Kino har alltid spilt en avgjørende rolle i propaganda og formasjonen av befolkninger. Her er et tilbakeblikk på noen historiske eksempler.
Kino har alltid vært den viktigste kanalen for propaganda, informasjon og desinformasjon på grunn av sin tiltrekningskraft på publikum, fordi den retter seg mot et stort antall mennesker («flokken»), dens evne til å fortelle og tolke historien, spille på følelser og det irrasjonelle, og til å tjene politiske og ideologiske årsaker, noen ganger for indoktrineringsformål.
På den andre siden, i krigstid, er det en kilde til informasjon for «folket hjemme». Derfor blir kinoen også et redskap for manipulasjon av offentlig mening. Bildets makt i tjeneste for propaganda er spesielt viktig og kritisk i perioden fra 1933 til 1945. Vi vil se på tre betydningsfulle eksempler: USA, Tyskland, Italia og Sovjetunionen ved å ta for oss betydelige propagandahendelser som komplementerer krigsstrategiene til disse fire landene.
USA
I begynnelsen av 1940-tallet, mens krigen begynner å få betydning i Europa, produserer Hollywood-studioene hovedsakelig musikaler, komedier, melodramaer eller westerns. De store studioene opprettholder sin nøytralitet og forsterker på skjermen den samme isolasjonistiske følelsen som deres publikum og USAs offisielle politikk har. Etter det japanske angrepet på Pearl Harbor i 1941, endrer tonen seg, og studioene blir tilhengere av de alliertes sak i Europa og selvfølgelig det amerikanske militæret i Asia. Særlig siden patriotisk propaganda anses som lønnsomt av Hollywood, samtidig som det fungerer som et verktøy for nasjonal politikk ved å forene folket rundt en nasjonal ideologi for å legitimere intervensjon i Europa. General Marshall, stabssjef for den amerikanske hæren (initiativtaker til den kjente Marshallplanen), var på utkikk etter en filmskaper med kampvilje som kunne overbevise et stort publikum. Hans valg faller på Frank Capra, som anses som en av geniene innen amerikansk komedie og er på høyden av sin kunstneriske og populære suksess. Og Capra vil vise seg å være en av mesterne i propagandafilmen, sammen med Hitchcock, Ford, Wilder, Litvak.
Les også: – Juss skal tjene friheten
Regissert mellom 1942 og 1945 av Frank Capra, Anatole Litvak og Anthony Veiller, består serien Why We Fight av syv propagandafilmer: Prelude to War (1942), The Battle of Britain (1943), The Nazis Strike (1943), Divide and Conquer (1943), The Battle of Russia (1943), The Battle of China (1944) og War Comes to America (1944). Filmindustrien går inn i en ny fase med fiksjonell fremstilling av internasjonale hendelser og deres innvirkning på det amerikanske samfunnet. Dette er tilfellet, for av 1700 spillefilmer I USA mellom 1942 og 1945, var over 500 kampfilmer, som utvikler heltemyten og behovet for seire, med blant andre regissørene Hathaway, Walsh og Lang (se filmografi). Disney-studioene blir satt i arbeid. Bugs Bunny blir rekruttert for å være en av figurene for økonomisk patriotisme og oppfordre befolkningen til å kjøpe krigsobligasjoner. Den ikoniske Donald Duck medvirker i denne propagandaen for å demonisere fienden, spesielt i en tegnefilm kalt Der Fuehrer’s Face (1943), som fremhever de demokratiske amerikanske verdiene overfor det nazistiske regimet.
