Som en gren av sufismen som oppstod ved overgangen til 1100-tallet, har Naqshbandiyya tatt navnet etter sin åndelige læremester, Baha el-Din Naqshband. Læren og prinsippene til dette brorskapet, som er mer åndelige enn teologiske og juridiske, fortsetter å prege hverdagen til millioner av muslimer i Sentral-Asia. Pilegrimsferden til mausoleet i Kasri Arifon i Usbekistan fortsetter å trekke tusenvis av troende.
Fjernt fra de kollektive påbudene som islamistene gjør til dogmer, fremhever sufismens mystiske tankeretning den personlige veien til Gud. Sufismen går tilbake til islams første århundrer, selv om det er vanskelig å fastsette nøyaktig når den oppstod. De første tilhengerne var asketer som ønsket å leve enkelt, langt fra rikdommer og verdslige gleder, for å vie seg til tilbedelse av Skaperen. Ordet «sufi» blir ofte forklart som avledet av det arabiske ṣūf, «ull», siden de første sufiene bar enkle ullklær som et tegn på nøysomhet. En annen forklaring knytter sufi til ṣafā, «renhet», som understreker sufienes vekt på å rense hjertet. I tillegg kalles de ofte fakirer eller dervischer på grunn av sitt nøkterne levesett. Var det ikke allerede på 1200-tallet at tenkeren og den tradisjonalistiske rettslærde Ibn Taymiyya kommenterte livsstilen deres som et «spesifikt kristent» ideal?
En avvikende retning
De første sufiene, som ville finne det indre møtet mellom den troende og Gud, trakk seg ofte tilbake til ørkenområdene, særlig i Syria og Egypt, slik kristne klosterordener gjorde. Muslimske intellektuelle og jurister var skeptiske til denne distanseringen fra de troendes fellesskap. Sufiene la nemlig i sin kjærlighet til Gud vekt på løsrivelse fra livets goder, faste, stillhet, meditasjon (al-tafakkour), ensomhet og pusteøvelser – alt dette i motsetning til tradisjonell fellesskapsorientering.
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
