Russland illustrerer hvordan rettssystemer, når de fratas uavhengighet og ansvarlighet, kan bli sterke redskaper for å opprettholde autoritære regimer.
Siden tidlig 2000-tallet har den russiske staten bygd opp et komplekst juridisk og institusjonelt system for å styrke autoritær styring, samtidig som den opprettholder en fasade av lovbasert styresett.
Denne strategien tilsvarer det mange forskere kaller «autoritær legalisme» – en styringsmodell der lovverk ikke avskaffes, men omformes for å skape en illusjon av en rettstat, mens uinnskrenket makt samles sentralt.
I Russlands tilfelle fungerer rettssystemet ikke som en beskytter av rettigheter, men som et tvangsapparat som muliggjør politisk undertrykking under dekke av domstolenes legitimitet.
Kjernen i denne strukturen er den bevisste bruken av antiekstremistisk lovgivning, sammen med lovene om «utenlandske agenter» og «uønskede organisasjoner». Selv om de formelt begrunnes med nasjonal sikkerhet eller offentlig orden, er disse lovene først og fremst innrettet for å styrke statlig kontroll og eliminere ideologisk, politisk og identitetsmessig mangfold.
Denne studien undersøker utviklingen og bruken av Russlands ekstremismerelaterte rettslige virkemidler i perioden 2002–2025. Den viser hvordan disse mekanismene er brukt for å bringe politisk opposisjon til taushet, rive ned uavhengig sivilsamfunn og ramme sårbare grupper – herunder religiøse minoriteter og LHBTQ+-personer.
Analysen som følger, gir en oversikt over de viktigste strategiene og institusjonelle mønstrene som ligger til grunn for dette stadig mer omfattende juridiske kontrollapparatet.
Lovverk som strategi for maktkonsolidering
Kreml har arbeidet for å skape et juridisk og regulatorisk system som kan undertrykke antatte trusler uten å ty til åpenlyst autoritære metoder.
I stedet for å stole utelukkende på direkte maktbruk, har den russiske staten tatt i bruk en strategi vi kan kalle «strategisk legalisme» – selektiv anvendelse av tilsynelatende nøytrale lover for å nå politiske mål. På denne måten kan myndighetene opprettholde et skinn av lovmessighet, bevare sin hjemlige legitimitet og begrense internasjonal kritikk, samtidig som lovverket brukes til å begrense opposisjon.
Les også: Russland blokkerer rekordstor 417 000 nettsider i 2024
I sentrum av denne tilnærmingen står Forbundsloven om bekjempelse av ekstremistisk virksomhet fra 2002, opprinnelig vedtatt for å motvirke terrorisme. «Gjennom årene har loven blitt endret gjentatte ganger for å legge til vage og fleksible formuleringer – som «oppvigling til sosial splid», «diskreditering av offentlige institusjoner» og «rettferdiggjøring av nazisme». Disse uklare formuleringene gir et juridisk grunnlag for å ramme fredelige aktivister, uavhengige medier og minoritetsgrupper under påskudd av å beskytte nasjonal sikkerhet.
Kriminalisering av politisk motstand og opposisjon
Håndhevingen av ekstremismlovgivningen i Russland har blitt stadig mer politisert siden 2012, etter innføringen av betegnelsen «utenlandsk agent» for frivillige organisasjoner.
Selv om dette var rammet inn som et åpenhetskrav, fikk merkelappen raskt en stigmatiserende effekt, ofte assosiert med spionasje i folkebevisstheten. Den ble bredt brukt mot organisasjoner som mottok utenlandsk finansiering og drev med løst definert «politisk virksomhet», noe som ga myndighetene mulighet til å ramme et vidt spekter av samfunnsinitiativer.
Over tid ble loven utvidet til også å omfatte enkeltpersoner, deriblant journalister, akademikere og aktivister, selv i tilfeller uten økonomiske bånd til utenlandske instanser. En markant skjerpelse inntraff i 2021, da en domstol i Moskva erklærte Aleksej Navalnyjs Antikorrupsjonsfond (FBK) for å være en ekstremistisk organisasjon.
Denne avgjørelsen kriminaliserte enhver form for offentlig eller privat støtte til Navalnyjs antikorrupsjonsarbeid og banet vei for masseforfølgelse av hans støttespillere. I 2025 hadde dusinvis av FBK-medlemmer og tilknyttede personer blitt fengslet, og tre av Navalnyjs advokater hadde fått lange fengselsstraffer. Disse hendelsene illustrerer et skifte i statens strategi: Kreml er ikke lenger kun avhengig av rå maktbruk, men benytter i økende grad juridiske virkemidler for å delegitimere og knuse opposisjonsbevegelser ved å bruke loven selv til å demontere dem.
Utvidelse av merkelappene «uønsket» og «utenlandsk agent»
I tillegg til ekstremistklassifiseringer har den russiske staten utviklet en parallell juridisk mekanisme som retter seg mot sivilsamfunnet gjennom konseptet «uønskede organisasjoner», innført mellom 2015 og 2016.
