Omslaget i NSS 2025 – prioriteringen av Amerika, beskyttelse av eget territorium og «America First» – endrer USAs globale innretning på en grunnleggende måte. Europa blir bedt om å være mindre avhengig, investere i egen forsvarsevne og til og med revurdere alliansenes natur. Stillehavsområdet forblir viktig for USA, men innenfor en mindre intervensjonsorientert og mer målrettet ramme, basert på nasjonale interesser og samarbeid med allierte.
NSS 2025 markerer et betydelig vendepunkt i USAs utenrikspolitikk ved å slå fast at den vestlige halvkule (Amerika) har topp prioritet.
Dokumentet uttrykker en «America First»-doktrine: USA forplikter seg til å redusere enkelte globale forpliktelser, prioritere beskyttelsen av eget territorium, økonomisk sikkerhet og innenlandsk reindustrialisering, suverenitet og reduksjon av strategiske avhengigheter (forsyningskjeder, sensitive teknologier).
I denne sammenhengen skal USAs tilstedeværelse i utlandet tilpasses: NSS omtaler en «omlegging» av de globale militære styrkene, der engasjementer i områder vurdert som «mindre grunnleggende» for USAs nasjonale sikkerhet skal forlates – eller i det minste reduseres.
NSS 2025 markerer et viktig skifte i amerikansk utenrikspolitikk ved å plassere den vestlige halvkule – Amerika – som det sentrale strategiske tyngdepunktet. Denne omprioriteringen følges av et signal om å «justere» USAs militære tilstedeværelse globalt: USA vurderer å redusere eller flytte styrker fra områder som regnes som mindre viktige for landets direkte interesser.
Samtidig feller NSS 2025 en svært kritisk dom over Europa: Dokumentet beskriver en risiko for et «sivilisatorisk fall» i Europa, som Washington knytter til migrasjonspolitikk, lave fødselstall, svekkede nasjonale identiteter, tap av suverenitet gjennom overnasjonale institusjoner og økonomisk tilbakegang. EU og enkelte medlemsland fremstilles som aktører hvis utvikling setter den transatlantiske alliansens pålitelighet i tvil.
Les også: Asle Toje om realpolitikkens tilbakekomst og stormaktsdynamikken mellom USA, Kina og Russland 🔒
Dermed omdefinerer NSS 2025 forholdet mellom USA og Europa – det er ikke lenger et globalt balansert partnerskap, men forutsetter en betinget tilpasning, ofte omtalt som «byrdefordeling»: Europa forventes å ta større ansvar for egen sikkerhet.
Konsekvenser for Europa
Den nye NSS har skapt politiske sjokkbølger i EU. Flere europeiske ledere – særlig Det europeiske råds president António Costa – reagerte ved å fordømme det de mener er en «trussel om innblanding» i europeisk politisk liv. Tonen fra Washington (kritikk av europeiske institusjoner, migrasjon, europeisk suverenitet) forsterker frykten for en dyp omforming av det transatlantiske forholdet – ikke basert på gjensidig tillit, men ensidig amerikansk interesse.
Ved å legge opp til et «justert» globalt nærvær sender NSS 2025 et tydelig signal til de europeiske statene: De må ta større ansvar for eget forsvar. I dette klimaet blir selve NATO-prosjektet slik det opprinnelig var tenkt – med amerikansk sikkerhetsgaranti som kjerne – satt under press. Flere analytikere mener Europa kan bli nødt til å revurdere sin strategiske holdning for å sikre sin egen handlingsfrihet.
Noen dokumenter og nyere analyser antyder at i en større konflikt – for eksempel et russisk angrep på et europeisk land – kan USA ikke lenger automatisk komme Europa til unnsetning. Det forsterker følelsen av mulig svikt blant enkelte allierte, som frykter at avhengigheten nå er blitt for risikabel.
