Russlands vedvarende imperiale nevrose.
Historien har, ser det ut til, en irriterende vane med å motsi Kremls spindoktorer. Maria Zakharova, talsperson for det russiske utenriksdepartementet, markerte i forrige uke det hun kalte «85‑årsjubileet for grunnleggelsen av de estiske, latviske og litauiske SSR‑ene» med sedvanlig brask og bram, idet hun hevdet at de tre baltiske statene var redusert til «Europas økonomiske utkant» til tross for «den betydelige fordelen av omfattende sovjetiske investeringer og subsidier».
Det russiske utenriksdepartementet viste senere til fallende folketall i de baltiske landene som ytterligere «bevis» på deres angivelige tilbakegang etter Sovjet‑tiden.
Man kan velvillig anta at Zakharovas økonomiske skolering stoppet opp en gang rundt 1991 – selv om det vil være urettferdig mot sovjetiske statistikere, som i det minste innrømmet når tallene deres var oppdiktet.
Virkeligheten Zakharova så omhyggelig unngår, er langt mer ubehagelig for Moskvas fortelling.
Ifølge Verdensbanken ligger Russlands BNP per innbygger på beskjedne 14 889 amerikanske dollar, mens de angivelig perifere baltiske statene har lagt sin tidligere overherre langt bak seg økonomisk.
Estland kan vise til et BNP per innbygger på 31 170 dollar, Litauen 29 386 dollar og Latvia 23 367 dollar – alle klart foran Russland. Hvis dette regnes som økonomisk utkant, kan man lure på hvilket begrep Zakharova reserverer for Russland selv.
Den ubehagelige sannheten om «grunnleggelsen»
Zakharovas eufemistiske henvisning til «grunnleggelsen» av de baltiske SSR‑ene fortjener særskilt oppmerksomhet.
Det hun så pent kaller «grunnleggelse», var i realiteten ulovlig okkupasjon og anneksjon under de hemmelige protokollene til Molotov–Ribbentrop‑pakten fra 1939, der Nazi‑Tyskland og Sovjetunionen skar opp Øst‑Europa som en julekalkun.
Les også: Under lupen: Baltikums russiske minoritet og trusselen innenfra 🔒
Etter at sovjetiske tropper rykket inn sommeren 1940, tvang Moskva de baltiske regjeringene til å gå av, fengslet politikere som senere døde i sibirske gulager, og gjennomførte iscenesatte valg med forfalskede resultater.
De fleste vestlige land anerkjente aldri denne annekteringen, men anså den som ulovlig – en holdning som har blitt opprettholdt av amerikanske domstoler, Europaparlamentet og Den europeiske menneskerettsdomstolen.
Sovjetunionens egen øverste sovjet fordømte Molotov–Ribbentrop‑pakten i 1989, men russiske lovgivere prøver nå å trekke tilbake den fordømmelsen – en historisk revisjonisme som ville fått Orwells Sannhetsministerium til å rødme.
Fra bakevje til baltiske tigre
Forvandlingen i Baltikum siden selvstendigheten gjør Zakharovas bemerkninger om demografisk nedgang nokså irrelevante. Ja, folketallet har gått ned – men det sier mer om sovjetisk befolkningsmanipulasjon gjennom russisk innflytting enn om noen fiasko etter selvstendigheten. Estland ligger nå på førsteplass globalt i International Tax Competitiveness Index og på åttende plass i Economic Freedom Index. Latvia ligger som nummer to i skattekonkurranse, Litauen som nummer fem, og begge er blant de 25 fremste i økonomisk frihet. Dette er neppe kjennetegn på økonomisk utkant.
Samtidig fremstår Russlands økonomi som en bensinstasjon forkledd som land.
Frihetsdivergensen
Zakharovas påstander om sovjetiske «gaver» i form av infrastruktur avslører enten en oppsiktsvekkende historisk uvitenhet eller bevisst villedning. Før første verdenskrig var Latvia et avansert industrisentrum i det russiske imperiet – slett ikke den bakevjen som Kremls mytologi hevder trengte sovjetisk frelse. Selv under tsarstyret utviklet Estland en betydelig industrisektor, inkludert verdens største bomullsspinneri.
Sovjetiske investeringer kom med betingelser – nemlig politisk underkastelse, økonomisk tapping og demografisk manipulasjon. Infrastrukturen Moskva bygde, hadde først og fremst som mål å integrere de baltiske økonomiene i Sovjets kommandoapparat, ikke å gagne lokalbefolkningen.
Les også: Hybridkrigføring: Russlands skyggespill mot europeisk stabilitet 🔒
Den egentlige utviklingen begynte først etter selvstendigheten, da de baltiske regjeringene kunne føre politikk til beste for egne borgere i stedet for Moskvas imperiale appetitt.
Dagens baltiske resultater gjør Zakharovas periferifortelling til ren parodi. I februar 2025 koblet alle tre landene seg fra de russiske strømnettene og synkroniserte med Sentral‑Europa – en symbolsk erklæring om energiuavhengighet som må svi spesielt i Moskva.
Den imperiale nevrosen
Zakharovas uttalelser avslører Russlands manglende evne til å akseptere at tidligere sovjetrepublikker kan lykkes uten Moskvas tunge hånd. Den bredere konteksten gjør timingen hennes spesielt tonedøv: Russland ser fortsatt på de baltiske statene som et aggressivt trekløver hvis hovedoppgave er å tjene Moskvas interesser snarere enn å føre selvstendig politikk. Denne imperiale tankegangen tyder på at Moskva aldri virkelig har akseptert baltisk uavhengighet – en realitet som gjør NATO‑medlemskapet eksistensielt.
Det mest talende er kanskje at Zakharovas klager over baltisk utakknemlighet avslører Moskvas fortsatte forventning om lydighet fra nasjoner det ulovlig okkuperte i et halvt århundre. At russiske lovgivere nå forsøker å rehabilitere Molotov–Ribbentrop‑pakten – selve avtalen som muliggjorde den baltiske okkupasjonen – viser at Kremls hunger etter historisk revisjon ikke kjenner grenser.
De baltiske statenes europeiske suksesshistorie representerer alt Vladimir Putins Russland frykter: et bevis på at post‑sovjetiske nasjoner kan blomstre uten Moskvas «beskyttelse».
Når det gjelder å bli henvist til Europas utkant, kan de baltiske statene med god rett spørre: Utkant i forhold til hva, egentlig? Slett ikke i forhold til velstand, demokrati eller internasjonal anseelse – områder der de beviselig har passert sin tidligere koloniale herre med god margin.
Zakharovas kommentarer minner mest om en avvist kjæreste som insisterer på at eksen umulig kan være lykkelig uten henne. Bevisene peker i en helt annen retning.
Litauen: Fra Moskvas bikkje i vest til Vestens vaktbikkje i øst 🔒
