Geopolitika utvider redaksjonen med en dreven krigsreporter med geopolitisk fokus. Med felterfaring fra konfliktområder i Midtøsten, Afrika og Europa, styrkes dekningen av irregulær krigføring, krigssoner og geopolitikk.
Geopolitika har glede av å annonsere at vi nok en gang utvider staben. Denne gangen er det franskmannen Pierre-Yves Baillet som blir en del av vår faste redaksjon, med tittelen krigsreporter. For Geopolitikas faste lesere er Pierre-Yves kanskje et kjent navn, da vi allerede har publiserte flere av hans journalistiske tekster, inkludert en rekke intervjuer og dybdeartikler.
Født i 1994, Pierre-Yves er en journalist spesialisert innen forsvarsspørsmål og analyse av asymmetriske konflikter. Under sin universitetsutdanning ved Det franske instituttet for geopolitikk (Institut Français de Géopolitique) fordypet han seg i risikovurdering, politiske mekanismer knyttet til konfliktløsning og fredsbevarende operasjoner. I løpet av sine to år på mastergradstudiet, gikk han i dybden på kurdisk styring i det nordøstlige Syria. Med dette som utgangspunkt har hans feltarbeid primært fokusert på Europa, Afrika samt Midtøsten og nærområdene.
For tiden konsentrerer Pierre-Yves seg på moderne irregulær krigføring. Gjennom sitt feltarbeid har han etablert profesjonelle forbindelser med ulike militære styrker og politisk-militære organisasjoner, blant annet Hamas, PKK, Hizbollah og den georgiske legionen i Ukraina. Sammen med geopolitikeren Gérard Chaliand arbeider han med en bok om irregulære krigere, som kombinerer geopolitisk essayistikk med fotografisk arbeid.
For å komplettere sin akademiske bakgrunn ønsker han å gjennomføre en doktorgrad ved hjelp av analysemetoden utviklet av Yves Lacoste, for å undersøke hvordan ulike aktører i et gitt territorium bruker teknikker fra irregulær krigføring i sin maktkamp.
For reporter for krig og Pierre-Yves har allerede en rekke engasjementer med engelsk- og franskspråklige medier, og hans bidrag til Geopolitika blir enn så lenge hovedsakelig på frivillig basis, med en symbolsk godtgjørelse.
Vi har intervjuet med Pierre-Yves, slik at våre lesere kan bli litt mer kjent med vårt aller nyeste tilskudd. Velkommen om bord, Pierre-Yves!
– Hva fikk deg til å interessere deg for internasjonal geopolitikk?
– Jeg føler at jeg ble interessert i geopolitikk i svært ung alder, men i etterkant tror jeg først og fremst at omgivelsene jeg vokste opp i gjorde meg lidenskapelig opptatt av dette. For det første ga foreldrene mine, som var svært engasjerte i historie og litteratur, meg kjærligheten til disse fagene gjennom oppdragelsen. Deretter vokste jeg opp i en liten landsby i Picardie, der bygninger og landskap bar tydelige merker etter krig: Graveringene fra soldatene i 14–18-krigen (poilus) på steinene, Adrian-hjelmer som duer brukte til reir, granathull i skogen, granater som satte seg fast i plogen og måtte fjernes for hånd, og de eldre i landsbyen som fortalte om krigen i Algerie eller okkupasjonen.
Les også: Krim-tatarene og tsjetsjenerne som kjemper for Ukraina 🔒
– Jeg lyttet alltid oppmerksomt til disse vitnene til den store Historien, og historiene deres fyrte bare opp under fantasien min. For et ti år gammelt barn som elsket historie, kunne det knapt være mer spennende enn å oppdage at i huset jeg vokste opp i, hadde FTP (kommunistiske motstandsfolk) gjemt en amerikansk pilot som styrtet i nærheten av landsbyen. Etter å ha vokst opp i denne atmosfæren, skjønte jeg tidlig at jeg ville være vitne til slike begivenheter. Gjennom mye lesing ønsket jeg å forstå hva krig er, og hvorfor mennesker kan havne i så ekstreme situasjoner. Da jeg så den lille landsbyen min, innså jeg at selv tiår, ja til og med århundrer senere, etterlater krig spor både på jorda og blant folk. Jeg ville forstå hvorfor og hvordan.
– Det er ikke mye penger å tjene, og du er eksponert for offentligheten, så hvorfor valgte du å skrive om geopolitikk?
– Det er en lidenskap for meg. Møtet med geopolitikeren Gérard Chaliand, som skulle bli en mentor og venn, var likevel avgjørende. Han kombinerte feltarbeid med akademiske studier og klarte samtidig å unngå ideologiske fallgruver. Det inspirerte meg dypt. Det var han som anbefalte meg å studere geopolitikk, og det er jeg ham evig takknemlig for. Nå har jeg dessuten vært så heldig å få ham til å skrive forordet i boka mi.
– Eksponering i offentligheten er et tveegget sverd. På den ene siden er det nødvendig, siden omdømme betyr mye i denne bransjen (som i mange andre). Er du anonym eller kjent for dårlig arbeid, er det vanskelig å leve av dette. Samtidig kan for mye eksponering være skadelig, for det er ikke sjelden at upartiske arbeider blir tatt til inntekt for politiske formål, noe som kan gjøre det vanskelig å få tilgang på kilder og/eller områder som er følsomme. I tillegg kan det skade omdømmet ditt. Derfor baserer jeg meg på en solid metode og verifiserte data for å levere mest mulig upartiske og nøkterne arbeider.
