Serbia har raskt utnyttet Kosovos politiske fastlåste politiske tilstand.
Det som skjer i Kosovo er ikke bare en politisk fastlåst situasjon; det er en kapring av hele den demokratiske prosessen. Over fire måneder etter parlamentsvalget har representantene mislyktes rundt 38 ganger i å konstituere det nye parlamentet. Selv om statsminister Albin Kurtis parti Vetëvendosje ble størst, fikk det ikke nok mandater til å velge sin foretrukne parlamentspresident alene.
Opposisjonen har på sin side gjentatte ganger blokkert hans kandidat. Kurti (avbildet ovenfor) nekter å inngå kompromisser. Resultatet? Intet fungerende parlament, ingen fremgang, ingen ansvarliggjøring, ingen gjenopptakelse av dialogen med Serbia, ingen reformer, ingen helhetlige økonomiske planer og ingen utenlandske investeringer til å løfte landet ut av sin økonomiske stagnasjon.
Nå har forfatningsdomstolen grepet inn og gitt representantene bare 30 dager på å oppfylle sin grunnleggende konstitusjonelle plikt: å velge en president og starte lovgivningsarbeidet. At dette i det hele tatt må pålegges av retten er dypt urovekkende.
Slik fungerer ikke et demokrati. Institusjonell lammelse drives av personlige egoer og partipolitiske interesser som settes foran nasjonens interesser. Folk i Kosovo fortjener bedre enn en endeløs politisk farse. Denne maktkampen undergraver Kosovos institusjoner, svekker tilliten i befolkningen og gjør staten farlig ineffektiv.
Les også: Kosovos uløste kriser
Det er nødvendig med flere konkrete tiltak for å få slutt på Kosovos politiske fastlåste situasjon, og Kurti og andre partiledere må sette landets interesser foran partiets gevinst.
Viktige grep for å bryte fastlåstheten
Etter at forfatningsdomstolen har pålagt at forsamlingen skal konstitueres og en president velges innen 30 dager, må alle partier – særlig det største, Vetëvendosje – gå inn i reelle forhandlinger og være villige til å inngå kompromiss om valg av president.
Nyvalg kan bli nødvendig dersom man ikke oppnår enighet innen fristen på 30 dager. Den gjentatte manglende evnen til å velge Vetëvendosjes kandidat viser nettopp at å insistere på en polariserende kandidat bare forlenger krisen. I den sammenheng bør opposisjonens krav om åpen avstemning og konsensus, og avvisning av hemmelige stemmesedler som mindre transparente, tas til følge. Å innføre åpne prosedyrer kan bidra til å bygge tillit og bryte stillstanden.
I tillegg bør forslaget fra lederen av Kosovos demokratiske liga (LDK) – om en nasjonal samlingsregjering ledet av en politisk nøytral person, der partilederne holder seg utenfor regjeringskontorene og departementene ledes av fagfolk fra alle partier – tas på alvor, og en ny valgdato fastsettes. En slik overgangsregjering vil ha som oppgave å gjenopprette institusjonell funksjonalitet og iverksette nødvendige reformer frem til et nytt valg kan avholdes.
Vilje til å bytte kandidat
Mange analytikere, inkludert undertegnede, mener at Vetëvendosje bør foreslå en ny, mindre polariserende kandidat til presidentvervet som en logisk utvei. Det er på tide at Kurti innser virkeligheten han har trosset, for å vise at han er verdig å lede det største partiet. Å gå med på dette vil også vise at han har mot, selvtillit og lederegenskaper som kan styrke sjansene for å vinne et rent flertall i neste valg.
Selv om Kurti har tatt initiativ ved å invitere opposisjonslederne til samtaler, må disse møtene ha reelt innhold og sikte mot ekte kompromisser, ikke bare prosedyrisk posering. Han bør være villig til å trekke eller bytte ut polariserende kandidater og støtte tillitsbyggende tiltak, selv om det innebærer et midlertidig makttap for partiet hans.