Tyskland
Film og krig har lenge hatt et forhold i Tyskland. Den berømte UFA-selskapet (Universum-Film AG) ble grunnlagt i 1917. Den 23. oktober 1914 ble de første kinonyhetene (Wochenschau) sendt ut, rett etter krigens start. Fra 1933, i samsvar med den nasjonalsosialistiske ideologien, blir mediene satt til tjeneste for propaganda, Kinoen blir dermed et sentralt redskap i kulturkrigen og et effektivt middel for å påvirke befolkningen i tråd med utviklingen av det nazistiske programmet. Den nasjonalsosialistiske loven om kino (Lichtspielgesetz) er en av de første lovene innført av myndighetene og vedtatt den 16. februar 1934. Denne loven tillater regimet å regulere og organisere hele filmproduksjonen i henhold til sine interesser, særlig med hensyn til emnevalg og formelle aspekter. Videre kontrolleres alle manus av en Reichsfilmdramaturg (riksfilmkontrollør) for å sikre deres samsvar med den nazistiske doktrinen. Når filmen er ferdig, underlegges den en sensurkomité fra Propagandaministeriet. Denne strategien og kinofilmindustriens ambisjon om å bli en «global makt» i verden (Weltanschauung) bekreftes i Josef Goebbels’ tale den 28. mars 1933. Fra 1933 introduserer han et grunnleggende trekløver av nazistiske propagandafilmer: SA Mann Brand av Franz Seitz, Hitlerjunge Quex av Hans Steinhoff og Hans Westmar av Franz Wenzler.
Blant produksjonene fra naziperioden finner vi mange filmer som iscenesetter krigshendelser og noen ganger presenterer tyske helter fra fortiden som modeller (Bismarck eller Frederick den Store). Filmsjefen i Propagandaministeriet, Fritz Hippler, selv filmskaper, uttalte at sammenlignet med andre kunstformer, påvirker kinoen tilskuerens skjulte følelser og har dermed en «gjennomtrengende og langvarig» effekt på massene.
Nathalie de Voghelaer peker blant annet på et tilbakevendende tema i den populære kunsten fremmet av regimet, spesielt i kinoen: «nazistideologien» (som fusjonerer politikk og kunst) i samsvar med regimets politikk med antibolsjevisme og antisemittisme. Vi vil også legge til storheten til det tusenårige riket.
Les også: Fiktive våpenavtaler, falske nyheter og ekte kriger: En ny aserbajdsjansk offensiv i Sør-Kaukasus?🔒
Tysk kino, som konkurrerte med Hollywood-industrien frem til lydfilmens inntog, ble fratatt store personligheter som emigrerte utenlands, inkludert regissører som Fritz Lang, Robert Wiene, Henrik Galeen, og senere Detlef Sierck (den fremtidige Douglas Sirk), skuespillere som Fritz Kortner, Peter Lorre, Conrad Veidt, og senere skuespillerinner som Brigitte Helm og Elisabeth Bergner. Loven av 6. juni 1933 forbyr tyskere som ikke er av «ren avstamning» å arbeide i filmindustrien. Den tyske filmindustrien domineres raskt av figuren Leni Riefenstahl. Fra 1934 filmer hun Nürnberg-kongressen i Triumph des Willens (Triumfens vilje). Senere filmer hun OL i Berlin i 1936 i Olympia. Men, bortsett fra noen få kjente filmer, møter rene propagandafilmer lite suksess blant tilskuerne. Ved å søke å infisere det nazistiske budskapet i mainstream-filmer, favoriserer regimet produksjonen av filmer med historisk tema, som Das Mädchen Johanna (Den unge jenta Johanna) av Gustav Ucicky (1935), som viser en Jeanne d’Arc-inspirert skikkelse som leder et desperat folk, en allegori til Hitler, med engelskmennene som felles fiende. Dermed, av de 1350 spillefilmene produsert mellom 1933 og 1945, regnes rundt 1200 som underholdningsfilmer.
Italia
Propaganda er en av grunnsteinene i det fascistiske regimet, og personlighetskulten til Benito Mussolini og den italienske mannen er, naturligvis, fremhevet i denne propagandaen, spesielt gjennom kinoen. Men først og fremst må massene utdannes, siden Italia har blitt fascistisk og befolkningen har akseptert dette stilltiende.
Opprettelsen av instituttet Luce (L’Unione per la cinematografia educativa) av Mussolini i 1924 er ment for produksjon av nyhetsfilmer (Cinegiornali) med formål å spre bilder av Mussolini over hele Italia.