Dette rammeverket er blitt brukt til å forby en rekke utenlandske og internasjonale organisasjoner som anses å være i ideologisk utakt med Kremls prioriteringer. Blant kjente eksempler er Open Society Foundations, Transparency International og Den norske Helsingforskomité, alle anklaget for å true nasjonale verdier eller den konstitusjonelle stabiliteten.
Et vendepunkt inntraff i 2022, da loven om utenlandske agenter ble betydelig utvidet. Etter de nye bestemmelsene kan enkeltpersoner stemples som utenlandske agenter for å ytre personlige meninger på nett, dersom myndighetene mener disse er påvirket av en utenlandsk agenda – uavhengig av faktisk finansiering.
De som blir merket, møter strenge krav til offentlig merking, stigmatisering og risiko for straffeforfølgelse. Resultatet er et rettslig miljø som institusjonaliserer myk sensur, der selvsensur blir en nødvendig strategi for å overleve sosialt og yrkesmessig.
I tillegg til å undertrykke kritikk, har disse lovverktøyene en enda mer snikende funksjon: De fungerer som instrumenter for sosial ingeniørkunst. Ved å likestille avvikende meninger med utenlandsk innblanding eller moralsk fordervelse, fremmer staten et narrativ der politisk og kulturell ikke-konformitet framstår som en trussel mot nasjonalt samhold. Denne logikken får befolkningen til å oppfatte alternative perspektiver ikke bare som illojale, men som grunnleggende fiendtlige – noe som ytterligere forsterker polarisering og legitimerer undertrykking.
Ekstremismelovene som våpen mot LHBTQ+-personer
Russlands ekstremismelovgivning kjennetegnes av hvor fleksibel den er i bruk. Lovene ble opprinnelig innført for å bekjempe voldsrelaterte trusler, men har gradvis utviklet seg til et altomfattende juridisk verktøy som regulerer ikke bare atferd, men også moral, identitet og ytringer. Denne utviklingen viser hvordan autoritære styrer kan omforme lover om nasjonal sikkerhet til å håndheve ideologisk ensretting, slik at juridisk doktrine blir et redskap for kulturell undertrykking.
Ingen steder er dette skiftet tydeligere enn i statens stadig mer omfattende kampanje mot LHBTQ+-miljøer. Selv om offisiell motvilje mot såkalte «ikke-tradisjonelle forhold» har eksistert lenge – særlig gjennom 2013-loven som forbyr «LHBTQ+-propaganda» overfor mindreårige – ble det juridiske landskapet betydelig mer restriktivt i desember 2022, da lovendringer utvidet forbudet til å gjelde alle aldersgrupper.
Les også: Russland klassifiserer mediehus som «terrororganisasjon» for første gang
I midten av 2023 begynte myndighetene å føre lister over enkeltpersoner og organisasjoner som angivelig bedriver «LHBT-propaganda». Toppunktet kom i november 2023, da Russlands høyesterett erklærte at den «internasjonale LHBT-bevegelsen» er en ekstremistisk organisasjon. Denne historiske kjennelsen sidestilte i praksis LHBTQ+-identitet med ekstremisme, og kriminaliserte ikke bare aktivisme, men også symbolsk støtte, offentlige positive ytringer eller nøytral omtale.
Resultatet er et system med institusjonalisert homofobi, nedfelt i loven og håndhevet gjennom arrestasjoner, overvåking, razziaer mot samlingssteder og undertrykkelse av støttenettverk.
Undertrykking av religiøse minoriteter
Religionsfrihet i Russland har blitt stadig mer begrenset gjennom en bred anvendelse av antiekstremistisk lovgivning. Et sentralt eksempel er høyesterettsavgjørelsen fra 2017 som forbød Jehovas vitner, og merket gruppen som ekstremistisk. Denne avgjørelsen utløste omfattende statlig forfølgelse, med husransakelser, beslagleggelse av eiendom og straffeforfølgelse.
I 2024 hadde mange tilhengere fått fengselsdommer på over åtte år – ikke for å ha oppmanet til vold, men for fredelig utøvelse av sin tro.
Muslimske miljøer, særlig de som er knyttet til Hizb ut-Tahrir, har også blitt rammet i uforholdsmessig grad. Selv om organisasjonen går inn for ikke-voldelig politisk reform, har russiske domstoler klassifisert den som ekstremistisk. Rettsforhandlinger mot antatte medlemmer gjennomføres ofte bak lukkede dører, med anonyme vitner og tvetydige bevis, noe som bryter med grunnleggende prinsipper om åpenhet, rettferdighet og rettssikkerhet.
Disse sakene illustrerer hvordan anti-ekstremistiske lover misbrukes til å undertrykke religiøs uttrykksfrihet og fjerne ideologisk ubeleilige grupper under påskudd av å verne nasjonal sikkerhet.
Angrep på sivilsamfunnet og folkehelseprogrammer
Den samlede effekten av Russlands undertrykkende lovverk har vært en tilnærmet total nedbryting av uavhengig sivilsamfunn.
Frivillige organisasjoner som arbeider med menneskerettigheter, demokratisk styresett, folkehelse og utdanning opererer nå under ekstremt strenge juridiske og administrative vilkår. Kompliserte reguleringer, kombinert med konstant trussel om straffeforfølgelse, gjør at uavhengig aktivisme stadig oftere blir uholdbart.