Som fungerende statsminister har Kurti dessuten juridisk kun fullmakt til nødvendige og tidligere planlagte oppgaver; han bør unngå omstridte utnevnelser eller beslutninger som går utover dette mandatet. Han må prioritere Kosovos stabilitet, økonomi og internasjonale omdømme fremfor partiets egeninteresser.
Opposisjonens ansvar
Opposisjonspartiene må delta konstruktivt i samtalene og ikke bruke krisen kun for å svekke den midlertidige regjeringen eller presse frem nyvalg. De bør ta forslagene om en samlings- eller overgangsregjering på alvor og ikke insistere på maksimalistiske standpunkter som forlenger stillstanden. Alle partier må på den måten erkjenne sitt felles ansvar for krisen og det akutte behovet for å få institusjonene til å fungere igjen.
Fastlåstheten skader allerede Kosovos økonomi, truer internasjonale lån og EU-midler og undergraver folks tillit til demokratiet.
Les også: Nedleggelsen av Kosovos parallelle institusjoner og dens konsekvenser
Sivilsamfunnet, næringslivet og internasjonale samarbeidspartnere har alle etterlyst umiddelbar handling og ansvar. Likevel krever det politiske vilje, fleksibilitet og kompromissvilje fra alle parter å få slutt på lammelsen. Utover politisk krangel trengs nå ikke sensasjonalisme, men seriøse samtaler mellom partilederne for å løse flokene – og for å følge opp den fastlåste dialogen mellom Kosovo og Serbia.
Serbias utnyttelse av Kosovos fastlåste politiske tilstand
Foruten den akutte interne lammelsen, som påvirker nesten alle sider av Kosovos innenrikspolitikk og forholdet til EU negativt, bruker Serbia den politiske fastlåstheten til å hevde at Pristina mangler en legitim regjering, og svekker dermed Kosovos posisjon i EU-meglet dialog og forhandlinger.
Serbiske tjenestemenn fremhever den forverrede situasjonen for serbere i Kosovo, gir Pristina skylden og bruker stillstanden til å presse på for mer internasjonal oppmerksomhet og flere innrømmelser. I tillegg skal det serbiskstøttede partiet Serbisk liste, som har garanterte seter i Kosovos parlament, ha bidratt til å forsterke stillstanden ved å boikotte avstemninger, noe som gjør det vanskeligere for Kosovo å danne regjering og fremmer Beograds interesser.
Serbia peker videre på Kosovos politiske ustabilitet, argumenterer mot vestlig støtte til Pristina og motstår presset om innrømmelser i normaliseringssamtalene. Noen analytikere advarer om mulige provokasjoner, men Serbias hovedfokus er fortsatt diplomatisk og politisk – ettersom også landets hjemlige situasjon er spent – snarere enn direkte voldelig eskalering, langt mindre krig, som USAs tidligere president Donald Trump feilaktig hevder å ha forhindret.
Det er sikkert at Serbia først og fremst utnytter fastlåstheten til å svekke Kosovos internasjonale stilling og forhandlingsposisjon, samtidig som landet styrker sin innflytelse over den serbiske minoriteten i Kosovo og over dialogprosessen. Denne situasjonen understreker enda tydeligere behovet for at EU og USA gjenopptar forhandlingene mellom Kosovo og Serbia, for ytterligere utsettelser gjør utsiktene til en varig og fredelig løsning stadig fjernere.
Kurti og andre partiledere bør ta alt dette på største alvor og handle resolutt. Kurti og de andre partilederne må legge snevre interesser til side og konsentrere seg om å gjenreise Kosovos demokratiske institusjoner til beste for alle innbyggere. Det er dette som kjennetegner statsmannskunst, og det har det vært sørgelig lite av.
Spørsmålet er om Kurti vil gripe sjansen eller svikte landet – til en politisk pris han helst vil unngå.
