Bevegelser som «Holy Struggle» gjenspeiler den armenske befolkningens dype misnøye med dagens situasjon, men de understreker også hvor begrenset det er å sette sin lit til karismatiske ledere for å få til endring.
Armenias politiske utvikling siden selvstendigheten i 1991 er en historie om brutte løfter, gjennomgripende problemer og tilbakevendende kriser.
Til tross for glimt av håp, som under fløyelsrevolusjonen i 2018, forblir landet fanget i en sirkel der nye, karismatiske ledere dukker opp på bølger av folkelig misnøye, men likevel støter på de samme grunnleggende hindrene som tidligere ledere har gjort.
Korrupsjon, sentralisert makt og svake institusjoner har ført til at landet strever med å etablere et stabilt og rettferdig politisk system.
Et avgjørende øyeblikk i tiden etter Sovjetunionens sammenbrudd var i 1999, da statsminister Vazgen Sargsyan og parlamentspresident Karen Demirchyan ble drept. Disse hendelsene førte til en betydelig samling av makt hos president Robert Kocharyan, som ble kjent for utbredte brudd på menneskerettighetene, inkludert politivold, undertrykkelse av medier og omfattende korrupsjon.
De samme autoritære metodene levde videre under Serzh Sargsyan, som strammet grepet gjennom grunnlovsendringer. Hans regjering falt til slutt for presset fra folkelige demonstrasjoner under fløyelsrevolusjonen i 2018. Denne revolusjonen, som lovet et nytt og mer demokratisk kapittel, førte Nikol Pashinyan til makten på en bølge av optimisme og krav om reform.
Kampen for å oppnå varig endring
Pashinyans periode har tydeliggjort et gjennomgående trekk ved armensk politikk: at karismatiske ledere kan samle folkets misnøye, men samtidig møte store vansker med å skape varige forandringer.
Regjeringen til Pashinyan har fått kritikk for å samle for mye makt og for å unngå de dyptgripende problemstillingene. Krigen i Nagorno-Karabakh i 2020 gjorde situasjonen verre, med folkelig raseri over territorielle tap og en økende humanitær krise.
Les også: Armenia, det forglemte kristne land? 🔒
Denne blandingen av manglende oppfylte løfter og politisk ustabilitet har forsterket en sirkel av motstand, utskiftning av ledere og svake institusjoner som fortsatt preger det politiske bildet i Armenia.
Midt i dette urolige landskapet har erkebiskop Bagrat Galstanyan trådt fram som en uventet lederskikkelse for den største protesten siden fløyelsrevolusjonen. Bevegelsen «Holy Struggle», som han frontet, kom som en reaksjon på Pashinyans omstridte avgjørelse om å gi deler av Tavush-provinsen til Aserbajdsjan.
Galstanyans slagord, «Armenier, Armenia, Fedreland, Gud», fant gjenklang hos et folk som føler seg sveket av territorielle avståelser og er misfornøyde med den politiske ledelsen. Bevegelsen hans har samlet titusenvis av tilhengere, knyttet sammen av en felles følelse av tap og svik.
Et moralsk korstog
Galstanyans særegenhet ligger i at han ikke kommer fra et politisk parti og likevel klarer å utnytte den kollektive bevisstheten om Armenias historiske lidelser. Som en geistlig person med stor påvirkningskraft fremstiller han bevegelsen som et moralsk korstog, forankret i nasjonal identitet og minnene om tragiske hendelser som folkemordet og konflikten i Nagorno-Karabakh.
Denne kombinasjonen av religiøs autoritet og nasjonalistisk språkbruk har gjort det mulig å samle støtte fra ulike deler av befolkningen.
Likevel står bevegelsen overfor store utfordringer. Mange mener at Galstanyan mangler en tydelig og gjennomførbar plan, noe som svekker muligheten for reelle endringer. Eksempelvis førte hans krav om at Pashinyan måtte gå av, fremsatt under et folkemøte, ikke til noen konkret reaksjon, og avdekket svakheter i strategien.
Analytikere påpeker at selv om Galstanyan har klart å kanalisere folkets frustrasjoner, undergraves muligheten til å gjenta suksessen fra tidligere bevegelser, som Pashinyans oppsving under fløyelsrevolusjonen, på grunn av en tilfeldig og lite samordnet tilnærming.
