, Moldova, Serbia, Nord-Makedonia, Bosnia-Hercegovina, Kosovo, Tyrkia og Georgia. Bare de fire første fortjener foreløpig å bli tatt alvorlig.
Seriøse kandidater
Montenegro og Albania skinner klarest. Begge har forvandlet seg fra lite utviklede Balkan-stater til troverdige kandidater. Montenegro har lukket fire forhandlingskapitler det siste året og tar sikte på å fullføre samtalene innen utgangen av 2026 – et ambisiøst mål som Brussel nå anser som oppnåelig. Albania holder samme tempo. Fire forhandlingsklynger ble åpnet i fjor, og en femte står for tur. Begge land har bekjempet organisert kriminalitet og korrupsjon med uventet kraft. Hvis fremgangen fortsetter, kan begge bli medlemmer før tiåret er omme.
De virkelige overraskelsene kommer lenger østfra. Ukraina og Moldova, kastet inn i opptaksprosessen som følge av Russlands invasjon, har gjort store framskritt til tross for krig og hybride trusler. Ukraina fullførte sin innledende vurderingsprosess mens landet var under bombardement – en bragd som krevde en usedvanlig byråkratisk disiplin. Brussel forventer å åpne alle forhandlingsklynger innen årets slutt. Kyiv ønsker å avslutte forhandlingene innen 2028. Kommisjonen kaller dette «ambisiøst», men bemerker at en «akselerasjon av reformer er nødvendig», særlig når det gjelder rettsstaten. Oversatt: mulig, men så vidt.
Les også: Moldova inn i EU? En problematisk utvidelse
Moldova møter stadig russisk innblanding, men fortsetter likevel. Landets første EU-toppmøte i juli markerte et vendepunkt. Som Ukraina bør også Moldova snart få åpnet alle klynger. Chișinău sikter mot å avslutte samtalene tidlig i 2028. Brussel kaller dette «ambisiøst, men oppnåelig» – mer ros enn det høres ut som. Begge land drar fordel av det geopolitiske alvoret. Ingenting skjerper Brussel som russisk aggresjon i nabolaget.
Der reformene har stoppet opp
Så kommer skuffelsene. Serbia har sunket ned i krise. Masseprotester siden november 2024 vitner om raseri mot korrupsjon og brutal politipraksis. Regjeringens svar – splittende retorikk og press mot sivilsamfunnet – har forgiftet det politiske klimaet. Brussel bemerker med sin vanlige forsiktighet at reformene har «bremset betydelig». I realiteten har de stoppet. Ytringsfriheten har forverret seg. Den akademiske friheten er i ferd med å uthules.
Kommisjonen krever at Serbia «snarest reverserer tilbakeskrittene» – en formulering som dukker opp med deprimerende hyppighet i disse rapportene.
Nord-Makedonia halter videre. Grunnlovsendringer som ble avtalt i 2022, er fortsatt ikke gjennomført. Landet må anerkjenne bulgarske minoriteter i grunnloven før forhandlingene kan gå videre. Dette politiske minefeltet har lammet fremgangen. Bosnia-Hercegovina klarer seg knapt bedre. Den politiske krisen i Republika Srpska, en av landets to enheter, har undergravd reformarbeidet. Kommisjonen viser til nøyaktig to resultater: databeskyttelseslover og en grensekontrollavtale. For et land som ønsker medlemskap, er dette et nederlag.
Tyrkia utgjør en kategori for seg selv – kandidaten som egentlig ikke prøver. Forhandlingene stoppet i 2018 og viser ingen tegn til gjenopptakelse. President Recep Tayyip Erdoğans regjering har beveget seg i stikk motsatt retning. Rettssaker mot opposisjonsfigurer øker. Demokratiske standarder svekkes. Domstolenes uavhengighet forvitrer. Brussel opprettholder illusjonen om at Tyrkia fortsatt er en «nøkkelpartner», men opptaksprosessen er død. Alle vet det. Ingen sier det.
«En spesiell form for katastrofe»
Så er det Georgia – en spesiell form for katastrofe. Det europeiske rådet erklærte i fjor at Georgias opptaksprosess «i praksis har stoppet opp». Siden da har situasjonen blitt verre. Kommisjonens språk nærmer seg desperasjon: «alvorlig demokratisk tilbakeskritt», «rask uthuling av rettsstaten», «alvorlige begrensninger på grunnleggende rettigheter». Nye lover kveler sivilsamfunnet og bryter prinsippet om ikke-diskriminering.
Les også: Georgia: Rettsstaten rakner i det stille 🔒
Brussel omtaler nå Georgia som «et kandidatland bare i navnet» – diplomatisk for «vi later bare som dere fortsatt kvalifiserer». Den georgiske regjeringen ser ut til å ta vurderingen med knusende ro.
Kosovo befinner seg i en ubehagelig mellomposisjon. Offentlig støtte til EU-medlemskap er fortsatt høy. Likevel har politisk lammelse etter valget i februar stoppet reformer. Forholdet til Serbia – en forutsetning for medlemskap – forblir giftig. Brussel truer med å opprettholde sanksjonene som ble innført i mai 2025, med mindre Kosovo viser «vedvarende nedtrapping» i den serbiskdominerte norddelen. Kommisjonen er klar til å vurdere Kosovos søknad formelt dersom medlemslandene ber om det. Ingen har gjort det.
Utvidelse krever samtykke fra de utvidede
Kommisjonen insisterer på at utvidelse fortsatt er en prioritet. Ursula von der Leyen, dens president, kaller medlemskap «et unikt tilbud» om «fred, velstand og solidaritet». Det er greit nok. Men årets rapport avslører EUs grunnleggende problem: Unionen kan ikke tvinge land til å reformere seg. Montenegro og Albania ønsker medlemskap nok til å gjøre det Brussel krever. Ukraina og Moldova står overfor eksistensielle trusler som skjerper fokuset. Serbia, Georgia og andre har konkludert med at prisen er høyere enn gevinsten.
Brussel snakker høyt om «en merittbasert prosess» og «aspirantenes beredskap». Disse uttrykkene skjuler en ubehagelig sannhet: EU har ingen innflytelse over land som egentlig ikke ønsker å bli med. Den kan tilby markedsadgang, utviklingsmidler og regulatorisk tilpasning. Den kan ikke tvinge fram demokratiske reformer i stater hvis regjeringer foretrekker autoritært styre.
Dermed deles venterommet. Fire land – kanskje fem, hvis Kosovo stabiliseres – beveger seg fremover. Tre står fast. To har i praksis trukket seg uten å innrømme det. Det «momentet» von der Leyen feirer, finnes bare hos dem som allerede er i bevegelse. Resten opptar bare plass, går gjennom bevegelsene uten å komme noen vei. Utvidelse, viser det seg, krever samtykke fra dem som skal bli en del av unionen. Det forblir prosjektets mest åpenbare – og mest ubehagelige – begrensning.
