Det som begynte som en strategi for «strategisk dybde» har slått tilbake på Pakistan. Støtte til Taliban har skapt en konflikt som truer landets egen stabilitet.
Durand-linjen, en grense trukket i kolonitiden, er fortsatt en politisk og historisk omstridt skillelinje som Afghanistan aldri formelt har anerkjent. Denne uløste statusen bidrar fremdeles til periodisk ustabilitet i regionen. Nylige hendelser viser tegn til en ny opptrapping av spenning langs denne grensen. Afghanske myndigheter har hevdet at pakistanske militæroperasjoner har rammet sivile områder, mens Islamabad insisterer på at aksjonene har vært rettet mot tilfluktssteder for Tehrik-i-Taliban Pakistan (TTP) på afghansk territorium.
Ifølge flere rapporter innledet Pakistan luftoperasjoner mot mål rundt Kabul, noe som kan ha markert den siste økningen i grenseoverskridende fiendtligheter. Som svar skal Taliban-styrker ha gjennomført gjengjeldelsesangrep, noe som førte til vedvarende væpnede sammenstøt mellom partene. Pakistanske kilder hevder å ha drept mer enn 200 Taliban-soldater under kampene, mens Taliban på sin side hevder å ha påført Pakistan store tap og drept 58 soldater.
Taliban-administrasjonen har gjentatte ganger anklaget Pakistan for brudd på både territorium og luftrom, mens pakistanske uttalelser understreker at afghansk territorium fortsatt fungerer som tilflukt for TTP-elementer som står bak angrep inne i Pakistan. Disse gjensidige anklagene illustrerer den dype mistilliten som preger forholdet mellom landene, og understreker vanskeligheten ved å finne en diplomatisk løsning på den langvarige konflikten.
Alfredo Toro Hardy har beskrevet «bumerangeffekten» som de uønskede konsekvensene av feilslåtte politiske beslutninger som, lik en bumerang, vender tilbake for å hjemsøke senere generasjoner – en advarsel som fortsatt er aktuell. Et kjent eksempel er Reagans administrasjon, som under den kalde krigen bidro til å mobilisere en islamsk jihad mot Sovjetunionen i Afghanistan – en strategi som senere slo tilbake. Mellom 1979 og 1989 førte Sovjetunionen en utmattende krig i Afghanistan, som tappet landet for ressurser og moral. I denne konteksten sto Pakistan side om side med USA, fullt klar over at prisen ville komme etter den amerikanske tilbaketrekningen, men valgte likevel å støtte Taliban for å ivareta egne strategiske interesser.
Les også: Pakistans mareritt: Taliban vender våpnene mot sin gamle allierte 🔒
Pakistan var blant de første landene som anerkjente Taliban-regimet på 1990-tallet, noe som reflekterte Islamabads politiske tilnærming til bevegelsen som da hadde blitt en dominerende kraft i Afghanistan. Da Taliban gjenerobret Kabul i 2021, ønsket Pakistan utviklingen velkommen som et mulig strategisk fremskritt som kunne styrke landets innflytelse og stabilitet langs vestgrensen. Men i årene som fulgte har dette «strategiske fortrinnet» utviklet seg til å bli en økende sikkerhetsutfordring for Pakistan selv. Analytikere omtaler dette som et klassisk tilfelle av strategisk tilbakeslag – der politikk som var ment å sikre fordeler i stedet fører til uforutsette og negative konsekvenser. Taliban, som en gang ble sett som en strategisk partner, har utviklet seg til en kompleks og tidvis fiendtlig aktør, noe som viser hvor ustabil Pakistans regionale sikkerhetsstrategi faktisk er.
Opprinnelsen: Å nære udyret
I flere tiår har Pakistan blitt beskyldt for å føre et strategisk «dobbelspill» i sin politikk overfor Afghanistan og militante grupper i regionen. Landet støttet offentlig USAs kamp mot terror, men bistod samtidig Taliban i skjul for å motvirke indisk innflytelse og sikre sin egen posisjon. Målet var å opprettholde et vennlig regime i Kabul som ville samarbeide med Islamabad. I senere år har imidlertid Taliban blitt mer selvstendige og mindre lydhøre overfor Pakistans interesser, og gått fra å være et strategisk aktivum til å bli en utfordring for landets sikkerhet.
Da Taliban tok makten på 1990-tallet, ble de i Pakistan oppfattet som den perfekte stedfortreder. Dette førte til et tett og gjensidig forhold: Taliban fikk beskyttelse og støtte, mens Pakistan oppnådde sin ettertraktede «strategiske dybde». Denne strategien inneholdt imidlertid spirene til sin egen undergang. Ideologiske og personlige bånd kom til å veie tyngre enn nasjonale hensyn og fornuftig styring – et fatalt feilgrep fra starten av.
