Vet du hvorfor Iran angriper om natten?
Fordi natt og frykt er tett knyttet sammen i menneskesinnet. I gamle dager la man raid til mørket. Da er mennesket mest forsvarsløst, og frykten på sitt høyeste. Kroppen og hjernen reagerer da sterkest på en lyd som bryter stillheten.
Natten er symbolet på det ukjente, det ukontrollerte og det farlige. Menneskehjernen har gjennom årtusener utviklet en grunnleggende beskyttelse; når mørket svekker synet, går alarmene. Blikket ser mindre, fantasien tar over, og vi havner i en tilstand av overdreven beredskap. Hormoner som slippes løs om natten – og en ensomhet som minner om frykt – gjør også at folk lettere blir opphisset og sender «savner deg, er tent»-meldinger.
Om natten er amygdala, hjernens fryktsenter, mer aktiv. Hos folk som liker skrekkfilmer eller gåter er den ekstra utviklet. Når den blir for sterk, kan selv bagateller utløse vold eller skade. At noen raskt tyr til vold i en diskusjon, henger ofte sammen med at dette området har vært aktivt fra tidligere opplevelser.
Mørket gjør altså amygdala mer på vakt. Stillhet og mørke gir hjernen flere trusselscenarier. Derfor skaper en merkelig lyd om natten langt mer uro enn den samme lyden i dagslys. Sinnet koder natten ikke bare som fysisk mørke, men også som mental uvisshet.
I går kveld falt en mann utenfor og veltet en søppelkasse… Jeg ble liggende. Et døgn senere, men på natten rundt klokken to, blåste samme kasse over ende, og jeg spratt opp av sengen min.
Krigspsykologien bruker dette direkte. Angrep om natten sikter ikke bare på å lure radarer eller luftvern, men på fiendens hode. Et angrep i mørket vekker frykten for å bli tatt i søvne; folk føler seg, om ikke fysisk, så mentalt forsvarsløse. Det gjør
Les også: Krigen med Israel: Er Iran fortapt? 🔒
En ekstra fordel med nattangrep er at rakettstillinger og mobile batterier skjules lettere. Etter avfyring kan de raskt gjemmes. Men hovedgrunnen er psykologisk: I et land som Israel, grunnlagt av nybyggere, der mange fortsatt har dobbelt pass, er den største bomben å skape utrygghet som får folk til å reise.
Frykt for natten i de hellige skriftene
Koranen, Toraen og Bibelen har mange vers som viser nattens utrygghet. Koranen sier: «Jeg søker ly hos morgengryets Herre mot mørkets onde når det blir tett.» Det rører ved vår eldste frykt. I Toraen er natten tiden for ulykker og guddommelig vrede. I Bibelen blir Jesus arrestert og forrådt om natten.
Når barndommens frykt for mørket smelter sammen med religiøse koder, får krigen maksimal psykologisk virkning. Irans strategi sikter mot nettopp på å utnytte denne blandingen.
Det kollektive underbevisste spiller også inn. I myter, eventyr og religiøse historier kommer det meste av det onde fram om natten: ånder, spøkelser, demoner, troll og monstre. Det viser at mørke og frykt har vært knyttet sammen i tusenvis av år.
Et nattlig gjengjeldelsesangrep handler derfor ikke bare om fysisk ødeleggelse, men også om en mental invasjon. Nettopp derfor velger land som Iran mørket – ikke først og fremst av tekniske grunner, men for å ryste fienden mentalt. Og det virker, for Israels svakeste punkt er følelsen av utrygghet. Når trusselen øker, begynner utflyttingen, og da trues hele grunnlaget til staten.
Kort sagt: Natten er krigens mest tause allierte. Før kanonene buldrer, hvisker mørket inn i fiendens sinn. En frykt som slår rot i et avkledd sinn kan være mer ødeleggende enn tusen bomber.
