Den gradvise gjenvinningen av kontrollen over de kurdiske bydelene i Aleppo fra Damaskus’ side avdekker begrensningene ved oppstykket territoriell autonomi og varsler om en autoritær omforming av det syriske bysamfunnet.
Et laboratorium for gjenoppretting av statlig autoritet
Opptrappingen av spenningene i de kurdiske enklavene Sheikh Maqsoud og Achrafieh skyldes verken et taktisk uhell eller ukontrollert militsvirksomhet. Den er del av en bevisst statlig prosess for fornyet sentralisering, gjennomført etter en velkjent og fastlagt metode: Utpeking av militære soner, ultimatum der enhver våpenhvile er betinget av tilbaketrekking på forhånd, og et gradvis press mot lokale sikkerhetsordninger.
Som journalisten Wassim Nasr sier: «Det som står på spill i Aleppo er ikke et klassisk militært slag, men en prøve på suverenitet og politisk kontroll». Logikken som ligger til grunn, er å gjenvinne kontrollen over de urbane randsonene som oppsto under krigen uten å utløse en ny fase med omfattende konflikt. Denne metoden, som er prøvd ut andre steder i Syria, tar i mindre grad sikte på militær nedkjempelse enn å omforme forhandlingene til en gradvis administrativ kapitulasjon. Trusselen om makt forblir et virkemiddel, ikke et mål i seg selv, og forklarer den relative tilbakeholdenheten i bruken av tungt artilleri. Aleppo fremstår som et laboratorium for gjenopprettelse av sentral autoritet gjennom gradvis tvang der volden er underordnet målet om politisk normalisering. Samtidig er denne prosessen en avgjørende test for Ahmed al-Sharaa og det nye syriske maktapparatet.
Slaget om Aleppo avdekker Ahmed al-Sharaas reelle evne til å tvinge gjennom en strategisk linje som er genuint syrisk og adskilt fra regionale agendaer. Det syriske sikkerhetsapparatet er under omforming, men det politiske tyngdepunktet ligger fortsatt i Damaskus. Det er sentralmakten som fastsetter de strategiske målene, tempoet og den diplomatiske linjen. Den operative kontrollen er derimot mer fragmentert, ettersom deler av styrkene rundt Aleppo faktisk stammer fra strukturer med røtter i Den syriske nasjonale hæren, og er historisk avhengig av Tyrkia. Det fører med seg egne lojalitetsbånd og innarbeidede handlingsmønstre. At Tyrkia offentlig støtter Damaskus’ operasjoner mot de kurdiske styrkene, er mindre grad en bekreftelse på tap av syrisk suverenitet enn taktisk samstemthet.
Damaskus’ eksterne støttespillere: mellom sammenfall og avhengighet
Sharaas evne til å gjennomføre operasjonen hviler på en skjør balanse mellom ekstern støtte og påstått selvstendighet. Tyrkia er den synligste partneren. Ankara støtter åpent offensiven mot de syriske demokratiske styrkene, og ser det som en mulighet til å nøytralisere det de oppfatter som en forlengelse av PKK. Denne objektive enighet gjør imidlertid ikke Sharaa til en marionett for tyrkisk politikk.
Les også: Syrias alawittiske minoritet står i fare for utslettelse 🔒
Tyrkia har riktignok betydelige virkemidler på bakken gjennom Den syriske nasjonale hæren, men Damaskus har klart å utnytte denne samstemtheten for å gjenopprette sin nominelle suverenitet over Aleppo. Prøven på reell selvstendighet ligger nettopp i sentralmaktens evne i å hindre at operasjonen utvikler seg til en snikende annektering eller en varig etablering av pro-tyrkiske styrker.
Israel spiller en mer diskret, men ikke mindre strukturerende rolle. Tel Aviv har gjennomført en rekke angrep i Syria siden Assads fall, og har i praksis bidratt til å endre den sikkerhetsmessige maktbalansen. Det militære presset svekker pro-iranske aktører og gir paradoksalt nok det nye syriske maktapparatet et større handlingsrom overfor Teheran. Israel har også en objektiv interesse i fremveksten av en syrisk sentralmakt som er i stand til å kontrollere eget territorium. Den taktiske samstemtheten innebærer ingen formell koordinering, men former de strategiske handlingsrommene for Damaskus.