På fasaden til instituttet står det en setning av Lenin: «Kinoen er det sterkeste våpenet» som Mussolini senere vil gjenta: «La cinematografia è l’arma più forte». Den første fascistiske propagandafilmen, som dateres tilbake til 1923, er Il grido dell’aquila av Mario Volpe. Duce kontrollerer alle bilder produsert av Luce. I september 1934, hovedsakelig takket være Luigi Freddi, leder for Generaldirektoratet for kinematografi, blir det satt i gang en kinematografisk struktur i Italia, gjennom et undersekretariat for presse og propaganda (Sottosegretariato di Stato per la Stampa e la Propaganda), som i 1937 vil bli til «departementet for folkekultur» (Ministero della Cultura Popolare). Denne strukturen er ment å kunne konkurrere med Hollywood-industrien. Selv om langfilmene i stor grad ikke har som formål å drive propaganda, skal de likevel minne om Italias storhetstid under fascismen gjennom storfilmene (en italiensk spesialitet) som Scipione l’Africano av Carmine Gallone eller Condottieri av Luis Trenker, begge lansert i 1937, samt Camicia nera (1933) av Giovacchino Forziano som fremstiller myten om Marsjen mot Roma og den fascistiske påvirkningen. Blant de 772 filmene som ble produsert i Italia mellom 1930 og 1943, kan om lag hundre klassifiseres som direkte eller indirekte propagandafilmer. Den indirekte propagandaen dominerer tydeligvis over den direkte. De egentlige propagandafilmene forherliger de romerske røttene, fascismen, kolonialismen (under invasjonen av Etiopia), militarismen, imperialismen, antikommunismen og lederdyrkelsen. Den fascistiske filmindustrien ville ha steder for å produsere og utvikle filmer som Cinecittà-studioene, grunnlagt i Roma i 1937 av Luigi Freddi og, selv under den korte perioden med den sosiale republikken Italia (kjent som Salò-republikken), ble det opprettet en struktur i Venezia kalt Cinevillaggio, også kjent som Cineisola, som dukket opp i 1943 som et alternativ til Cinecittà som da var forlatt av fascistene på grunn av konflikten. En annen drivkraft for utviklingen av den fascistiske kinoen var innvielsen i 1932 av Filmfestivalen i Venezia (Mostra internazionale d’arte cinematografica di Venezia), som er verdens eldste filmfestival og som fortsatt eksisterer i dag!
Konklusjon
De tre eksemplene ovenfor demonstrerer hvordan propaganda, i samspill med radioen, fungerer som en kraftig formidler av ideologi og manipulering av massene, og kan til og med nærme seg å skape samtykke.
De nevnte regimene, enten de er demokratiske eller autoritære, vil bruke kinoen som et middel for å overføre politiske meldinger, men også, subliminalt, bidra til å bygge en nasjonal identitet som er avgjørende i krigstid.
Les også: Kunstig intelligens – det ultimate geostrategiske verktøyet?
Filmproduksjonen under andre verdenskrig er nesten en perfekt illustrasjon av kinoens rolle i krigsinnsatsen. Det er essensielt å støtte troppene, mobilisere og remobilisere opinionen, og underholde «hjemmefronten» ved å innarbeide ideologi i underholdningsfilmer. Men propaganda og kinoens rolle stopper ikke etter 1945. Den kalde krigen og ulike nyere konflikter viser en ny form for filmpropaganda med nye teknikker og tilpasning av manus til nye typer kriger.
