Om Europas intellektuelle kollaps og det geopolitiske mørket som følger
Denne artikkelen ble skrevet etter en samtale jeg nylig hadde med et voksent menneske – som med fullt alvor betviler at det ble begått massedrap i sosialismens navn.
Jeg ble sjokkert. Rystet, faktisk.
For hva sier det om vår tid når et voksent menneske – som har hatt tilgang til utdanning, fri presse og all verdens informasjon – likevel velger å tvile på dokumenterte historiske fakta?
At noen i 2025 kan stille spørsmål ved om millioner av mennesker faktisk ble drept i Sovjetunionen, Kina eller Kambodsja, er ikke bare en misforståelse – det er et uttrykk for vårt kollektive intellektuelle forfall.
Jeg skriver derfor dette innlegget ikke bare som akademiker, men som menneske.
For jeg nekter å stå stille og se på at historien viskes ut av uvitenhet, bekvemmelighet eller ideologisk tåke.
Når voksne mennesker ikke lenger kjenner historien, og når samfunnets dannelse erstattes av følelser, da er vi på vei inn i et mørke vi trodde vi hadde forlatt for godt.
Når voksne mennesker i 2025 betviler sosialismens massedrap, og jøder igjen nektes adgang til butikker i Europa, står vi ikke bare overfor historieløshet – men et sivilisatorisk forfall. Dagens verdensforståelse er i ferd med å bli lik null. Og det er skummelt.
Sosialismens blodige arv
Sosialismen har i over hundre år vært en ideologisk kraft – først som drømmen om frigjøring, deretter som instrument for undertrykkelse. Bak idealene om likhet og rettferdighet skjuler det seg en mørk realitet: noen av historiens største folkemord ble begått i sosialismens navn.
I Sovjetunionen under Josef Stalin førte kollektiviseringen og de politiske utrenskningene til minst 5,2 millioner ekstra dødsfall mellom 1927 og 1938. Hungersnøden Holodomor i 1930–1933 krevde 5,7–8,7 millioner liv, hovedsakelig i Ukraina. Det sovjetiske Gulag-systemet omfattet rundt 18 millioner fanger, hvorav mellom 1,6 og 15 millioner døde.
Les også: Har TikTok fordommer mot Israel og jøder? 🔒
Under Mao Zedong i Kina døde mellom 15 og 50 millioner mennesker under «Det store spranget fremover». The Black Book of Communism anslår at Mao-regimet tok livet av omtrent 65 millioner kinesere.
I Kambodsja drepte Pol Pot og Røde Khmer omtrent 1,5 millioner mennesker – en fjerdedel av landets befolkning.
Totalt estimerer R. J. Rummel (1997) at sosialistiske regimer sto bak rundt 100 millioner dødsfall, mens Cato Institute (2017) bekrefter over 80 millioner «unnatural deaths» under kommunismen.
Dette er ikke meninger – det er etterprøvbare fakta.
Dette er allmennkunnskap.
Jeg har selv sett Stalins forbrytelser med egne øyne
Som økonom og forsker har jeg reist i mange tidligere sovjetrepublikker.
Men ingenting har gjort sterkere inntrykk enn besøket mitt i Kasakhstan – et land som fortsatt bærer de dype arrene etter Stalins terror.
Utenfor landets hovedstad Astana står minnesmerket The Great Sorrow. Et monument over de millioner som ble drept, deportert og sultet i hjel i sosialismens navn.
Der, foran denne monumentale bueformede strukturen reist til minne om de døde, kjente jeg på stillheten – en stillhet så tung at den bar ekkoet av skrikene fra de som aldri kom hjem.
Det er et sted som ikke lar deg være likegyldig.
Der forstår du hva ideologi kan gjøre med mennesker.
Der står du ansikt til ansikt med systemets kulde – og menneskets lidelse.
Stalin brukte Kasakhstan som tvangsdeportasjonens bakgård.