USA er den største usikkerhetsfaktoren. For Trump-administrasjonen er spørsmålet om røde linjer overfor de syriske demokratiske styrkene fortsatt uavklart. Presedensen fra 2019, da Trump tillot en tyrkisk innmarsj mot syriske kurdere før han endret oppfatning, illustrerer Washingtons uforutsigbarhet. Med Trumps retur til Det hvite hus kan de syriske kurderne ikke regne med garantier. Historien tilsier at de, som i hver regional, geopolitiske syklus, vil bli en justeringsvariabel, ofret på den regionale realpolitikkens alter. Washington kan komme til å tolerere at Damaskus gjenoppretter kontrollen dersom dette sikrer kampen mot Islamsk stat (IS) og ikke åpner for iransk tilbakekomst. En slik pragmatisk holdning vil etterlate de kurdisk dominerte Syriske demokratiske styrkene (SDF) i strategisk ensomhet nok en gang.
Strukturelt utsatt i en oppstykket autonomi
For Den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (AANES) blottlegger utviklingen en grunnleggende svakhet. Utenfor den territorielle sammenhengen i Rojava hviler den kurdiske tilstedeværelsen i Aleppo på et kompromiss fra borgerkrigen, og ikke et varig styrkeforhold. Forskeren Adel Bakawan har gjentatte ganger understreket at «kurdisk autonomi eksisterer bare der den kan forankres på et sammenhengende territorium og strategisk dybde».
I Aleppo mangler de denne dybden. Enklavene Sheikh Maqsoud og Achrafieh er demografiske øyer uten bakland og utsatt for strategisk innringing. Å forsvare dem er derfor mindre et militært enn et politisk spørsmål. Å gi fra seg disse bydelene uten garantier vil være å akseptere en asymmetrisk integrering, som igjen kan bli et forspill til varig marginalisering av kurderne i det nye Syria. Frykten er desto mer berettiget ettersom tidligere lokale «forsoninger» ofte har endt med utsatte arrestasjoner og politisk nøytralisering av tidligere stridende. Motstanden som observeres, tar mindre sikte på å bevare reell sikkerhetskontroll enn å unngå en kapitulasjon uten motytelser, enten det gjelder status for lokale styrker, politimyndighet eller juridiske garantier.
Den demografiske utarmingen av ubevæpnede minoriteter
I dette maktoppgjøret mellom Damaskus og kurderne fremstår Aleppos kristne minoriteter som de store taperne, som igjen er blitt usynlige. De var allerede kraftig redusert fra 2012 av, og nå er disse samfunnene enda mer utsatt. På den ene siden øker sikkerhetsopptrappingen den umiddelbare risikoen for tvangsflytting og fysisk utrygghet. På den annen side følger det med en autoritær maktovertakelse uten mekanismer for å beskytte de sivile. Forskeren Fabrice Balanche har ofte minnet om at «Aleppo er en urban mosaikk der enhver brutal sikkerhetsmessig endering fører til en irreversibel demografisk endring».
Les også: Syria overtatt av islamister: En geopolitisk katastrofe i horisonten? 🔒
At de kristne gradvis forsvinner fra Aleppo er ikke være en utilsiktet bivirkning, men det logiske resultatet av et by hvis system er gjenoppbygd utelukkende på makt. Spørsmålet er ikke nytt. Det uttrykker en vedvarende manglende evne hos enkelte syriske aktører til å tenke stabilitet på andre måter enn å bruke religiøs eller etnisk homogenisering.
De syriske kurdernes regionale isolasjon
Holdningen til den kurdiske regionale regjeringen i irakisk Kurdistan kaster indirekte lys over denne utviklingen. Erbil utviser stor forsiktighet. Enhver synlig posisjonering i Aleppo vil kunne svekke interne maktbalanser og forholdet til Bagdad, Ankara og Teheran.