Eksempel 1. Diktatoren – The Great Dictator av Charlie Chaplin
Charlie Chaplin tar et standpunkt mot Det tredje riket gjennom denne skarpe karikaturen av den tyske diktatoren. Filmen ble skrevet i 1938, filmet i 1939, og sluppet på kino i 1940. Den ble ikke vist i Frankrike før i 1945. Dette er et verk preget av forutseenhet: Filmen ble laget før utbruddet av andre verdenskrig, og den kritiserer ikke bare den politiske undertrykkelsen og nazistenes rasisme, men fordømmer også Hitlers krigerske ambisjoner. I motsetning til mange andre på sin tid, var filmskaperen fullt klar over at Hitlers ønske om militær dominans ikke ville begrense seg til Østerrike eller Tsjekkoslovakia (spesielt Sudetenland), men truet verdensfreden. Paradoksalt nok ble filmen mottatt med kjølighet i USA (amerikansk isolasjonisme). I dag regnes filmen som et mesterverk som kombinerer alvor med humor og viser det motet og klarsynet som Chaplin viste i en tid da Hitler begynte sin erobring av Europa…
Eksempel 2: Il Condottieri (1937) av Luis Trenker
Il Condottieri er et emblem for den italienske nasjonalfortellingen og fremkaller dyd, stil og utstråling fra renessansen, et bilde som kun kunne passe for Benito Mussolini… Denne filmen, regissert av Luis Trenker fra Tyrol, er et godt eksempel på en propagandafilm ettersom den viser fascinasjonen disse renessansenostalgikerne vekket i fascistideologien, deres hyllest i regimets propaganda, lederdyrkelsen gjennom identifikasjonen av Duce som deres forbilde. Condottierismen ble spredt gjennom skolen, litteraturen, visuell kunst, monumenter, men hovedsakelig gjennom kino. Mellom 1930 og 1943 ble 21 filmer produsert om middelalderen og renessansen, der condottierene ble hyllet og anerkjent. Overføringen av fascistiske verdier gjennom disse figurene og de verdier de representerte (mot, offer, lederdyrkelse, nasjonalisme) ble dermed projisert på kinolerretene, «l’arma più forte» (det sterkeste våpenet), som Mussolini selv definerte det.
Filmografi (ikke komplett)
Italia:
- Svarte skjorter (1933) Chemises noires – Giovacchino Forzano
- Den gamle garden (1934) Vecchia guardia – Alessandro Blasetti
- Det hvite skvadronen (1936) – Augusto Genina
- Condottieri (1937) – Luis Trenker
- Scipio den Afrikanske (1937) Scipione l’africano – Carmine Gallone
- Luciano Serra pilot (1938) Luciano Serra pilota – Goffredo Alessandrini
- Giacomo idealisten (1942) Giacomo l’idealista – Alberto Lattuada
USA:
- Alfred Hitchcock:
-
- Korrespondent 17 (1940) Foreign Correspondent
- Femte kolonne (1942) Saboteur
- Livbåten (1944) Lifeboat
- De lenkede (1946) Notorious
- Fritz Lang:
-
- Menneskejakt (1941) Man Hunt
- Bødlene dør også (1943) Hangmen Also Die
- Spioner på Themsen (1944) Ministry of Fear
- Kappe og dolk (1946) Cloak and Dagger
Tyskland:
- Den emblematiske regissøren fra naziperioden, Leni Riefenstahl (1902-2003), regisserte 8 filmer og dokumentarer:
- Det blå lyset (1932) Das blaue Licht
- Troens seier (1933) Der Sieg des Glaubes
- Viljens triumf (1935) Triumph des Willens
- Frihetens dag (1935) Tag des Freiheit
- Gudene på stadion (1938) Olympia
- Del 1: Fest der Völker
- Del 2: Fest des Schönheit
- S.A. Mann brand (1933) – Franz Seitz
- Den unge Hitler-youth (1933) Hitlerjunge Quex – Hans Steinhoff
- Hans Westmar (1933) – Franz Wenzler
- Jøden Süss (1940) Jud Süss – Veit Harlan
- Hjemkomsten (1941) Heimkehr – Gustav Ucicky
- Kolberg (1944) – Veit Harlan
Denne artikkelen ble først publisert i Revue Conflits. Den har blitt ovesatt fra fransk.
De to neste delene blir publisert i de kommende kommende dagene.
