Fra et russisk fengsel maler den kjente russiske ultranasjonalisten Igor Girkin maler et bilde av Russlands krigsinnsats i Ukraina, og spår en snarlig kollaps.
Igor Girkin, også kjent under kallenavnet «Strelkov», er en tidligere russisk etterretningsoffiser og paramilitær leder som spilte en sentral rolle i den væpnede konflikten i Øst-Ukraina i 2014. Før dette hadde han bakgrunn fra den russiske sikkerhetstjenesten FSB og deltok i flere militære operasjoner, blant annet i Tsjetsjenia, Transnistria og Bosnia. Han ble kjent internasjonalt da han ledet de prorussiske separatiststyrkene som tok kontroll over byen Slavjansk i Donetsk-regionen i april 2014.
Girkin var en av de mest fremtredende figurene i begynnelsen av krigen i Donbass, men ble senere fjernet fra sin posisjon etter interne maktkamper blant separatistene. Han har siden vært en sterk kritiker av Russlands krigføring i Ukraina og har anklaget Kreml for manglende strategisk handlekraft. I 2022 ble han dømt in absentia av en nederlandsk domstol for sin rolle i nedskytingen av Malaysia Airlines Flight MH17 i 2014, hvor 298 mennesker mistet livet.
Etter Russlands fullskala invasjon av Ukraina i 2022 har Girkin fortsatt å kritisere myndighetenes militære ledelse og uttrykt misnøye med måten krigen føres på. Hans åpenlyse kritikk av Vladimir Putin og det russiske forsvarsdepartementet førte til at han i 2023 ble arrestert i Russland, siktet for ekstremisme. Arrestasjonen viste hvordan tidligere krigsforbrytere og nasjonalistiske aktivister kan bli ubehagelige for Kreml når de vender seg mot myndighetene.
I en rekke brev angivelig smuglet ut fra et russisk fengsel, har han fremsatt en dramatisk advarsel om den militære situasjonen i Russland. I en brevet som har fått betydelig oppmerksomhet, fremstår Girkin som en kynisk, men samtidig innsiktsfull stemme som advarer mot en forestående krise for både den russiske hæren og statsmakten.
Brevet har blitt diskutert i detalj på Youtube-kanalen Майкл Наки (Mack Nack). S
Girkin, en mann med en omstridt fortid og en sentral rolle i opptrappingen av konflikten i Ukraina, maler et dystert bilde av den pågående krigen. Han hevder at til tross for små taktiske seire, har den overordnede strategien vært en katastrofe. Ifølge ham har den russiske militære innsatsen utviklet seg til en evigvarende kamp der hver eneste gevinst følges av store tap – både i form av menneskeliv og materielle ressurser.
«Vi holder fronten, men vi oppnår ingenting strategisk,» sier han. Girkin understreker at den russiske hæren, til tross for en tilsynelatende evne til å presse frem enkelte taktiske fremskritt, ikke klarer å skape det avgjørende momentet som kreves for å tvinge Ukraina til å forhandle frem en løsning på Kremls premisser. Han peker på at den nåværende kampmetoden, preget av uforutsigbarhet og en stadig økende slitasje, tærer på både soldater og industri – og at resultatet er en krigføring som til slutt vil få irreversible konsekvenser.
Et system i utmattelse
Ifølge Girkin er et av de mest kritiske problemene for Russland den utmattelsen som har sneket seg inn i hele mobiliseringsapparatet. Etter år med intens konflikt, mener han, er både befolkningen og industrien nådd et kritisk utmattelsesnivå. Til tross for at staten på papiret har et enormt potensial til å rekruttere nye soldater, tviler han sterkt på at man vil klare å samle inn og utruste den enorme styrken som tilsynelatende trengs for å snu krigslykken.
Les også: Russland er et arnested for sentralasiatisk jihad 🔒
«Mobiliseringspotensialet eksisterer, men realiteten er at folket og industrien er utslitt,» forklarer Girkin. Han lurer på om det er realistisk å tro at man plutselig kan hente inn et halvt millioner nye soldater – eller enda flere – når den nåværende mobiliseringen allerede har satt sitt preg på nasjonen. Ressursene er knappe, og den militære infrastrukturen har vist seg å være langt svakere enn det som ble fremstilt før krigens start.
Intern uro og faren for revolusjon
I tillegg til de rene militære utfordringene, advarer Girkin om at den pågående konflikten kan utløse en bredere intern krise. Etter tre år med blodig kamp og stadig økende tap, er misnøyen blant befolkningen og i de militære reservene etter hvert blitt stadig mer håndgripelig. Han peker på at et nytt forsøk på generalmobilisering, med krav om ytterligere ofre fra en allerede sliten befolkning, kan bli gnisten som setter i gang et internt opprør.
