Det amerikanske utenriksdepartementet ønsker «sivilisatoriske allierte» i Europa. Det innebærer en risiko.
I altfor lang tid har amerikanere blitt bøtelagt, trakassert og til og med tiltalt av utenlandske myndigheter for å utøve sin ytringsfrihet. «I dag kunngjør jeg en ny visumrestriksjon som vil gjelde utenlandske tjenestemenn og personer som er medskyldige i å sensurere amerikanere. Ytringsfrihet er essensiell for den amerikanske levemåten – en medfødt rett som utenlandske regjeringer ikke har noen myndighet over,» twitret utenriksminister Marco Rubio og formulerte det som kan oppfattes som en offisiell politikk fra USAs administrasjon.
Han la til: «Utlendinger som arbeider for å undergrave amerikanernes rettigheter, bør ikke få nyte privilegiet å reise til vårt land. Enten det er i Latin-Amerika, Europa eller andre steder – tiden er forbi for passiv behandling av dem som forsøker å underminere amerikanernes rettigheter.»
Denne uttalelsen kom etter at jeg oppdaget at Utenriksdepartementet har en konto på Substack, der det nylig publiserte et essay med tittelen «Behovet for sivilisatoriske allierte», som tematisk lignet på visepresident J.D. Vances tale under sikkerhetskonferansen i München i februar.
Essayet påpeker at USAs grunnleggere kulturelt stod i gjeld til Europa:
«Vårt transatlantiske partnerskap hviler på en rik vestlig tradisjon av naturrett, dydsetikk og nasjonal suverenitet. Denne tradisjonen går fra Athen og Roma, via middelalderens kristendom, til engelsk sedvanerett og til slutt inn i USAs grunnlagsdokumenter. Uavhengighetserklæringens revolusjonære påstand om at mennesker er utstyrt av sin Skaper med visse umistelige rettigheter, gjenspeiler tanken hos Aristoteles, Thomas Aquinas og andre europeiske tungvektere som erkjente at alle mennesker har naturgitte rettigheter som ingen regjering kan forvalte eller nekte. Amerika er fortsatt i gjeld til Europa for denne intellektuelle og kulturelle arven.»
Les også: Naturretten, vitne til naturens og rettens forvandlinger 🔒
Det får være opp til historikerne å vurdere om dette er en dekkende oppsummering, om det er uhistorisk å samle så ulike tråder i én sivilisasjonssyklus, eller om utvalget bærer preg av skjevhet. Men dette er et klargjørende doktrinært forsøk på flere nivåer. På den ene siden kan den nye statlige retorikken om «sivilisatoriske allierte» fremstå unødvendig moraliserende og mer fransk-revolusjonær enn amerikansk. En britisk venn av meg beskrev minneverdig Vances tale i München som «akkurat som neokonservative, men med en ny ideologisk programvare»—amerikanerne klarer ikke å slutte å forelese for europeerne, og alt det der.
Men det ser ut til å ligge en konkret politisk begrunnelse bak. Hvis EU virkelig er et potensielt «handel- og reguleringshegemoni», gir det full mening å undergrave EU ved å bruke gulrot og pisk mot ulike deler av unionen.
Det er også logisk å frata Europa det hyklerske skrytet om at «NATO er en verdiallianse» når kjerneverdiene i alliansen ikke lenger er sammenhengende. Dette har ofte blitt brukt, særlig av nord- og vesteuropeere, som et påskudd for å opptre selvrettferdig, samtidig som de nyter godt av amerikansk sikkerhetsgaranti uten å bidra tilsvarende – både under George W. Bushs periode med aggressiv neokonservatisme og Trumps mer tilbakeholdne utenrikspolitikk. Men hvis NATO eller «Vesten» virkelig er en verdiallianse, får USA også definere disse verdiene, og de verdiene omfatter kjerneverdiene amerikanere setter høyt, som ytrings- og religionsfrihet, eiendomsrett og jakten på velstand. Hvis det ikke er en verdiallianse, slik europeerne stilltiende antyder, er det en allianse basert på geografiske interesser, og da betyr Ukraina langt mindre for USA enn for eksempel Polen eller Tyskland.
Les også: Sivilisasjonenes sammenstøt 🔒
Med fare for å forenkle: USA forsøkte å institusjonalisere fred på kontinentet etter andre verdenskrig, og spesielt siden slutten av den kalde krigen. Underveis skapte det denne oppsvulmede overnasjonale institusjonen som nå er en handelsrival til USA. Det kan hevdes at det finnes tegn på at USA har begynt å reversere denne utviklingen ved å de-institusjonalisere det europeiske kontinentet – altså ved å sette EU til side og samtidig styrke enkeltstater som deler amerikanske interesser. I seg selv kunne retorikken i Utenriksdepartementets essay fremstått som moraliserende, men når den brukes som grunnlag for en mer pressende politikk overfor EU, tyder det på at det ligger en mer gjennomtenkt strategi bak.
Når det er sagt, viser historien at revolusjoner (og reaksjoner) best eksporteres gjennom eksempler, ikke gjennom påtvingelse utenfra. Enhver påtvingelse utløser en koalisjon som motsetter seg den; makt ber om å bli balansert, og balansering går begge veier. Hvis USA motsetter seg konsolideringen av EU som en supermakt, er det et sunt instinkt, og en naturlig balanseprosess følger. Statlige retningslinjer kan innrettes etter klassisk «splitt og hersk». Hvis USA prøver å tvinge amerikanske verdier på Europa, vil det føre til at en stor andel europeere oppfatter Amerika som en revolusjonær makt, på linje med jakobinerne eller bolsjevikene—en fiendtlig nasjon som ønsker å skape sosialt kaos.
Som John Quincy Adams sa: Amerika «ønsker frihet og uavhengighet for alle, men kjemper og forsvarer bare sin egen. Hun støtter den felles saken med sin stemme og ved å gå foran med et godt eksempel.»
I utenrikspolitikken er balanse i en multipolar verden den fremste dyden å strebe etter. Det er noe dagens diplomater bør ha klart for seg.
