Singapore har hatt en eventyrlig vekst, og har gått fra å være et fattig land til å bli ett av de rikeste i verden. Men hvordan utførte de dette i en region der økonomi og utviklingsvansker er fremtredende?
Singapore ble okkupert av det britiske imperiet i 1819 og var en britisk koloni helt frem til 1963, da gikk de inn i en føderasjon med Malaysia. Men denne varte ikke lenge og i 1965 gikk Singapore ut og etablerte en selvstendig stat. Fra selvstendighet helt frem til åttitallet var byen i prinsippet en ettpartistat, styrt av det statsbærende partiet People’s Action Party (PAP).
Landet ble ledet av Lee Kuan Yew, en etnisk kinesisk jurist med utdannelse fra England, i hele 31 år. Han ble først statsminister da Singapore fikk begrenset selvstyre i 1959, og senere statsminister i den selvstendige republikken Singapore fra 1965 til 1990. Etter sitt fratreden fra statsministerposten beholdt han en relativt fremtredende rolle i utformingen landets politikk som rådgiver med tittelen «seniorminister» eller «mentorminister».
Lee Kuan Yew var kjent for å styre Singapore med jernhånd, men er også mannen som er akkreditert for å løfte bystaten inn i den eksklusive klubben av verdens høyinntekstland. «Landsfader» Lee Kuan Yew og hans familie er utvilsomt fortsatt populære blant singaporerne. Hans sønn, Lee Hsien Loong, som er utdannet fra Cambridge og Harvard, fungerte som statsminister i bystaten fra 2004 til 2024.
Men hvilken politikk har de – far som sønn – fulgt for å gjøre landet til den suksesshistorien det er i dag? Det store norske leksikon (SNL) skriver at Lee Kuan Yew gjorde bruk av «autoritære metoder for å fremme sin politikk, som betegnes som velferdssosialisme med utstrakt bruk av kapitalistiske virkemidler.»
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
