En gigantisk gruve i Gobi-ørkenen forvandler landets økonomi, men velkjente risikoer lurer i bakgrunnen.
Dypt under den vindpiskede Gobi-ørkenen, der Djengis Khans ryttere en gang smeltet kobber fra overflaten, er en koloss fra det 21. århundre i ferd med å omforme Mongolias økonomi.
Oyu Tolgoi-gruven, en teknologisk labyrint med transportbånd som strekker seg 13 kilometer og trådløse nettverk som kobler sammen arbeidere 1 300 meter under jorden, er mer enn et ingeniørmessig underverk. Den er selve hjørnesteinen i Mongolias dristige satsing på å gå fra et nomadisk saue- og kvegdriftsamfunn til å bli en mineralstormakt.
Utbyttet er allerede synlig. Etter en solid vekst på fem prosent i 2024 ventes Mongolias økonomi å øke med 6,3 prosent i 2025, ifølge Verdensbanken.
Denne akselerasjonen skyldes i stor grad Oyu Tolgois omfattende utvidelse under bakken, som startet produksjonen i mars 2023 og ventes å øke kobberproduksjonen med hele 70 prosent i år. For et innlandsland som lenge har vært preget av økonomisk ustabilitet siden avviklingen av den sovjetiske planøkonomien, er dette en bemerkelsesverdig snuoperasjon.
Veien har ikke vært uten fallgruver. Veksten i 2024 ble lavere enn den sterke veksten på 7,4 prosent året før, hovedsakelig på grunn av en ødeleggende dzud—en særegent mongolsk vinterkatastrofe—som rammet jordbruket hardt. Sektoren krympet med en firedel i årets første tre kvartaler, og husdyrtapene nådde dystre 8,1 millioner dyr, nesten dobbelt så mange som året før.
Det klimaet tok, ga berggrunnen tilbake: Gruvedriften har mer enn veid opp. Kobbereksporten nådde rekordhøye 1,7 millioner tonn, en økning på 11,1 prosent, mens kullleveranser også satte nye rekorder. Denne fremgangen skyldes ikke bare høye råvarepriser, men også strukturelle forbedringer i Mongolias utvinningsindustri.
En kritisk leverandør til det grønne skiftet
Oyu Tolgoi, et fellesforetak mellom Rio Tinto (66 prosent) og den mongolske staten (34 prosent), er selve symbolet på denne endringen. Med 20 000 ansatte og fire milliarder amerikanske dollar innbetalt i skatter og avgifter er gruven en betydelig motor i økonomien.
Når den er i full drift, tar den sikte på å produsere 500 000 tonn kobber årlig—nok til å forsyne seks millioner elbiler med ledningsnett og dermed gjøre Mongolia til en sentral leverandør i den globale energiomstillingen. Selve underjordsanlegget er et teknologisk utstillingsvindu med personlige posisjonsbrikker og sensorer som overvåker alt fra utstyr til luftkvalitet, fjernstyrt fra Rio Tinto-senteret i Brisbane.
Les også: Gruverevolusjonen i Rwanda 🔒
Denne gruvedriften har styrket statens finanser. Statsbudsjettets inntekter steg med 28,7 prosent fra 2023 til rekordhøye 31,4 billioner tögrög (9,1 milliarder amerikanske dollar). Valutareservene økte til historiske 5,5 milliarder dollar selv etter betaling av 1,1 milliarder i gjeld.
Kredittvurderingsbyråene har merket seg utviklingen: S&P Global og Fitch Ratings har oppgradert Mongolia til henholdsvis B+ og B, det beste nivået på ti år.
Å gripe muligheten
Men så rask vekst gir også velkjente hodepiner. Inflasjonen hadde steget til 9,1 prosent i mars 2025, drevet av sterk innenlandsk etterspørsel og kapasitetsbegrensninger på tilbudssiden. Samtidig har driftsbalansen tippet over i underskudd ettersom importen av investeringsvarer og forbruksprodukter skyter fart.
Enda viktigere er de strukturelle sårbarhetene. Mongolias nye velstand hviler i stor grad på den globale etterspørselen etter råvarer, særlig fra den enorme naboen i sør, Kina.
Eksportporteføljen er fremdeles farlig smal. «Midt i den pågående gruveboomen har Mongolias makroøkonomiske resultater forbedret seg,» konstaterer Taehyun Lee, Verdensbankens landrepresentant. «Men økt global usikkerhet understreker hvor viktig det er å benytte denne anledningen til å framskynde finansielle og strukturelle reformer.» Han understreker også behovet for bedre håndtering av naturkatastrofer, spesielt værrelaterte sjokk.
Utsiktene på mellomlang sikt ser lovende ut, med en forventet gjennomsnittlig vekst på 5,2 prosent i 2026–27. Dette forutsetter imidlertid at den globale appetitten på kobber holder seg, at investeringene fortsetter, og at økonomisk diversifisering virkelig skyter fart. Investorene virker foreløpig trygge; rentespreaden på Mongolias statsobligasjoner falt til rekordlave 2,3 prosent i 2024.på Mongolias statsobligasjoner falt til rekordlave 2,3 prosent i 2024.
Det avgjørende spørsmålet er om Mongolia klarer å forvandle denne mineralrikdommen til varig, bredt fordelt velstand og dermed unngår den beryktede «ressursforbannelsen» som har rammet så mange råvarerike land.
Foreløpig ligger svaret begravet i tunnelene under Oyu Tolgoi, der en blokkhulemetode skal hente ut malm i et anslått halvt århundre. Når kobberet strømmer, gjør håpet det samme—håpet om at denne underjordiske revolusjonen kan løfte en hel økonomi. Om det lykkes, vil det definere Mongolias moderne æra. Enn så lenge flyter kobberet, og med det løftet om velstand.