Å hevde at NSS 2025 betyr et fullstendig amerikansk tilbaketog fra Europa, ville være en overdrivelse, men dokumentet, tonen og reaksjonene tyder på en omplassering eller gradvis nedtrapping av amerikansk engasjement i Europa. Flere forhold støtter denne tolkningen:
• NSS omtaler eksplisitt en omlegging av militære forpliktelser, med prioritet til den vestlige halvkule.
• Språket om Europa er både politisk og ideologisk: Teksten nedtoner europeiske prioriteringer, det kan føre til færre tildelte ressurser til operativ tilstedeværelse.
• I tillegg antyder nylige signaler – lekkasjer, Pentagon-orienteringer, offentlige uttalelser – at europeerne ikke lenger kan regne med automatisk amerikansk inngripen i tilfelle en krise.
Men det er viktig å understreke at NSS heller ikke varsler en umiddelbar eller omfattende amerikansk tilbaketrekning fra Europa. Snarere enn et oppbrudd handler det om en ny definisjon av USAs rolle: Mindre «global politimann», mer en makt fokusert på den vestlige halvkule, samtidig som det politiske og militære ansvaret i større grad legges på Europa selv.
Europa vil bli tvunget, enten det ønsker det eller ikke, til å øke innsatsen for strategisk selvstendighet: Opprustning, europeisk samarbeid og styrking av kollektivt forsvar.
Det transatlantiske forholdet står foran en mulig omfattende omforming: Økende press på Europa for å ta ansvar for egen sikkerhet, men også et økende klima av mistillit – ettersom det amerikanske budskapet oppfattes som en utfordring mot europeiske verdier og institusjoner.
I en krisesituasjon kan Europa dermed stå overfor større usikkerhet om amerikansk støtte, og det øker kravene til solidaritet internt i Europa.
Konsekvenser for det vestlige Stillehavet
Selv om Stillehavet ikke lenger prioriteres som før, overser ikke NSS 2025 det fullstendig: Dokumentet sier strategiske interesser består, særlig behovet for «avskrekking mot Kina», beskyttelse av maritime passasjer og opprettholdelse av balansen i en krisesituasjon, spesielt rundt Taiwan eller Sør-Kinahavet. Med andre ord: Stillehavet står ikke lenger i sentrum for doktrinen, men forblir et viktig «interesseområde» for USA.
Allierte i Asia-Stillehavet (Japan, Sør-Korea, Australia osv.) oppfordres til å styrke egen kapasitet samtidig som forsvarssamarbeidet blir tettere. Det betyr at USA i mindre grad kan støtte seg på sin rolle som verdenspoliti, og at ansvaret for regional sikkerhet i større grad hviler på lokale allierte. Det kan redusere de amerikanske styrkenes direkte rolle.
Kina fremstilles ikke lenger som USAs viktigste trussel eller utfordring. Det er tydelig skjøvet nedover på listen etter andre nasjonale prioriteringer[1]. Den underforståtte rangeringen av amerikanske prioriteringer ser slik ut:
Les også: USA og Kina i strategisk maktspill: Fremtiden for geopolitikk i Øst-Asia 🔒
- Indre sikkerhet og beskyttelse av grensene
- Stabilisering av den vestlige hemisfæren (en uttalt tilbakevending til Monroe-logikken)
- Økonomisk sikkerhet og reindustrialisering
- Kina og Indo-Stillehavsregionen
Kina beskrives ikke lenger som en hovedmotstander, men snarere som:
– en økonomisk konkurrent
– en risiko for forsyningskjeder (samtidig som landet fortsatt er en handelspartner)
– en regional aktør hvis dominans det «ideelt sett» bør settes grenser for av hensyn til amerikanske økonomiske interesser
For første gang erkjenner Washington indirekte at landet kan bli militært overgått av Kina. Avskrekking av en konflikt om Taiwan omtales som en «prioritet», men ikke lenger som en vital interesse; militær overlegenhet framstilles som ønskelig, men ikke gitt. Dokumentet antyder at dersom førstelinjeallierte ikke øker innsatsen betydelig, kan forsvaret av Taiwan bli umulig på grunn av en ugunstig maktbalanse.
