Russland har tre nøkkelbufferstater: Belarus, Ukraina, og Kasakhstan – i nevnte prioriteringsrekkefølge. Mens skjebnen til de to første allerede tar form, henger Kasakhstans fremtid fortsatt i luften.
Idet den sterkestes rett fortsetter å fortrenge Folkeretten i global politikk, begynner klare skillelinjer å manifestere seg i det internasjonale systemet. Mens vestmaktene og den demokratiske verdenen konsoliderer seg som følge av Russlands angrepskrig mot Ukraina, fortsetter den autokratiske sino-russiske bekvemmelighetsaksen å bygge tettere bånd, og inviterer nye juniorpartnere inn.
Forent under en geopolitisk visjon om at de har en innboene rett til ha eksklusive innflytelsessone og dominere mindre mektige land i sine historiske nabolag, som ikke kan beskrives som noe annet enn neo-vasallisme, kommer bekvemmelighetsalliansen mellom Moskva og Beijing – Dragebjørnen – til å være en sentral del av det internasjonale systemet i all uoverskuelig fremtid.
I denne ordningen vil Beijing ikke gå imot Moskva så lenge den kalde krigen med Washington om verdenshegemoni står øverst i prioriteringshierarkiet til Beijings realpolitiske rangorden. Den uskrevne regelen mellom Kreml og Zhongnanhai er ikke bare at de har felles front utad mot Det hvite hus, men også at Beijing har fritt spillerom i sin geopolitiske bakgård, spesielt med tanke på fremtiden til Taiwan, i bytte mot at Moskva har det samme.
Russlands revansjisme
Etter å ha ligget med brukket rygg i mange år etter Sovjetunionens kollaps, har Russland under Putins 3. presidentskap for lengst iverksatt sin plan om å bringe Russlands historiske satellittstater tilbake under sitt fold. Putins mål er ikke nødvendigvis å gjenopprette grensene til Det russiske imperiet eller Sovjetunionen, men likevel å reetablere et russisk sikkerhetspolitisk maktmonopol i sitt historiske nabolag – på en eller annen måte.
Den sannsynlige nærliggende «frivillige innlemmelsen» av Belarus inn i Den russiske føderasjonen, samt Moskvas invasjon av Ukraina for å utviske den «ikke-eksisterende ukrainske nasjonen», er kun to forskjellige politiske manifestasjoner av denne overherre-ideologien som dominerer maktens ganger i Kreml.
Les også: Valget i Russland: Geopolitisk statusrapport, del 5: Maktskifte og identitetssøk i Sentral-Asia
Kasakhstan, som kjernen av Sentral-Asia – kjent som «Russlands svake underpunkt» – er også viktig for Kreml å utøve stor innflytelse over. Ikke bare fungerer landet som en bufferstat mot stadig mer politisk uro i sør, men det finnes også en stor russisk minoritet i landets nordlige regioner. Med flere signaler som kommer ut av det russiske makt- og propagandaapparatet, spesielt med tanke på den nye lekkasjen om en mulig russisk militæroperasjon mot Kasakhstan, tyder mye nå på at Kreml nå forbereder seg på å gjøre sitt trekk når tiden er moden.
Valgets kval
Når roen omsider senker seg over Ukraina og artilleribombarderingene tar slutt, vil en ny sikkerhetspolitisk forståelse mellom Russland og Vesten oppstå i Europa, uavhengig om freden blir iskald eller ikke. Med sin vestre flanke fri, vil da Kremls syn rettes andre veier og Kasakhstan er det mest nærliggende sted å fokusere først. Med mindre det skjer et paradigmeskifte i Kreml, vil derfor Kasakhstans tid også komme. Med en slik mulig skjebne i vente, har Astana to muligheter, som hver fører med seg sin egen risiko.
For Kreml er kasakhisk autokratisk underdanighet viktigst. Så, hvis Tokajev-regjeringen godtar et nytt vasall-lignende forhold til Kreml, og omgjør mye av politikken om å av-russifisere og fjerne russisk innflytelse fra Kasakhstan, kan et slags geopolitisk ekvilibrium oppstå og Kasakhstan får være i fred. Men med en potensiell eksplosiv innenrikspolitisk situasjon, med en stadig mer dynamisk og vestlig-orientert ung generasjon som vil holde myndighetene ansvarlig for sine lovnader om demokratisering, kan det oppstå innenrikspolitisk uro og som følge av brutte løfter.
Hvis Tokajev på den andre siden gjennomfører sine løfter om demokratisering og fullfører Kasakhstans langtekkelige prosess om å befri seg fra Kremls stramme grep en gang for alle, vil han utvilsomt risikere å forarge Putin til det punktet hvor en repetisjon av Ukraina-eventyret kan finne sted i Kasakhstan. Dette er den mest risikable veien å gå, men også den som kan garantere at den kasakhiske nasjonen overlever i det lange løp. Uten politisk frihet for det kasakhiske folket som vil gjøre dem til ordentlige stakeholdere i statens fremtid, kan det ble vanskelig å holde nasjonen samlet i møtet med en ny svært komplisert geopolitisk virkelighet, klemt mellom Dragen og Bjørnen.
Uansett hvilken beslutning som til slutt blir fattet, står Kasakhstan overfor sin største utfordring noen sinne som en moderne selvstendig stat etter Sovjetunionens fall. Valget og utfallet kommer til å definere nasjonens fremtid i generasjoner som kommer.
Russlands eurasiske drøm står ved en ensom og isolert korsvei