Om dagen kan folk roes med sanger, marsjer, TV-taler og offisielle erklæringer, men natten tilbringes i frykt. Man sier at nattangrep er en militær avgjørelse: å drepe uten å vekke. Men saken er ikke bare teknisk. Natten har sin egen sjel: stillhet, mørke, uvisshet. Det psykologiske overtaket etableres i skyggene.
De som elsker natten
De som elsker natten, skriver dikt eller fører krig. Iran gjør begge deler. Perserne er mestre i poesi; hvordan de er i krig får vi se. De begynte svakt, men fører det godt tross teknologisk etterslep. Å gjemme seg i mørket gir den svake et pluss. Å skyte fra skyggene er den enkleste forklaringen.
I tillegg svekkes oppmerksomheten hos radarpersonell om natten; selv i nærkamp går forsvaret ti–tjue prosent tregere. Men det er ikke først og fremst forsvaret som svikter, det er mennesket. Flammer, lyder og lukter trer tydeligere fram, og sansene reagerer maksimalt. Du tror du sover, men når lyden av et fly blir hengende, forstår du. Ingen søvn, intet ly. Dynen fungerer som et mentalt tilfluktssted – om den kan kalles det.
Les også: Geopolitikk ved Tårens port: Israel og Rødehavet 🔒
Et nattangrep er også teater. Det skjer mens Israel, amerikanske baser og satellitter har øynene åpne, men hendene bundet. Budskapet er: «Vi bomber dere rett foran øynene deres, og dere kan ikke gjøre noe.» Hadde det skjedd om morgenen, ville det druknet i dagens støy. Men natten varer til soloppgang. Dagens rutiner demper frykten, natten gjør rutinen taus.
Mørket er best som slagmark, for flammer lyser klarest i natten. Natten vekker de eldste redslene. Mørket senker ikke bare øyelokkene, men også sjelens gardiner. Historien viser at nattlige raid er knutepunktet i krigens psykologiske byggverk. I dagslys er mennesket soldat, i nattetimer et barn.
Amygdala, hjernens alarmsentral, ligger da på vakt som en jeger. «Mørket slipper fantasien løs; du skiller ikke lenger mellom virkelig fare og et oppdiktet mareritt,» sa en av Freuds elever. Nevrovitenskapen sier også at kortisol stiger om natten, og de mentale skjoldene svekkes.
Derfor skaper en veltet søppelkasse om natten langt mer panikk enn på dagtid. Vi er mennesker, tross alt.
Militært overtak
Nattoperasjoner har derfor gitt overtak gjennom historien. Under landgangen i Normandie brukte de allierte mørket før daggry for å bryte de tyske linjene. I Vietnam eide Vietcong-geriljaen natten. Mørket er scenen der den svake bøyer den sterke. At Iran legger drone- og rakettangrep til natten, er scenens nyeste akt. Målet er ikke teknisk overlegenhet, men å slite fienden ut mentalt.
Hekser, demoner, djevler, ånder og troll kommer alltid om natten; mennesket har ikke bare kodet mørket som tid, men som et bilde på trussel. «Dommedagsnetter» i religionen og «mareritt» i litteraturen bærer alle spor av denne frykten. Vi sier: «Jeg søker ly hos Gud mot nattens onde.» Hvorfor?
Irans angrep spiller på slike urmenneskeinstinkter. Når sirenene lyder, blir frykten hos dagens menneske lik frykten hos middelalderbonden eller huleboeren. Natten kveler dagens propaganda i stillhet og nattangrepet er en svært effektiv metode. Nattbombene ødelegger ikke bare barns drømmer, men et folks minne.
Sarajevo ble beskutt i fire år. I Gaza har mødre i to år prøvd å beskytte barna sine under dynen. Dynen ble hjelpeløshetens tøy. Nå, når Israels sikkerhetsparanoia blir sårbar, øker fortvilelsen. For at frykten ikke skal få folk til å flykte, må USA og Storbritannia bidra; ellers drar israelerne. Men det passer ikke dem som vil ha Israel som politistyrke i Midøsten. Israel er hammeren som slår til i området når USA og britene ønsker det.
