Illusjonen om «historiens slutt» har gjort Vesten blind for en ny tid preget av krig, makt og rivalisering. Nå kreves ærlighet og felles ansvar.
Det er smertefullt å måtte innrømme det, men det må sies: Europa står i økende grad i fare for en stor, systemendrende krig, mens Kina beveger seg stødig fremover for å etablere hegemoni i Indo-Stillehavsregionen. Likevel virker det som om vestlige ledere etter 1991 har glemt at å sørge for nødvendige ressurser til å sikre nasjonal sikkerhet er statens ufravikelige oppgave – uten den kan ingen nasjon forbli suveren særlig lenge. Omfanget av nedrustningen i Europa, og til en viss grad også i USA, siden den kalde krigens slutt, sier alt om hvor vi befinner oss som sivilisasjon. I tre tiår har våre ledere tatt ferie fra historien, og selv nå – mens missiler og droner regner ned over ukrainske byer og NATOs grenser krenkes straffritt av russiske fly – fortsetter vi å bruke uttrykk som «strategisk konkurranse» eller «stormaktsrivalisering», som om statskunst kunne reduseres til et Excel-ark der tall erstatter politisk vilje.
I årevis har vi levd i et begrepsmessig fantasiland vi selv har skapt, formet av forestillingen om «historiens slutt» og «kompleks gjensidig avhengighet», som om disse ideene hadde noe å gjøre med stormaktspolitikkens realiteter. Vi fortsetter å speile våre motstandere og forveksler operasjonelle politikkvalg med storstrategi. Viktigst av alt: I stedet for å opptre samlet mot dem, går USA og dets demokratiske allierte i Europa og Asia i stadig større grad i ulike retninger – mens våre fiender har samordnet sine overordnede strategiske mål.
Les også: Økonom advarer: Økte statelige utgifter truer Vestens industrielle fremtid 🔒
I løpet av de to tiårene med den såkalte «globale krigen mot terror» – eller «Overseas Contingency Operations» – brukte USA rundt 8 billioner dollar på å forfølge illusjonene om «nasjonsbygging» og «demokratibygging» i samfunn som var stammebaserte til kjernen, som om de institusjonelle modellene fra amerikansk statsvitenskap kunne overføres direkte til det darwinistiske selvhjelpssystemet vi kaller internasjonale relasjoner. Samtidig skulle de normativt ladede besvergelsene om å «forsvare den regelbaserte internasjonale orden» overbevise Russland, Kina, Iran og Nord-Korea om at de burde demontere sin de facto-allianse og delta i det systemet våre eliter trodde ville føre oss alle inn i en æra av «flate økonomier» og stadig ekspanderende globalistiske drømmer – som om drevet frem av en uforanderlig nyliberal naturkraft.
I mellomtiden ble USAs en gang så berømte industrielle base ødelagt gjennom utflagging, noe som ytterligere knuste den allerede svekkede middelklassen. Nå står Europa, særlig Tyskland, foran å erfare hva det innebærer å avindustrialisere.
I praksis er Russland og Kina allerede i konflikt med Vesten – førstnevnte fast bestemt på å endre systemet etter den kalde krigen, sistnevnte innstilt på å erstatte det helt, med en ny form for styresett bygget rundt sitt eget økonomiske system av kommersiell kommunisme og sentraliserte politiske institusjoner som skal opprettholde et «fritt marked for ufri mennesker» – et system vår egen naivitet og grådighet bidro til å skape. De får støtte fra Iran og Nord-Korea – sammen danner de en ny «akse for diktaturer».
Les også: Geopolitikken bak russisk-kinesiske relasjoner 🔒
Likevel har jeg ennå til gode å høre vestlige ledere tale direkte om alvoret i situasjonen vi befinner oss i – en situasjon vi i stor grad har skapt selv – mens deres overordnede preferanse for «eskaleringshåndtering» overskygger den nødvendige følelsen av hast. Viktigst er at vi ikke arbeider for en felles trusseloppfatning i Vesten; i stedet klamrer vi oss til våre regionale sikkerhetsperspektiver, der hvert lands geostrategiske nabolag oppfattes som særskilt og i stor grad frakoblet den globale maktbalansen.
Hvis Vesten skal vinne mot denne aksen av diktaturer, må våre ledere tale direkte om den dramatisk endrede maktbalansen – ikke bare i vår region, men globalt. Vi trenger en felles og samordnet strategi som omfatter reell militær beredskap, sterke allianser, økonomiske tiltak som gjenoppbygger vår industrielle base, teknologisk overlegenhet overfor våre motstandere, og – fremfor alt – ideologisk motstandskraft. Vi må flytte produksjonen hjem igjen eller til nære allierte. Vi trenger ærlighet når vi snakker om Vestens sykdomstegn – ærlighet som overskrider valgsykluser og dagligdags politikk.
USA bør gjeninnføre nasjonal militærtjeneste, og det samme bør alle allierte i Europa og Asia som ennå ikke har det, slik at vi får tilstrekkelige personellreserver i tilfelle krig. Våre selskaper må gjenreise plikten overfor nasjonen – slik at de som har fått mye, også forstår at mye forventes av dem.
Det er verdt å minne oss selv på at mobiliserte demokratier er uovervinnelige, fordi ingen kan beseire frie mennesker som frivillig kjemper for en sak. Men for at vi skal lykkes, må våre ledere først sørge for at borgerne forstår hva som står på spill. Som under den kalde krigen må demokratiene enes om en felles trusselvurdering og utvikle en samlet strategi for å møte våre motstandere.
Russlands Vladimir Putin liker å omtale oss som «det kollektive Vesten» – det er på tide at vi begynner å opptre som ett.
Dette innlegget ble først publisert i RealClearDefense.
