NGO-er spiller en nøkkelrolle i kampen om idéer og oppfatninger. Finansiert eller beskyttet av stater, deltar de i omformingen av verden og i imperialistiske logikker.
«En organisasjon opprettet ved en privatrettslig handling, uten profittformål, av internasjonal nytte, som opererer i minst to land.» Definisjonen vedtatt av Europarådet for ikke-statlige organisasjoner (NGO-er) ekskluderer bevisst de sentrale begrepene i den realistiske geopolitiske doktrinen [1]. Offentlig rett, maktrivalisering, statens interesser og territoriets integritet har ingen plass her. Med en universell og abstrakt tilnærming ignorerer NGO-er grenser og gjør narr av suvereniteter. De er selve uttrykket for makt i det «flytende» samfunnet beskrevet av Zygmunt Bauman. Jo mer handlingsrommet til tradisjonelle politiske aktører reduseres, desto mer øker NGO-enes makt—en makt som, etter lenge å ha vært statenes monopol, «spres nå i det ukontrollerte (og ofte utenomterritoriale) politiske rom [2]».
Spredningen av rotløse NGO-er og statenes avmakt
I en tid der globaliseringen skjer gjennom intensivering av digitale strømmer, gir NGO-enes aktivisme på sosiale medier—Facebook i 2004, YouTube i 2005, Twitter i 2006, Instagram i 2010—dem en enestående synlighet og en umiddelbar reaksjonsevne, uten sidestykke med statene som er bundet av tunge prosedyrer. Det er klart at NGO-er påpeker statens mangler, først og fremst dens svikt i å påta seg den essensielle oppgaven moderniteten hadde gitt den: å begrense krigenes vold [3].
Røde Kors, grunnlagt i 1863 av sveitseren Henry Dunant, kom til i en tid med en dobbel omveltning, juridisk og teknologisk. Etter den blodige Krimkrigen (1853–1856) ble håpet om en varig fred mellom siviliserte land svekket, og de aller første krigsfotografiene bidro til bevisstheten om nødvendigheten av å involvere krigens lover i en humanitær tilnærming. Begrepet NGO ble først brukt i 1945, i FN-pakten. Det signaliserer igjen en svikt fra de europeiske statene, som den «totale krigen [4]» hadde etterlatt utmattet. I dag mobiliserer NGO-er seg i Ukraina for å fylle statlige mangler. Allerede 11. mars 2022 opprettet Reportere uten grenser (RSF) et senter for pressefrihet i Lviv. Greenpeace åpner et kontor i Kyiv i september 2024 for bedre å vurdere og formidle de miljømessige konsekvensene av kamper nær atominstallasjoner.
NGO-enes suksess er udiskutabel. Biologen Thomas Davies anslår at det finnes 10 millioner av dem over hele verden[5]. Men hvis «krigen skaper staten og staten skaper krigen[6]», hvilken fred er det da NGO-ene bringer? Gjør deres sentrale rolle på den internasjonale scenen gjennom mer enn et halvt århundre det mulig å overvinne de krigerske nasjonalismene forankret i eksklusive territorier, eller sikrer de fremveksten av et nytt hegemonisk imperium?
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