For AANES bekrefter denne tilbakeholdenheten en kjent realitet: Fraværet av et regionalt sikkerhetsnett. Overfor Damaskus står de syriske kurderne uten strukturerende ekstern støtte, i motsetning til tidligere faser av konflikten der Washington spilte en indirekte stabiliserende rolle. Den amerikanske tilbaketrekningen i nordøst, innledet under Trumps første periode og i praksis videreført under Biden, etterlot et strategisk vakuum. Det er en strategisk ensomhet som følger et velkjent historisk mønster. Kurderne, som var uunnværlige i kampen mot IS, blir igjen en justeringsvariabel når de regionale prioriteringene endrer seg. Det er rimelig å anta at Washington i tråd med sin diplomatiske tradisjon, vil akseptere et nytt kurdisk offer dersom det bidrar til å få en stabil ordning med Tyrkia eller kan hindre en ukontrollert eskalering. Den regionale realpolitikken har alltid fungert slik: Kurderne er taktiske allierte, aldri strategiske partnere.
Risikoen for eskalering
Dersom kampene tiltar, er faren for ukontrollert eskalering reell.
Jo mer operasjonen gjennomføres med styrker fra ulike faksjoner eller med ekstern støtte, desto svakere blir den sentrale kontrollen, og desto større rom får lokale initiativer og en mulig eskalering. I en slik situasjon kan varig stabilisering ikke oppnås gjennom syriske aktører alene. Den vil avhenge av eksternt press fra aktører med direkte innflytelse – USA, Tyrkia eller Israel – som kan påtvinge røde linjer og bremse en ukontrollert eskaleringsdynamikk. Man kan stå overfor en ny territoriell oppdeling, der kartet tegnes på nytt gjennom avtaler som minner om Sykes–Picot i det samtidige Syria.
Scenarier og blindveier for stabilisering
På kort og mellomlang sikt kan man skissere tre utfall.
Det første er et tvangspreget kompromiss. Damaskus påtvinger en sikkerhetsmessig endring samtidig som man unngår en langvarig krig byen. Det vil gi en tilsynelatende stabilitet, men de grunnleggende årsakene til mistilliten vil bestå. Et politistyrt styre uten lokal legitimitet skaper kun en skjør orden og kan ryke ved den første krisen som oppstår.
Les også: Kurderne: Vestens nøkkelpartner for stabilitet i Syria
Den andre muligheten er en maktovertakelse uten garantier, som vil føre til en tvungen integrering av de kurdiske bydelene. Det scenariet vil fremskynde utvandringen av minoriteter og skape et homogent bysystem, men som er strukturelt svak. Syrias nyere historie viser at stabiliseringer basert på ren tvang gir grobunn for sykluser med mindre former for undertrykkelse og opprør.
Det tredje alternativet, som er ganske usikkert, er en regional forhandling som involverer – direkte eller indirekte – USA, Iran, Israel og Tyrkia, med mål om å fastsette en overgangsstatus for de kurdiske enklavene. Det forutsetter at de regionale myndighetene har felles interesse av å slippe en ny runde med urban vold, og det er høyst usikkert.
Aleppo som avsløring
Aleppo fungerer som et speil på den syriske oppskriften etter konflikten. Gjenoppretting av en sentral autoritet er teknisk umulig uten å bruke vold, men samtidig undergraver volden en varig stabil tilstand.
Spørsmålet er derfor ikke om staten vil ta kontrollen tilbake, men hvilket samfunn som står igjen når det skjer. Uten minstegarantier for lokale aktører og minoriteter, risikerer stabiliseringen av Aleppo å bli et påtvunget stillhetsregime, fullastet med fremtidige kriser. For Ahmed al-Sharaa strekker innsatsen seg langt utover territoriell kontroll. Det handler om å vise at han kan styre med støtte fra eksterne partnere uten å bli deres redskap. Slaget om Aleppo er nettopp en test på suverenitet: Kan han utnytte tyrkisk støtte uten å miste kontrollen over prosessen? Kan han forhandle med kurderne samtidig som han tilfredsstiller Ankara? Kan han gjenopprette statens autoritet uten å gjenskape Assad-regimets undertrykkende mekanismer?
Disse spørsmålene berører selve muligheten for et pluralistisk Syria. Ingenting i den pågående utviklingen tyder på at denne muligheten faktisk vektlegges av de sentrale aktørene. Det kurdiske dramaet illustrerer dette: Etter å ha vært avgjørende i kampen mot IS, blir kurderne nok en gang brukt som vekslepenger for regionale systemer som hopper over dem. Historien er brutal og gjentakende, og ser ut til å gå i sirkel.
Syria overtatt av islamister: En geopolitisk katastrofe i horisonten? 🔒