Selv om USA fortsatt bekrefter sin motstand mot enhver ensidig endring av status quo i Taiwanstredet, øker avstanden mellom politiske erklæringer og det de faktisk ser ut til å være villig til å gjøre for å sikre dette.
Den strategiske omleggingen kan gradvis svekke enkelte kapasiteter eller baser i regionen dersom de ikke lenger anses som viktig nok. Det kan innebære redusert permanent tilstedeværelse, sjeldnere rotasjoner eller en innstramming i retning av de forholdene som regnes som vitale for USA interesser (Amerika, kjernefysisk avskrekking, territorialforsvar osv.).
Konklusjon
Trump har tatt et viktig steg ved å offentliggjøre sin nye nasjonale sikkerhetsstrategi, i hvert fall på papiret. Det er et viktig veiskille som endelig anerkjenner en vesentlig realitet: USA har ikke lenger mulighet til å være «verdenspoliti». Prioriteten flyttes tilbake til den vestlige hemisfæren.
Men har Trump egentlig de nødvendige virkemidlene for å gjennomføre denne dyptgående omleggingen? Det er langt fra sikkert. Han må ikke bare håndtere motstanden fra det som gjerne kalles den amerikanske «dypstaten», men også fra sine alliertes byråkratier. Vanskelighetene med å finne en løsning på den russisk-ukrainske konflikten viser allerede hvor store hindringene er.
Les også: USA og Kina i strategisk maktspill: Fremtiden for geopolitikk i Øst-Asia 🔒
Et strategisk krav kommer i tillegg: Å redusere den økonomiske avhengigheten av Kina. Soya og sjeldne jordarter minner Trump om grensene for hans handlefrihet. Å beholde forspranget i det teknologiske kappløpet er langt fra gitt: På flere områder, som kunstig intelligens eller grønn teknologi, ligger Kina tett bak USA eller overgår dem allerede.
Å gjennomføre en oppdatert versjon av Monroe-doktrinen betyr også å erkjenne at Kina er dypt forankret i USAs «hage» gjennom silkeveisprosjektene: Havnen i Chancay i Peru, styrkede forbindelser med Brasil (soya, BYD-fabrikker osv.), og samarbeidsplaner med Argentina. Russland har på sin side ingen planer om å trekke seg ut av Venezuela.
EU forstår samtidig at unionen vil tvinges til raskere å oppnå reell strategisk autonomi. Men etter tiår med kulturell, sikkerhetsmessig og politisk påvirkning fra USA, ser Europa ut til delvis å ha mistet evnen til å definere seg selv. Med mindre Frankrike i tide gjenfinner ambisjonen om å ta styring over sin egen skjebne – og kanskje Europas.
I det vestlige Stillehavet vil regional stabilitet avhenge av en mer presis forståelse av lokal dynamikk. Det kan ikke reduseres til å styrke tradisjonelle allianser alene: Den geopolitiske virkeligheten er mer kompleks og krever en nyansert tilnærming. Det er nødvendig å forsøke å fremme sameksistens, i det minste en fredelig modus vivendi med regionens dominerende makt, Kina.
Et annet bemerkelsesverdig trekk i den nye NSS er at temaene «demokrati» og «frihet» nesten ikke forekommer. Det underliggende budskapet synes klart: Denne strategien bygger først og fremst på forsvaret av konkrete interesser, det er ikke en ideologisk kamp.
Ett forhold er sikkert: Verden etter NSS 2025 vil være annerledes enn verden før. Det er opp til hver aktør å gripe de mulighetene som dette historiske dokumentet åpner.
Sluttnoter
[1] Jf. Arnaud Bertrand, Nouvelle stratégie de sécurité nationale : un changement radical, mais plein de contradictions, Groupe Gaulliste Sceaux, USA, 7. desember 2025.
Geopolitisk ekspert: – USA svekkes, men Kina og Russland svekkes raskere 🔒
