Leiesoldatene er tilbake via Private militære selskaper (PMC), som stadig blir flere, for å gi sikkerhetsgarantier. De er ikke lenger bare vestlige: mange asiatiske land har også egne PMC-er.
Valère Llobet er doktorgradsstudent i statsvitenskap og spesialist på private militære selskaper. Han har nettopp gitt ut boka Guerres privées. Les sociétés militaires à l’assaut du monde (norsk : Private kriger. De militære selskapene tar verden med storm).
Llobet har blitt intervjuet av Jean-Baptiste Noé, redaktør i Revue Conflits.
– Hva er virkeområdet til PMC-ene? Privat sikkerhet, støtte til de væpnede styrkene, leiesoldatvirksomhet?
– Handlingsområdet for PMC-er er svært bredt, selv om Hvitboken om forsvar og nasjonal sikkerhet fra 2008 definerer en PMC som «en sivil, privat organisasjon som er involvert i militæroperasjoner, som yter hjelp, råd og militær støtte, og som tilbyr tjenester som tradisjonelt har vært levert av de nasjonale væpnede styrkene».
– I praksis dekker PMC-begrepet en rekke ulike oppgaver, ofte med uklare grenser. Noen grupper nøyer seg med å beskytte personer, drive vakthold, eskortere konvoier eller skip eller tilby opplæring. Andre legger til etterretning og økonomisk informasjon i tjenestene sine. Enkelte tilbyr til og med stridende enheter som deltar direkte i kamphandlinger. Mange grupper leverer alle disse tjenestene samtidig, selv om PMC-er gjerne holder en lav profil når det gjelder aktiv, væpnet deltakelse.
Les også: Russland arresterte colombianer i Kursk – skjerper jakten på leiesoldater
– Dette mangfoldet forklarer også at en rekke betegnelser brukes for å omtale slike organisasjoner: ESSD, PMC, EMSP, E3PN, SSP osv.
– I dag beveger PMC-ene seg inn på flere felt, som grensekontroll, fengselsdrift eller til og med bekjempelse av krypskyting. Dette siste er spesielt, men allerede på 1980-tallet arbeidet briten David Stirling med slike oppdrag gjennom selskapet Kilo Alpha Services.
– PMC-ene står i statenes tjeneste. Selger de tjenestene sine til høystbydende, eller er de underlagt staten de springer ut fra? Finnes det konkurranse mellom PMC-ene? Monopoler?
– Private militære selskaper er ikke uavhengige enheter. For å opprette slike strukturer må man ha godkjenning fra myndighetene eller fra innflytelsesrike personer. Båndet mellom statene og «deres» PMC-er henger også sammen med bakgrunnen til dem som starter disse selskapene: De kommer ofte fra spesialstyrker eller andre avdelinger i forsvaret.
– Noen er tidligere ansatte i etterretning eller politiet, som fortsatt har tette bånd, om enn indirekte, til sine tidligere arbeidsplasser. Det hender PMC-er går lenger enn det staten har gitt tillatelse til, men de kan ikke overskride dette for mye uten å risikere alvorlige sanksjoner. Først og fremst er de kommersielle aktører som jakter på kontrakter.
– Det eksisterer også konkurranse mellom PMC-er. For eksempel er kinesiske PMC-er langt billigere enn konkurrentene, men kvaliteten på tjenestene kan være lavere.
– I dag finnes det likevel noen få store grupper. Langs de nye Silkeveiene er det for det meste kinesiske PMC-er som beskytter kinesiske borgere, byggverk og handelsruter, eventuelt med støtte fra lokale partnere. Vi ser dessuten fusjoner og oppkjøp av PMC-er, både fra andre PMC-er og fra større konsern som driver med våpenproduksjon eller økonomisk etterretning. Målet er å vokse og utvide virksomheten til nye sektorer.
– Markedet utvikler seg raskt. Der engelskspråklige aktører, spesielt USA, var svært dominerende på 2000-tallet, har det nå vokst fram mange PMC-er verden over, noe som skaper reell konkurranse. Dette skyldes at land som Russland, Kina og Tyrkia har utviklet sine egne PMC-er, og at mange land har fått PMC-er som i første omgang satser på sitt lokale marked før de ekspanderer internasjonalt.
– Innenfor hvilket lovverk opererer PMC-ene? Hvem holdes ansvarlig for krigsforbrytelser?
– Regelverket for PMC-er er uklart og varierer ut fra selskapets opprinnelsesland. Flere episoder med alvorlige overtramp fra PMC-er som Blackwater eller CACI International har presset fram juridiske tilpasninger.
– I 2008 ble Montreux-dokumentet vedtatt av 58 land, med 73 anbefalinger for å regulere PMC-ers virksomhet. Deretter fulgte andre tekster, som den internasjonale adferdskodeksen for tilbydere av private sikkerhetstjenester (ICoC). Problemet er at disse avtalene ikke er bindende, og at hver enkelt stat kan håndheve egne regler.
Les også: Kamper ved Eufrat: SDF slår tilbake mot regime-støttede leiesoldater
– Derfor har hvert land sine lover og bestemmelser for å overvåke PMC-ene. Reglene varierer mye. I Kina ble slike selskaper først lovlige i februar 2011, med et system for godkjenning gjennom lisens. I Russland er leiesoldatvirksomhet og PMC-er fortsatt teknisk sett forbudt i henhold til straffeloven og grunnloven, samtidig som landet likevel har mange PMC-er.
