På 1990-tallet og tidlig 2000-tallet var det bare noen få litauere i Norge. Først etter Litauens EU-medlemskap i 2004, som ga rett til å jobbe og bo i EØS-land, skjøt innvandringen fart.
Rundt 50.000 litauere bor i dag i Norge. Antropolog Darius Daukšas beskriver dette som en unik diaspora der identiteten bygges fra bunnen av – uten et historisk forankret utvandrermiljø, melder den litauiske kringkasteren LRT.
En raskt voksende gruppe
Antallet steg til rundt 10.000 i 2010, og mellom 2017 og 2020 lå anslagene på 40.000. I dag bor det rundt 43.000 registrerte litauere i Norge, men med barn født her er tallet nærmere 50.000.
Daukšas, forsker ved Litauens institutt for historie, mener denne gruppen skiller seg fra eldre utvandrermiljøer i USA eller Storbritannia.
– Vi ser et miljø som vokser frem fra ingenting, uten etablerte generasjoner som definerer hvem som er «autentisk» litauer, sier han.
Andre generasjon vokser opp
Da han først besøkte Norge i 2008, fantes det ingen andre generasjons litauere – barn født og oppvokst her. Nå er situasjonen en annen.
– Vi snakket med en 24-åring som identifiserer seg som litauer, men som i praksis føler seg mer hjemme i Norge. Han vet at foreldrene er fra Litauen, men livet hans er her, sier Daukšas.
Les også: Litauen kjøper NASAMS luftvern av Norge
Identiteten varierer. Noen holder sterk kontakt med hjemlandet, følger litauiske nyheter og priser. Andre velger norsk statsborgerskap og ser sin fremtid i Norge. En tredje gruppe inntar en pragmatisk holdning – de identifiserer seg som litauere, men søker integrering for å gjøre livet enklere.
Fra skam til stolthet
Da Daukšas kom til Norge i 2008, møtte han mange som var forsiktige med å vise nasjonal tilhørighet.
– Mediene ga ofte et negativt bilde av litauere som kriminelle. I 2018 ble jeg positivt overrasket over å se litauiske kvinner i folkedrakt i et uavhengighetsopptog i Oslo. Det var et tydelig tegn på økt stolthet, forklarte han.
Integrering og kulturforskjeller
Han mener manglende integrering kan føre til konflikter, som i barnevernssakene for over ti år siden der norske myndigheter tok barn fra litauiske familier.
Ifølge Daukšas handler det om både språkbarrierer og ulike syn på barneoppdragelse. – For mange var det vanskelig å akseptere at man ikke kan slå barn. Synet var at «mitt barn er min eiendom», påpekte han, men legger til at holdningene er i endring.
– Majoriteten har makten, og minoriteten må tilpasse seg. Men hvis man ønsker å bli en del av samfunnet, lærer man reglene naturlig, sier han.