Les også: Russlands tortursystem for ukrainske krigsfanger: – Vær grusomme, vis ingen nåde
Et slående eksempel fant sted i april 2025, da Elton John AIDS Foundation ble erklært en «uønsket organisasjon» under påskudd av å fremme «ikke-tradisjonelle seksuelle relasjoner».
Beslutningen vitner om regimets ideologiske rigiditet og satte samtidig viktige tiltak for forebygging og behandling av HIV/AIDS i fare—et eksempel på at politisk ortodoksi veier tyngre enn folkehelse.
På grunn av slike restriksjoner er uavhengig samfunnsengasjement så godt som utslettet. Mange organisasjoner som tidligere spilte en viktig rolle i å fremme ansvarlighet og forsvare sosiale rettigheter, har enten måttet stenge eller flyttet virksomheten til utlandet. Dette har skapt et tomrom i den offentlige sfæren, svekket samfunnets mulighet til innsyn og skjermet myndighetene mot kritikk og motstand.
Domstolenes medvirkning og rettslig uklarhet
Gjennomslagskraften til Russlands undertrykkende lovverk hviler på en systematisk underordning av rettsvesenet. En gang formelt uavhengig, fungerer domstolene nå hovedsakelig som et redskap for utøvende makt.
Domstolene stadfester rutinemessig myndighetenes beslutninger uten reell etterprøving, forkaster anker og opprettholder politisk motiverte anklager. Rettslokalet fungerer i mange tilfeller ikke lenger som en arena for upartisk behandling, men som en seremoniell scene der skyld er forutsatt, og utfallet forutbestemt – noe som heller forsterker enn utfordrer regimets autoritet.
Uklarheten i sentrale juridiske begreper – slik som «ekstremisme», «uønsket virksomhet» og «utenlandsk agent» – undergraver ytterligere prinsippet om rettsforutsigbarhet, som er avgjørende for rettssikkerheten. Disse vage betegnelsene gjør at myndighetene kan tolke lovverket fleksibelt og vilkårlig, slik at loven blir et spørsmål om skjønn snarere enn et vern.
Forfølgelse av jurister og journalister
Juridiske fagpersoner som forsvarer klienter i politisk følsomme saker, utsettes i økende grad for myndighetenes press. Fengslingen av Aleksej Navalnyjs juridiske team i 2025 markerte en ny terskel for Kremls undertrykking – og viste at selv de som arbeider for at folk skal få juridisk bistand, ikke lenger er beskyttet. Taktikker som tap av advokatbevilling, kontinuerlig overvåking og fabrikkerte straffesaker blir nå brukt for å avskrekke juridisk bistand i saker som vurderes som politisk uønskede.
Les også: Irakiske migranter stilles for retten i Russland etter EU-grensekryssing
Et lignende mønster gjør seg gjeldende for journalistikk. I 2024 ble flere journalister pågrepet under ekstremismerelaterte lovbestemmelser for å ha dekket temaer som korrupsjon, menneskerettighetsbrudd og Russlands militære atferd. Uavhengige medieorganisasjoner stemplet som «utenlandske agenter» må sette nedsettende advarsler på alt innhold og står i fare for store bøter eller nedleggelse. Følgelig er gravejournalistikk nærmest forsvunnet og blitt erstattet av strengt kontrollerte statlige narrativer.
I tillegg til å kneble enkeltpersoner har disse tiltakene en mer omfattende institusjonell konsekvens: de visker ut kollektiv hukommelse. Med reportere i eksil, rettsdokumenter systematisk ødelagt og sivile organisasjoner demontert, konstruerer staten aktivt en historie uten spor av motstand.
Denne prosessen med regissert glemsel bidrar til å omforme den offentlige bevisstheten, slik at framtidige generasjoner kun presenteres for et statsautorisert narrativ.
En oppskrift på autoritær styring
Utviklingen av ekstremismerelatert lovgivning i Russland avdekker en sofistikert modell for statlig undertrykking gjennom juridisk formalitet.
I stedet for å avvikle rettsinstitusjonene har Kreml tatt dem i bruk for egne formål – domstolene fungerer som politiske teaterscener, juridiske kategorier som ideologiske våpen, og sivilt språk som et overvåkingsverktøy. Denne strategiske legalismen gjør at den russiske staten kan bevare internasjonal legitimitet, samtidig som den opprettholder en innenrikspolitisk atmosfære preget av frykt, ensretting og taushet.
Det som trer frem, er ikke bare en fortelling om undertrykking, men også en mal for autoritær tilpasning i det 21. århundre. Russland viser hvordan rettssystemer, når de mangler uavhengighet og ansvarlighet, kan bli kraftige hjelpemidler for å bevare autoritære regimer.
Å snu denne utviklingen krever mer enn juridiske reformer – det krever at man gjenoppretter rettsvesenets integritet, bevarer institusjonell hukommelse og forsvarer det grunnleggende prinsippet om at loven skal beskytte, ikke forfølge.
Russland har opprettet database for å overvåke krigsmotstandere
