Norge er Europas viktigste og nærmeste energileverandør og alliert. Likevel blir Norge satt på gangen på alle arenaer og gjør seg mindre enn det man er.
I forkant av hastemøte blant de nordiske landene under sikkerhetskonferansen i München, der Danmark ble uformelt valgt til å representere nordiske og baltiske interesser, har Norge valgt en tilbaketrukken og introvert holdning.
Uansett om dette hastemøte var gjort i all hast og Mette Fredriksen er en erfaren og dyktig politiker, så gir det likevel signaler om at Norge har gjort seg selv ubetydelig. Dette er merkelig, da Norge ikke bare er både Nordens og Europas mest strategiske energipartner, men også et viktig NATO land av svært strategisk betydning i sikkerhetspolitiske spørsmål.
Dette gjenspeiler nesten (på en uformell måte) Kalmarunionen som var ledet av Danmark og der Norge fungerte som et lydrike på slutten av 1300-tallet og frem til 1523.
Norge gjør seg selv ubetydelig
Ikke bare når det kommer til utenrikspolitikk, men ikke minst handelspolitikk i bred forstand. Norge har kritiske mineraler og ressurser som både EU og USA er meget interessert i. Likevel forhandler man med blankofullmakter i baklommen og en ydmyk bønn om å få være med i rommet – både uten stemmerett, men også servil vilje til å implementere direktiver før de vedtas i Brüssel.
Norge og Norden har selvsagt felles sikkerhetspolitiske interesser, men det er denne tilbaketrukkenheten som ikke gir mening i en stadig mer geopolitisk urolig tid.
Norge mangler formell bilateral avtale med USA
Det ironiske i denne situasjonen er at en bilateral handelsavtale med USA ville ha sikret norske interesser i en tid der EU risikerer straffetoll fra USA. Det samme gjelder for Storbritannia, som er en historisk nær handelspartner.
Det hviler likevel en bekymring om at Norge vil utfordre EØS-avtalen og hisse på seg EU om Norge knytter seg nærmere USA når det kommer til handel. Men for å balansere risikoen for straffetoll som kan ramme EU, gjør Norge seg smart ved å inngå tettere samarbeid med verdens mektigste land.
Norge har likevel inngått et direkte, forsiktig handelspolitisk samarbeid med USA. Dette handler om samarbeid for kritiske mineraler som ble formelt vedtatt da utenriksminister Espen Barth-Eide og USAs tidligere utenriksminister Anthony Blinken inngikk en samarbeidsavtale (Memorandum of Cooperation on non-market policies and practices in the critical mineral sector) den 30. september 2024.
Norge står i handelspolitisk skvis
Handelspolitikk er også geopolitikk og en viktig del av den sikkerhetspolitiske dimensjonen, spesielt i en tid som preges av president Donald Trump sin varslede tiltak mot handelspartnere. Dette burde ikke overraske noen.
Les også: I 2025 vil Norge få ny en regjering – utenrikspolitikken kan bli tvetydig
Det er selvsagt alltid lettere å kommentere alle strategiske feil som begås, men samtidig står Norge overfor en svært kompleks situasjon mellom en stormakt og en handelspartner som stadig bruker aktivt EØS-avtalen for egne handelsøkonomiske interesser.
Norge har ingen reelle forhandlingskort i møte med USA, men har samtidig sterkere kort i møte med EU. Likevel velger man heller å gjøre seg langt mer avhengig av EU og EØS-avtalen. Norge og EU har i utgangspunktet gjensidig handelsnytte av hverandre, men det hviler en svært naiv innstilling til våre handelspartnere på kontinentet.
Det er verdt å legge til at Norge ikke er en del av EUs tollunion, til tross for deltakelse i det europeiske markedet gjennom EØS.
Norske politikere som gjør strategiske feil skylder heller på EU når de gjør feil, enn å fremme norske interesser. Man kan si mye om EØS-avtalen, men man kan ikke skylde på en annen part om en selv er en dårlig forhandler. Dette har man sett flere ganger, likevel kunne Norge ha forhandlet på en langt mer effektiv måte i møte med EU-representanter.
Utenriksministeren har selv understreket betydningen av økonomisk samarbeid gjennom frihandelsavtaler, likevel har det ikke blitt forhandlet frem noen bilateral med USA og ikke blitt signalisert noe om dette.
Samtidig har både EU og Sveits signalisert ønsker om frihandelsavtale med Mercosur (den sør-amerikanske handelsblokken) som kan utfordre norske interesser og spesielt landbruksvarer som har et importvern. Dette er trolig også årsaken til at Norge nå står i presset langt inn i et hjørne.
Terje Vigen er et sterkt bilde på hvordan naivitet i handelspolitikk og sikkerhetspolitikk kan føre til alvorlige konsekvenser, slik som under Napoleonskrigene. Henrik Ibsens dikt understreker hvordan en vanlig mann blir fanget mellom stormakters interesser, og hvordan enkle, humanitære behov – som å skaffe mat til familien – blir overskygget av geopolitisk maktspill.
Handelspolitikk, svak krone og skatt
Med en stadig svakere krone, skulle en slik situasjon i teorien ha lagt til rette for billigere varer for andre land som ønsker å importere norske varer. Problemet er at den innenlandske skatte- og finanspolitikken hemmer og skremmer vekst og investeringer.
Utenlandske investorer har blitt skremt bort som følge av en svekket kronekurs og stadig mer aggressiv skatte- og avgiftspolitikk som hindrer stabilitet og forutsigbarhet i både industrien og næringslivet.
Den eneste måten for å styrke norsk handelspolitiske interesser er å gi industri og næringsliv mer forutsigbarhet, endre skattepolitikken og satse på et mer nyansert bilateralt forhold med USA for å styrke norske interesser i en potensiell handelskrig.
Europas dobbeltmoral – Når ord og handling truer kontinentets fremtid