Pakistans langvarige støtte til Taliban var ment å styrke landets innflytelse og sikre et samarbeidende styre i Kabul. Men Taliban har de siste årene vist seg mer uavhengige, og deres prioriteringer stemmer ikke alltid overens med Pakistans. Tilstedeværelsen og virksomheten til TTP har skapt ustabilitet i Khyber Pakhtunkhwa og rammet både sivile og militære mål. Pakistan står dermed overfor den vanskelige virkeligheten at bevegelsen det selv bidro til å bygge opp, nå utfordrer landets egne interesser.
Ifølge en rapport fra Global Terrorism Index (GTIR) publisert i mars 2025, økte TTP sine operasjoner med 91 prosent siden 2023, og sto bak 482 angrep i 2024 – en økning som fulgte kort tid etter Talibans maktovertakelse i Afghanistan. TTP har trolig nytt godt av trygge tilfluktssteder over grensen, noe som har gjort det mulig å planlegge mer koordinerte angrep mot mål i Pakistan. Dette har ytterligere undergravd den regionale stabiliteten.
Både Pakistan og Afghanistan skylder nå på hverandre og støtter ulike stedfortredere. Islamabad anklager Kabul for å huse og bruke TTP og Balutsjistans frigjøringshær (BLA) som redskaper for uro langs grensen, mens afghanske myndigheter hevder at Pakistan opprettholder kontakt med ISKP (Islamsk stat i Khorasan-provinsen), som de anser som en trussel mot afghansk sikkerhet. Selv om Pakistan avviser disse anklagene, har forsøkene på å gjenopprette tillit mislyktes, og spenningen mellom landene avspeiles i hyppige grenseepisoder.
Uavhengighetens utvikling: Når innflytelse får egen retning
Det første store bruddet kom i spørsmålet om Durand-linjen. Denne koloniale grensen er av avgjørende betydning for Pakistan, men for Afghanistan er den et dypt nasjonalt og emosjonelt spørsmål, ettersom den deler den pasjtunske befolkningen. Mange forskere mener at Pakistans forsøk på å erstatte pasjtunsk nasjonalisme med en felles islamsk identitet mislyktes. Taliban holder derfor fast ved sitt standpunkt i denne saken, som for dem handler om nasjonal suverenitet.
Les også: Kinas forsiktige dans med Taliban: Balansegang mellom risiko og muligheter 🔒
Etter Talibans maktovertakelse i 2021 gikk bevegelsen fra å være en opprørshær til å bli et styrende regime. Å lede et land innebærer økonomi, diplomati og intern stabilitet – oppgaver som har ført til at Taliban har søkt bredere internasjonale forbindelser. Kontakten med land som Kina, Russland, Qatar og ikke minst India viser en gradvis uavhengig utenrikspolitikk. Utenriksminister Amir Khan Muttaqis nylige besøk til India illustrerer dette skiftet og markerer en symbolsk distansering fra Islamabad.
Sjefen og stedfortrederen
Pakistan har vedvarende oppfordret Taliban til å føre konstruktive relasjoner og har bedt om utlevering eller eliminering av TTP-medlemmer. Selv om Islamabad presser på for tiltak mot TTP, har Taliban reagert med forsiktighet. Dette ser ut til å skyldes interne utfordringer: Et hardt oppgjør med TTP kan destabilisere Taliban-regimet og styrke rivaliserende fraksjoner.
Konklusjon
Analysen tyder på at Pakistan i dag står overfor alvorlige utfordringer fra krefter det selv forsøkte å kontrollere. Strategien som skulle sikre en stabil vestgrense – ofte omtalt som doktrinen om «strategisk dybde» – har gitt motsatt resultat. I stedet for trygghet møter Pakistan nå et ustabilt Afghanistan som huser grupper som BLA og TTP, noe som skaper vedvarende sårbarhet langs Durand-linjen.
Konsekvensene er omfattende. Landets militære ressurser er under press, økonomien svekkes, og store prosjekter som China-Pakistan Economic Corridor (CPEC) i Balutsjistan og Khyber Pakhtunkhwa står i fare. Samtidig må Pakistan flytte oppmerksomhet og ressurser bort fra østgrensen mot India – mens New Delhi styrker sine diplomatiske bånd til Kabul. Innad fører situasjonen til økende misnøye med militærets rolle og sikkerhetspolitiske feilgrep, og setter befolkningens tålmodighet på prøve.
Dette innlegget ble først publisert i EurasiaReview.
Dynamitt ved Durand: Taliban og al-Qaida presser på Pakistans dørstokk 🔒