Undertrykkelse i stedet for dialog
Myndighetenes håndtering av «Holy Struggle» følger et kjent spor fra Armenias historie, der opposisjon ofte blir slått ned. Politiet har gjennomført aksjoner med mange pågripelser, og det har kommet anklager om overdreven maktbruk, noe som belyser de grunnleggende utfordringene opposisjonsbevegelser møter.
Rapporter om politivold, inkludert angrep på politikere i opposisjonen, illustrerer at det fortsatt finnes statlige metoder som undergraver tilliten til institusjonene. Disse tilfellene inngår i et bredere mønster i Armenia, der folkelig engasjement gjerne blir møtt med undertrykkelse snarere enn dialog.
Til tross for disse hindringene er «Holy Struggle» spesiell ved å spille på felles minner og ved å blande religion og politikk på en måte som vekker sterke følelser. Galstanyan drar veksler på Den armenske apostoliske kirkens kulturelle og historiske betydning, noe som forsterker inntrykket av bevegelsen.
Les også: Hva kan Europa gjøre for Armenia? 🔒
Samtidig kan denne vektleggingen av et ensidig narrativ om nasjonal identitet og rettferdighet gjøre det vanskeligere å favne alle grupper. Selv om kombinasjonen av religion og politikk samler bred støtte, kan den også skyve fra seg dem som mener at tro bør være en personlig sak eller som ønsker et mer sekulært styresett.
Armenias tradisjon for ledere med stor karisma gjør også at varige reformer blir utfordrende. Galstanyans fremvekst viser denne utviklingen tydelig. Som både religiøs og politisk figur forener han moralsk autoritet og appell til folket. Kirkens sentrale plass i armensk samfunnsliv gir ham mulighet til å framstille engasjementet sitt som en moralsk nødvendighet.
Like fullt viser denne avhengigheten av persondyrkelse og felles historisk bevissthet at den politiske kulturen blir sårbar når den baserer seg mer på enkeltpersoner enn solide institusjoner. Uten et stabilt system som kan oversette folkelig mobilisering til politiske reformer, risikerer slike bevegelser å miste moment når lederen mister innflytelse.
Behovet for systemisk reform
For å komme ut av runddansen med lederskifter og folkelig motstand, må Armenia prioritere reformer som forandrer selve systemet. Det er avgjørende å styrke demokratiske organer, sikre domstolenes uavhengighet og spre makten på flere hender for å legge til rette for åpenhet og medbestemmelse. Sivilsamfunnet bør spille en mer aktiv rolle i utviklingen av en politisk kultur som ikke bare passer på myndighetene, men også arbeider for inkludering og robusthet. Å bekjempe korrupsjon og fremme politisk mangfold er dessuten nødvendig for å gjenvinne tillit til statlige institusjoner.
Paralleller til Ukraina, både under Oransjerevolusjonen (2004) og Euromaidan (2013–14), viser klart hvor krevende det er å innføre dype, varige endringer gjennom folkelig mobilisering.
I begge tilfeller fikk opprørerne fjernet etablerte makthavere, men det var vanskelig å gjøre de store protestene om til langvarige demokratiske reformer. Som Armenia har Ukraina slitt med korrupsjon, mektige pengebidragsytere og svake institusjoner som hemmet langsiktig resultat av revolusjonene.
På samme måte viste opprørene under den arabiske våren både mulighetene og fallgruvene når folket gjør opprør mot autoritære ledere. I land som Egypt klarte karismatiske ledere og massive folkemengder en stund å rokke ved et undertrykkende styre, men de klarte ikke å bygge en varig demokratisk kultur, noe som åpnet for at autoritære krefter kom tilbake. Disse eksemplene framhever betydningen av å lovfeste reformer for å hindre at man faller tilbake i autoritært styre.
Til syvende og sist avhenger Armenias utvikling av evnen til å komme seg unna personfokusert politikk og skape et stabilt og rettferdig politisk system. Bevegelser som «Holy Struggle» viser folkets sterke frustrasjon over dagens forhold, men samtidig også grensene for hva karismatiske ledere kan oppnå.
Ved å satse på strukturelle reformer og ta tak i selve kjernen av landets politiske sårbarheter, kan Armenia bryte ut av rekken av uroligheter og skuffelser, og legge grunnlaget for en mer varig og demokratisk framtid.
Dette innlegget ble først publisert i Emerging Europe. Det har blitt oversatt fra engelsk.