Historien har vist oss at utmattede folkeslag kan reagere voldsomt når de presses for langt – og Girkin trekker paralleller til revolusjonære omveltninger fra fortiden, som den som fant sted i Petrograd. «Vi risikerer ikke bare et militært nederlag, men et fullskala internt opprør som kan velte hele statsmakten,» advarer han. En slik utvikling vil ikke bare innebære at den militære innsatsen stopper, men kan føre til et fullstendig sammenbrudd av den politiske strukturen i Russland.
Kritikk mot Kreml og Putin
En gjennomgående kritikk i Girkins uttalelser er den han retter mot Kremls øverste ledelse, med særlig fokus på president Vladimir Putin. Han beskriver Putin som en despot med en katastrofal strategi – en leder som har ført landet inn i en konflikt med enormt høye kostnader uten å ha oppnådd de målene som var satt. Girkin karakteriserer Putins lederskap som både naivt og ansvarsløst, og mener at regimet nå står fast i en tilstand av total ineffektivitet.
«Putin har ledet oss ut i en blindgate,» hevder han. Etter hvert som krigen drar ut i tid, mener han at den politiske ledelsen ikke bare mister grepet om situasjonen, men at den også setter nasjonen i en tilstand av uunngåelig kollaps. For Girkin er det ikke lenger nok å snakke om taktiske seire på slagmarken – den overordnede strategien har mislyktes, og det er på tide å erkjenne at den nåværende kursen fører til en no-win-situasjon for Russland.
Eksterne faktorer og internasjonale konsekvenser
Uttalelsene fra Girkin peker også på at de eksterne faktorene spiller en stadig viktigere rolle i den militære situasjonen. Russlands intervensjoner i Syria og eventuelle forsøk på å ekspandere sin innflytelse i andre deler av verden har ikke bare mislyktes, men har også bidratt til å svekke landets internasjonale posisjon. Han fremhever spesielt Kinas stadig mer kritiske holdning. Blant annet har Kina vist vilje til å samarbeide med vestlige land ved å blokkere tankskip med russisk olje – et signal om at de ikke lenger er villige til å bære de økonomiske byrdene av Putins eventyr.
Denne svekkede internasjonale støtten gjør situasjonen enda mer prekær for Russland. Selv om enkelte vestlige land fremdeles leverer våpen og utstyr til Ukraina, understreker Girkin at denne støtten også er med på å forsterke Ukrainas evne til å stå imot den russiske hæren. Han argumenterer for at Ukrainas militære kapasitet nå er betydelig forbedret – både i form av erfaring, organisering og tilgangen på moderne utstyr.
Perspektiver for fremtiden
Det er få som kan si med sikkerhet hvordan den pågående konflikten vil ende, men Girkin er overbevist om at den nåværende kursen er dømt til å mislykkes. Han advarer om at den russiske statens fremtid er truet, og at hvis den nåværende strategien fortsetter, vil både den militære og politiske makten i Russland kunne bryte sammen.
«Vi har gått for langt til å snu utviklingen nå,» konkluderer han. I hans øyne har ikke krigen, med alle sine taktiske seire og midlertidige fremskritt, noe solid grunnlag for å sikre en endelig seier. I stedet ser han for seg en fremtid der den russiske hæren, rammet av konstant utmattelse og en stadig mer misfornøyd befolkning, bare vil klare å holde linjen inntil de til slutt kollapser under press.
Les også: Separatister ved den finske grensen kjemper for uavhengighet fra Russland 🔒
Denne dystre prognosen gir også grunn til å stille spørsmål ved hvilke alternativer som finnes for Russland. Er det mulig å endre kurs, eller er det for sent å snu en krise som allerede har nådd et kritisk punkt? Girkin ser ingen umiddelbar vei ut, og advarer om at ethvert forsøk på å omstrukturere den militære innsatsen – som for eksempel en ny generalmobilisering – risikerer å utløse enda større interne problemer. Et slikt trekk kan, mener han, føre til en fullstendig desintegrasjon av den militære organisasjonen, med konsekvenser som vil ramme hele den politiske strukturen i landet.
På hvilken måte kan situasjonen snus?
Girkin er klar på at den nåværende situasjonen ikke gir rom for optimisme. Selv om han innrømmer at det teoretisk sett finnes reserver i form av en stor mobiliseringskapasitet, er han svært skeptisk til at disse kan aktiveres i tide. Industrien, den teknologiske infrastrukturen og befolkningens vilje til å ofre seg er alle faktorer som har nådd sine grenser etter flere år med konflikt. En generalmobilisering, argumenterer han, vil ikke bare være logistisk utfordrende, men også politisk farlig – ikke minst fordi en ny bølge av tap og ofre kan utløse en folkelig oppstand.
Girkin trekker frem at det ikke er nok å samle inn nye soldater; de må også trenes, utrustes og raskt føres ut i kamp. Dette er en prosess som krever tid, ressurser og et fungerende logistikkapparat – noe som etter tre år med kamp virker som en uoppnåelig oppgave. Dersom Kreml ikke klarer å levere en beslutning som endrer den nåværende strategien, advarer han, vil Russland stå overfor en situasjon der både den militære og sivile makten til slutt bryter sammen.
