Antarktistraktaten sikrer at Antarktis brukes til fredelige formål, men Kinas aktiviteter på det frosne kontinentet reiser spørsmål om regionens sikkerhet.
Antarktis er viktig for internasjonal forskning og Australia har forsket der siden 1954. I et radiointervju på det australske radioshowet «RN Breakfast» påpeker forsker og professor Elisabeth Buchanan, seniorforsker ved tenketanken Australian Strategic Policy Institute, en rekke utfordringer med Kina.
– Ved å glemme den sørlige flanken, er vi virkelig ikke i stand til å holde de langsiktige konsekvensene av Kinas interesser på avstand. Vi har bare denne tilnærmingen at vi har en Antarktistraktat på plass, alt er bra, og det er ingenting å se der. Men min forskning har gått dypt inn i måtene Kina undergraver disse internasjonale avtalene på, og med det, virkelig truer de australske nasjonale interessene som finnes i Antarktis, forklarer Dr. Buchanan.
På spørsmål om hvorvidt Kina har liknende territorielle krav i Antarktis, etter hva de gjør i Sør-Kinahavet fra Radiovert Kate Jones, svarer Dr. Buchananen:
– Dette er hvorfor jeg mener forskningen er så viktig, fordi Kinas posisjonering i Antarktis virkelig ikke er så åpenbar. Jeg argumenterer ikke for at det vil bli skuddvekslinger eller annektering av deler av Antarktis, men for at Kina manipulerer reglene som er på plass, for å tillate fri og rettferdig tilgang til vitenskapelig forskning. Dette er virkelig interessant, så det handler ikke om å bryte reglene, men virkelig om å undergrave dem.
Les også: Kald front: Geopolitiske spenninger øker i Antarktis
Det er to eksempler på dette, ifølge Dr. Buchanan.
– Det første er at hvis man oppdager et verneverdig område i havområdet eller et viktig sted på Antarktis, finnes det en bred konsensus om å bevare det blant forskerne og deltakerlandene på Antarktis. Men så kommer Kina til forhandlingsbordet, uttrykker uenighet og forhindrer videre ratifikasjon av en slik avgjørelse ved å hevde at det trengs mer forskning. De bruker da aktivt sine egne nasjonale interesser og dekker det bak forskning, argumenterer hun.
Det andre eksemplet hun trekker fram er mikro-aggresjon fra Kina når det kommer til det juridiske:
– Loven om sivil-militær fusjon betyr at enhver forskningskapasitet, enten det er akademisk forskning eller i en vitenskapelig kapasitet, må ha en bakdør for kinesiske forsvars- og sikkerhetsbyråer for enten å utnytte kapasiteten eller ha tilgang til resultatene. Derfor, når man vurderer Antarktis, hvor det ikke finnes noen befolkning, blir området ideelt for kommunikasjon med verdensrommet siden det ikke er noen interferens. Dette gjør Antarktis til den mest direkte kanalen til verdensrommet. Så, en bakkestasjon i Antarktis vil gi et virkelig godt bilde av hva som foregår i resten av verden. Så de langsiktige vitenskapelige, men også militære, anvendelsene er ganske tydelige der, forklarer Dr. Buchanan.
Australia gjør krav til 42 prosent av Antarktis, men noen land inkludert Kina, anerkjenner ikke disse kravene. Men ifølge Dr. Buchanan må Kina uansett gjøre det basert på Antarktistraktaten.
– Vel, det må de. Det er det vakre med dette juridiske dokumentet fra 1960-tallets kalde krig. Så traktaten sier i bunn og grunn at det er syv kravstillere, Australia er en av dem, og alle deres krav er på en måte, unnskyld uttrykket, fryst, vi kommer til å sette til side hvem som eier hva. Så det er de syv kravstillerne. Og det beskyttet også USA og Russland, eller Sovjetunionen, deres rett til å hevde grunnlag for krav senere, så det satte hele kontinentet i en slags ventemodus. Og siden den gang, hvis du har signert traktaten, hvis du har tiltrådt traktaten som Kina gjorde på 80-tallet, kan du i bunn og grunn gjøre hva du vil. Så lenge det er innenfor vitenskapelig eller forskningsmessig ramme, avslutter Dr. Buchanan.