– Enkelte land som Pakistan og Chile har strenge lover som begrenser PMC-ers muligheter til å operere eller rekruttere tidligere soldater, men selskapene finner ofte smutthull. Alt i alt finnes det grenser for hvor langt lovverket rekker, og det er gjerne statenes egne interesser som avgjør hvordan de håndheves.
– PMC-er er dyre for statene og utfordrer kompetansen deres. Hva får statene ut av å bruke dem?
– For statene handler det i hovedsak om politiske fordeler: I mange land, særlig i Vesten, er det nå et stort politisk problem når militært personell dør i strid. Folk aksepterer ikke lenger å se «kister komme hjem». Ved å bruke PMC-er unngår man offisielle seremonier og allmenn sorg, ettersom tap av innleid personell vekker langt mindre oppmerksomhet.
– Å bruke innleide soldater gjør det også mulig å omgå kapasitetstaket i de væpnede styrkene eller restriksjonene som eventuelt begrenser utenlandsoperasjoner.
– Til slutt gir PMC-er staten en viss anledning til å benekte delaktighet. Dette går ut på «å nekte for å ha vært informert om mulige lovbrudd eller forbrytelser, så lenge det ikke finnes klare bevis for statlig innblanding». Dermed kan myndighetene i større grad unngå politiske konsekvenser av en operasjon uten lovhjemmel, og de får samtidig en ekstra mulighet til skjulte aksjoner.
– Hva er Frankrikes holdning til PMC-er?
– Frankrike inntar en spesiell holdning når det gjelder PMC-er. Her i landet bruker man nemlig ikke begrepet PMC, men sikkerhets- og forsvarstjenesteselskaper (entreprises de services de sécurité et de défense – ESSD). Dette er i stor grad et spørsmål om kommunikasjon, for ikke å bli satt i bås med selskaper som Blackwater.
– Fransk lovverk regulerer privatisering av sikkerhets- og forsvarsoppgaver og kriminaliserer direkte kampdeltakelse. Et eksempel er loven av 14. april 2003 om straff for leiesoldatvirksomhet, som la til artiklene 436 og videre i straffeloven, og «straffer med fem års fengsel og 75 000 euro i bot alle som er spesielt rekruttert for å delta i en væpnet konflikt og verken er statsborger hos en part i konflikten eller medlem av dens væpnede styrker».
– De beryktede aksjonene til Bob Denard og hans «stygginger» satte dype spor i folks bevissthet (red. anm.: Bob Denard var en fransk leiesoldat kjent for en rekke statskupp og væpnede intervensjoner i Afrika fra 1960-tallet og utover. Hans gruppe ble ofte omtalt som «de styggingene» («les affreux») på grunn av deres brutale fremferd og tvilsomme oppdrag, og de ble et symbol på den uregulerte og mørke siden av leiesoldatvirksomhet), og denne strenge loven gjør det vanskelig å etablere PMC-er som minner om Blackwater. I tillegg har den nye militærplanen for 2024–30 innført et krav om at «militært personell med særlig sensitive oppgaver […] som ønsker å ta jobb […] innen forsvar eller sikkerhet for en fremmed stat […] må melde fra til forsvarsministeren».
– Ville det ikke gagne Frankrike å legge til rette for franske PMC-er, særlig for oppdrag i urolige områder og oppgaver hæren ikke kan utføre?
– Det er ikke min oppgave å mene noe om dette, som er et politisk spørsmål. Men det er åpenbart at mange franske ESSD allerede opererer i utlandet, for eksempel med evakuering av egne borgere eller beskyttelse av eiendommer og personer, og de gjør en effektiv jobb.
Les også: Intense kamper i Mali: Russiske leiesoldater med store tap
– I dag er franske ESSD nyttige og nødvendige for blant annet å sikre virksomheten til franske bedrifter utenfor landets grenser. Generelt har private aktører innen sikkerhet og forsvar blitt helt uunnværlige for mange bedrifter, internasjonale institusjoner og hjelpeorganisasjoner verden over. Disse firmaene gir også avtroppende militærpersonell, politifolk eller etterretningsansatte nye jobbmuligheter, og reduserer dermed risikoen for at franske innleide soldater skulle bli lokket til utenlandske PMC-er som driver med ulovlige oppdrag eller overgrep – noe som i neste omgang kunne ført til anklager om medvirkning fra fransk side.
– Derfor kan Paris dra nytte av de franske ESSD-ene, for eksempel ved å motivere dem til å satse på «nyttige områder» for de franske væpnede styrkene. Videre kan staten ta eierandeler i disse selskapene, eller revidere lovverket for å forebygge interessekonflikter. Da kan myndighetene få mer innsyn og forhindre mulige misbruk. Men den nylige privatiseringen av DCI-gruppen (Défense Conseil International, som riktignok ikke er en ESSD, men et offentlig foretak med industrielt og kommersielt formål) tyder ikke på at det er denne veien det går.
Colombianske leiesoldater i Sudan rekruttert av Emiratene for å kjempe mot regjeringsstyrker