Millioner ble sendt dit for å dø – intellektuelle, religiøse, minoriteter og vanlige bønder.
De fleste uten grav, uten navn, uten stemme.
Når man har stått der selv, ved The Great Sorrow, er det umulig å forstå hvordan noen i dag – voksne mennesker – kan si: «Jeg tror ikke det skjedde.»
For der står historien fysisk, meislet i stein, synlig for alle som vil se.
Når voksne betviler dette
At unge kan være uvitende, kan forstås. Men når voksne – med livserfaring, utdanning og tilgang til kunnskap – velger å betvile historiske fakta, da vitner det om kognitiv forfall og moralsk likegyldighet.
Vi lever i et samfunn som vet alt om teknologi, sosiale medier og forbruk, men ingenting om Gulag, Holodomor eller Maos hungersnød. Et folk som lever på brød og sirkus har byttet ut refleksjon med distraksjon og tenkning med trivialisering.
Når den kollektive dannelsen forvitrer, forsvinner også samfunnets immunforsvar mot ideologiens mørke sider.
Når historien gjentar seg – og jødene igjen ekskluderes
Samtidig som mange bagatelliserer sosialismens forbrytelser, ser vi antisemittismen vokse frem igjen i Europa.
Som jeg nylig skrev i Geopolitika.no i artikkelen «Antisemittismens skygge i Europa», hengte en butikkeier i Flensburg i 2025 opp et skilt med teksten «Adgang forbudt for jøder».
Les også: Nå eller aldri: Tiden renner ut for å etablere Guds rike på jorden 🔒
At dette skjer i Tyskland – i 2025, ikke 1938 – sier alt om Europas moralske glemsel.
Det skapte reaksjoner i noen medier, men ingen handling.
Når jøder igjen må skjule sin tro, og når synagoger må ha bevæpnet vakthold i europeiske byer, da ser vi at historien gjentar seg – ikke fordi vi ikke vet, men fordi vi ikke bryr oss.
Dette skjer samtidig som voksne mennesker nekter for at sosialismen drepte.
Det er ikke to separate fenomener.
Det er samme sykdom: historieløshet og intellektuelt forfall.
Hvem står på listen etter jødene?
Hatets logikk stopper aldri ved én gruppe.
Når man først lærer seg å stenge ute, vil man alltid finne noen flere.
Etter jødene kom de funksjonshemmede, de psykisk syke, de religiøse minoritetene, og til slutt de som bare tenkte annerledes.
Dette var mønsteret i både nazistiske og sosialistiske regimer.
Og vi ser det igjen i vår tid, bare med nye ord, nye symboler og nye forklaringer.
Når kunnskapen dør, våkner mørket
Det mest skremmende er ikke hatet i seg selv, men uvitenheten som følger med.
Når folk ikke kjenner historien, kjenner de heller ikke grensene for hva som er mulig.
Når kunnskapen dør, våkner mørket.
Et samfunn uten historisk forståelse kan ikke forstå geopolitikk, makt eller ideologi.
Det kan heller ikke forstå seg selv.
Derfor er dagens geopolitiske forståelse lik null.
Vi har eksperter uten visdom, kommentatorer uten historieforståelse og borgere uten referanserammer.
Et folk uten hukommelse er et folk uten retning.
Og et folk uten retning vil alltid ledes av dem som roper høyest.
Konklusjon – mørket vender tilbake
Når voksne mennesker i 2025 betviler dokumenterte folkemord i sosialismens navn, og samtidig lukker øynene for at jøder igjen nektes adgang til butikker i Europa, er det ikke mangel på informasjon – det er mangel på evne.
Evne til å lese. Evne til å reflektere. Evne til å forstå.
Et samfunn som mister sin historiske hukommelse, mister også sin moralske dømmekraft.
Og når dømmekraften dør, følger historien sitt gamle mønster:
Når kunnskapen dør, våkner mørket.
Vendée-massakren: Et glemt folkemord eller bare brutal historie? 🔒
