Med en revidert grunnlov og et sterkt ønske om selvstendighet, startet en ny æra for Norge.
Da Stortinget besluttet å forene Norge med Sverige under én konge i 1814, markerte det slutten på en blodig konflikt og starten på et komplekst forhold mellom de to nabolandene.
Norge mot Kieltraktaten
Den 20. oktober 1814 besluttet Stortinget at Norge, som et selvstendig rike, skulle forenes med Sverige under én konge, men med egen grunnlov. Dette var resultatet av lange forhandlinger og militære trusler etter at Norge motsatte seg Kieltraktaten. Traktaten, som hadde blitt signert etter Napoleonskrigene, innebar at Norge skulle overføres fra Danmark til Sverige.
Norges motstand mot traktaten førte til forberedelser på et militært angrep fra Sverige, som stilte med ca. 45 000 mann mot Norges 26 000 soldater. Den 26. juli 1814 erklærte Sverige krig, og krigen begynte for alvor da den svenske arméen krysset grensen og beleiret Fredriksten festning.
Våpenhvile og forhandlinger i Moss
Krigen varte ikke lenge, og allerede 4. august begynte fredsforhandlinger etter at Fredrikstad festning kapitulerte. Forhandlingene mellom den svenske generalmajoren Magnus Björnstjerna og kong Christian Frederik fant sted i Moss, og 14. august ble våpenhvileavtalen undertegnet i Konvensjonsgården i Moss.
Avtalen innebar at Christian Frederik måtte tre av som kong og skulle innkalle et Storting med mandat til å endre Grunnloven og overlate makten til regjeringen. Fra norsk side var det Jonas Collett og Niels Aall som førte forhandlingene videre med svenskene.
Samtidig som forhandlingene pågikk, fortsatte mindre trefninger, og den siste større konfrontasjonen fant sted ved Kjølberg bro 14. august. Svenskene vant slaget, og deres leder, general grev Gustav Fredrik Mörner, ble hedret av Karl Johan for sin innsats.
Den svenske signeringen fant sted 15. august i Kommandantgården i Gamlebyen i Fredrikstad, av den svenske kronprinsen Karl Johan. Denne avtalen utgjorde den reelle fredsavtalen og la grunnlaget for personalunionen mellom Sverige og Norge.
Unionens grunnlag
Den 4. november 1814 ble en revidert utgave av Norges Grunnlov underskrevet, og samme dag ble den svenske kong Carl 13. valgt til norsk konge som Kong Karl II.
Les også: Den franske fremmedlegionen: Militærperfeksjon gjennom nesten 200 år 🔒
Dette la grunnlaget for en personalunion med Sverige, hvor Norge beholdt sin grunnlov og et visst selvstyre, men delte monark med Sverige.
Det var den svenske kronprisen Karl Johan som ledet de svenske styrkene og signerte våpenhvileavtalen med den norske delegasjonen. Han var en tidligere fransk feltmarskalk med navnet Jean Baptiste Bernadotte, og utmerket seg blant annet som hærfører i mange slag for flere avdelinger i Napoleons armé.
Jean-Baptiste Bernadotte ble adoptert av kong Carl 13. av Sverige og ble utnevnt til Sveriges kronprins. Dette skjedde etter at den svenske riksdagen hadde valgt ham til tronfølger 21. august 1810. Han ble senere kronet til konge av Sverige og Norge etter Kong Karl II sin død i 1818, med kongenavnet Karl II Johan av Norge og Carl XIV av Sverige.
Unionen var imidlertid ikke uten problemer. De to landene hadde ulike interesser, og allerede i 1839, 1865 og 1895 ble det nedsatt unionskomiteer for å revidere unionens vilkår. Forslagene førte til lite konkrete endringer, og uenighetene fortsatte.
Veien mot unionsoppløsningen
Gjennom slutten av 1800-tallet økte motstanden mot unionen i Norge. Den svenske Riksdag vedtok i 1895 store militærbevilgninger, noe som førte til økte bevilgninger til det norske forsvaret. Norge moderniserte sine forsvarsanlegg og bygde fire nye panserskip for å styrke sjøforsvaret.
Til tross for den militære opptrappingen forsøkte kong Oscar 2. å bevare freden mellom landene. I sin siste trontale i 1903 fremhevet han viktigheten av fredelige relasjoner, selv om konfliktene rundt unionens fremtid vedvarte.
Unionens oppløsning
Konsulatsaken ble avgjørende for unionens skjebne. Da kong Oscar 2. nektet å sanksjonere en norsk konsulatlov, besluttet Stortinget den 7. juni 1905 å oppløse unionen. Etter en folkeavstemning, hvor et overveldende flertall støttet beslutningen, ble forhandlinger innledet i Karlstad.
Den 26. oktober 1905 anerkjente Sverige Norges selvstendighet, og prins Carl av Danmark ble tilbudt tronen. Han aksepterte etter folkeavstemning og tok navnet Haakon 7., og den 27. november avla han ed i Stortinget.
Dette markerte slutten på et 91-årig unionskapittel i norsk historie, og begynnelsen på en ny tid for Norge som selvstendig nasjon.
Teksten er basert på flere utdrag av historiske kilder og artikler presentert i serien Stortingets historie på Stortingets nettside.
Napoleon reddet fransk økonomi fra hyperinflasjon med en gullstandard 🔒