– Hvilke land har du reist til som krigsjournalist? Hvilke erfaringer har du gjort deg i konfliktsoner?
– Jeg har hovedsakelig reist i Midtøsten – Irak, Syria, Libanon, Jordan, Israel, Palestina og Egypt – men jeg har også arbeidet i Ukraina og på Balkan. Menneskelig sett ble jeg sterkt preget av alt jeg så og hørte, for i en krigssone viser mennesket både sine verste og beste sider. Hver reise i en konfliktsone endrer deg. Personlig har jeg lært å sette pris på hverdagslige ting og innsett hvor viktige venner, familie og nære relasjoner er.
– Fra et geopolitisk ståsted har jeg innsett hvor utspekulert krig er: Den trenger inn overalt, og når den først er løs, fortsetter den i sitt eget driv. Man må ikke bli kynisk, men være nøktern og rolig i vurderingene. Det jeg har sett, bekrefter bare det den keltiske «filosofen» Brennos lærte romerne: «Ve den beseirede».
– Ellers planlegger jeg å reise tilbake til Libanon og Syria, hovedsakelig for å jobbe med bokprosjektet mitt om irregulær krigføring. Jeg ønsker å møte og studere flere politisk-militære fraksjoner i regionen for å revurdere figuren til den irregulære krigeren.
– Du har gjennomført intervjuer med grupper som Hamas, Hizbollah og Al-Qaida. Hvordan får du kontakt med slike grupper? Er det farlig å nærme seg dem?
Les også: På kyberfronten med Hizbollah 🔒
– Risikoene er mange: bortføring, tortur, drap og bombing. Likevel mener jeg at hvis man arbeider grundig og metodisk, kan man begrense farene betydelig. Det krever tid. Man må sette seg inn i historien til disse gruppene og gjøre seg kjent for dem. Det er også avgjørende å ta hensyn til den geopolitiske situasjonen. Hvordan konflikten utvikler seg, påvirker om disse gruppene ønsker å snakke med deg. Kort sagt krever det mye tid og arbeid. Man må være tålmodig og samtidig åpen både overfor dem man intervjuer, overfor kildene sine og overfor leserne. Etter mitt syn er en metodisk og åpen framgangsmåte nødvendig for å kunne snakke med disse gruppene uten å bli politisk utnyttet av dem eller av fiendene deres.
– Hvilke geopolitiske temaer mener du vil være mest relevante for Europa, Frankrike og Norge i fremtiden?
– Når det gjelder militære forhold, mener jeg at verdens økte opprustning, USAs svekkede makt og krigen i Ukraina øker risikoen for konvensjonelle konflikter med høy intensitet. Likevel tror jeg hybride konflikter – stedfortrederkriger, spesialstyrker, hemmelige operasjoner, informasjonskrigføring og lignende – vil dominere; det vi kan kalle gråsoner. Jeg tror vi får flere arenaer og rom for konflikt. Jeg har sett hvordan en liten gruppe erfarne, velutstyrte, målbevisste og motiverte krigere kan oppnå store resultater med få midler.
– Så, etter min mening er det viktigste temaet nå samholdet i EU og blant de allierte for å best kunne takle disse utfordringene. Den europeiske union, slik den fungerer i dag, svarer ikke til europeernes forventninger, noe fremveksten av euroskeptiske partier viser tydelig. Systemet må derfor tenkes igjennom på nytt. Jeg mener det ville være en felle å gå inn i en nasjonalistisk retning. De ulike nasjonalismene i Europa står for langt fra hverandre til at vi kan håpe på et stabilt, suverent og sterkt felleseuropeisk system.
Les også: Befolkningen i Sør-Ungarn tar loven i egne hender for å bekjempe ulovlig innvandring 🔒
– Ta bare Polen og spørsmålet om grenser og landområder: Enkelte polske nasjonalister gjør krav på områder (eller utnytter tapet av dem) i Belarus og Ukraina, men sitter selv på områder som i århundrer tilhørte tyskerne, og som de fikk av Stalin. Hvordan forene så mange motsetninger? Da ender vi opp med de mest grunnleggende maktuttrykkene – kontroll over territorier, befolkning, energi, militære midler og økonomi.
– Større enheter har bedre forutsetninger for å tilpasse seg og hevde seg i en tid med store omveltninger. Vi ser allerede hvor ødeleggende informasjonskrigføring er for mektige land som USA og for større enheter som EU. Hvordan kan ett land alene ha ressurser til å håndtere en informasjonskrig, en militær konflikt og samtidig takle økonomisk og diplomatisk press fra aktører som Russland, Kina eller USA?
– Derfor må europeerne stille seg selv tre grunnleggende spørsmål:
- Hvilket system bør vi velge for best mulig å ta vare på interessene, verdiene og identiteten vår?
- Hvilke ressurser må vi satse på for å få dette til?
- Har vi vilje nok til å gjøre det?
Hamas blir stadig mer populær i den palestinske flyktningleiren Chatila i Libanon