En varselklokke for Kreml
Girkins advarsler må sees i lys av en bredere kritikk mot den russiske ledelsen. Det er ikke bare den militære innsatsen som er i ferd med å svikte, men hele den politiske modellen som har drevet Russland inn i denne krisen. Han kaller den nåværende situasjonen for en «no-win-situasjon» der alle veier fører til nederlag – enten det blir et militært sammenbrudd eller en intern revolusjon som velter den eksisterende maktstrukturen.
Den harde realiteten, ifølge Girkin, er at det ikke finnes noen enkle løsninger. Om ikke Kreml endrer sin tilnærming og innser de dype strukturelle problemene, risikerer man at nasjonen gradvis glir over i en tilstand av permanent ustabilitet. Dette er ikke bare en trussel mot de militære ambisjonene, men også en advarsel til hele den russiske befolkningen om at de må forberede seg på en krevende fremtid.
Internasjonale implikasjoner
Den russiske krisen har også vidtrekkende konsekvenser for den internasjonale sikkerhetssituasjonen. Med en svekket militærmakt og en stat som er i ferd med å kollapse, kan maktbalansen i regionen endres dramatisk. Vestlige land, som fortsatt støtter Ukraina med våpen og teknisk bistand, kan finne seg i en posisjon der deres egen sikkerhet blir styrket ettersom den russiske evnen til å true naboland reduseres.
Samtidig gir den pågående krisen et signal om at allianser og internasjonale bånd er i ferd med å skifte. Med Kinas økende skepsis til Kremls eventyr og en stadig tydeligere internasjonal kritikk, kan den russiske modellen for autoritær styring komme til å fremstå som et eksempel på en stat som har mistet evnen til å tilpasse seg en ny verdensorden.
Hva ligger fremover?
Girkin har en tydelig visjon for fremtiden – en visjon der den russiske staten, etter å ha tapt både sin militære makt og folkelige støtte, står overfor en uunngåelig krise. Han ser for seg en periode med dyp politisk og økonomisk uro, der nasjonen ikke lenger har råd til å opprettholde den ambisiøse utenrikspolitiske kursen som har preget de siste årene.
Selv om det finnes enkelte stemmer som fremdeles taler for at Russland kan snu utviklingen med riktige tiltak, er Girkins vurdering en av de mest pessimistiske. Han peker på at den pågående krigen ikke bare handler om å vinne slag på slagmarken, men om å sikre en bærekraftig fremtid for en hel nasjon – noe han ser som en oppgave som i den nåværende situasjonen er nærmest umulig.
Avsluttende refleksjoner
Det er vanskelig å vurdere nøyaktig hvor mye vekt man skal legge på Girkins advarsler, gitt hans kontroversielle bakgrunn og de politiske motivene som kan ligge til grunn. Likevel gir hans uttalelser et tydelig signal om at de underliggende problemene i den russiske militære og politiske strukturen ikke kan ignoreres. Med en stadig utmattende krig og en ledelse som tilsynelatende ikke klarer å se forbi kortsiktige gevinster, er det få tegn på at den nåværende kursen vil endre seg før det er for sent.
Les også: Professor til Geopolitika: Ukraina utfordrer klassisk grenseforståelse 🔒
Det som er sikkert, er at den russiske krigen ikke bare er en militær konflikt – den er også en målestokk for en nasjons evne til å overleve under ekstreme forhold. Dersom den nåværende strategien fortsetter, advarer Girkin, vil den russiske modellen for makt og styring kunne komme til å smuldre opp, med konsekvenser som strekker seg langt utover slagmarken.
I en tid med økende usikkerhet og internasjonal uro blir spørsmålene rundt den russiske fremtiden stadig mer presserende. Kan en nasjon, rammet av år med konflikt og tap, klare å finne veien tilbake til stabilitet og vekst? Eller er vi vitne til begynnelsen på slutten for en epoke preget av autoritær styring og militært overmot?
For Girkin er svaret klart: fortsetter man på den nåværende kursen, vil den russiske staten til slutt bryte sammen – ikke bare på grunn av militære nederlag, men også på grunn av en dyp og uunngåelig folkelig utmattelse. Med en advarsel som runger gjennom både militære kretser og internasjonale analyser, fremstår hans ord som et varsel om at det kan komme en dag der både Kreml og den russiske hæren ikke lenger kan opprettholde den kamplysten og makten som en gang definerte dem.
Om denne framtidssynet vil vise seg å være riktig, gjenstår tiden å vise. Inntil da lever det en dyster forutanelse om at de samme feilene og manglene som nå preger Russlands innsats i Ukraina, kan ende med å definere en hel nasjons skjebne. Mens verdens øyne følger utviklingen med bekymring, står det klart at en endring i kursen haster – før en eskalerende krise til slutt gjør enhver redning umulig.
Asle Toje om realpolitikkens tilbakekomst og stormaktsdynamikken mellom USA, Kina og Russland 🔒