Jeg har nevnt fosforbombene over Dresden i 1945 som drepte 25 000 mennesker på én natt og ble «fryktens industri». Den natten forsto tyskerne at de tapte. Det er ikke ødeleggelsen, men tidspunktet, som avgjør seieren.
Psykologisk krigføring
Iran vil brenne disse timene inn i Israels kollektive minne. Nattangrepene er et forsøk på å overta de mentale så vel som de fysiske frontene. Folk feirer seirer i dagslys, men møter frykten om natten. Iran sprer smerten i tid, som «hijran» i persisk poesi. Kanskje målet ikke er rakettramper, men TV-skjermene i Tel Aviv som står på hele natten.
En veteran fra Bosnia-krigen, som skriver noveller, sa: «Natten er krigens tause venn. Den lar ikke fienden sove, men invaderer drømmene. Uskyldige som ikke er drept, frykter døden; skyldige som har drept, frykter sine ofre. Når natten fylles av ild, krutt, brent kjøtt og skrik, blir den enda mer skremmende.»
Les også: Derfor må Trump stoppe Irans uranprogram for godt
Å angripe om natten vekker også oppmerksomhet. Når verden våkner, ser alle på skjermen: «Iran har slått til.» Dette er ikke bare teknikk, men en fortelling eller et ritual. Mens generalene i Teheran ser på klokken, ser folk i Tel Aviv på telefonen og TV-en, med ørene mot sirenen. Det er nettopp dette Iran ønsker. Derfor slår de til om natten. For natten er ikke bare tid; den er en følelse, en spenning, en metode.
Kort fortalt: Nattangrep handler ikke bare om å lure radarer, men om å treffe fiendens sinn. Angrep i mørket vekker frykten for å bli tatt i søvne; folk føler seg, om ikke fysisk, så mentalt forsvarsløse. Det gjør dem sårbare og forsterker krigens grep om befolkningen. Det er dette som er målet til Iran og som Israel vil erfare i disse nettene.
Næring til regimet
I mellomtiden bruker Iran gamle missiler for å tømme Israels luftvernlagre. De sparer de nyeste og har ennå ikke utstyrt noen med termobariske stridshoder, men de får nok også sin tid. Iran har fått en krig de lenge har forberedt seg på, som nærer regimet; de vil holde den gående. Israel har allerede bedt amerikanske skattebetalere om hjelp, men det er uvisst om de vil komme dem til unnsetning.
Russerne sier: «Får du bjørnen til å danse, bestemmer bjørnen når dansen slutter.» Iran er ingen russisk bjørn, men er Midtøstens største land i areal og folketall – regionens «Russland». De får lett tak i det som trengs til missiler: billig arbeidskraft, drivstoff, varmeresistente metaller, fosfor, komposittskrog, sensorer, styringssystemer og IMU. Det meste lager de selv, resten får de via omveier til tross for sanksjonene. Rakettene tar ikke slutt, fabrikkene går i tre skift.
Denne krigssituasjonen kan ikke Israel løse alene. De kan svare, men økonomien vil blø. Dermed må de skaffe mer sympati og mer amerikansk hjelp.
Israel vil nå brenne ordet natt inn i minnet, slik bosnierne under beleiringen av Sarajevo og tyskerne under bombingen av Dresden gjorde. Denne psykologien vil påvirke hvordan israelerne en dag møter en leder som taler om krig. Å alltid vinne og aldri tape gjør folk bortskjemte.
Balanse er livets kjerne. Et tyrkisk ordtak sier: «Den som aldri har fått andres knyttneve i ansiktet, tror sin egen knyttneve er en slegge.» Det er den største lærdom slike kriger gir land som støtter krig eller bruker uforholdsmessig makt.
Perserne sier: «De som elsker natten, skriver dikt eller fører krig.» Iran vil tydelig vise at de gjør begge deler.
Kynisk spill: Kinas diplomatiske sjonglering mellom Iran og Israel 🔒
