Kina observerer nøye det amerikanske presidentvalget, men viser liten preferanse mellom de ledende kandidatene. Deres fokus er på å navigere i en politikk preget av strategisk konkurranse.
I den stadig mer polariserte og uforutsigbare verdenen av internasjonal politikk, spiller Kina en nøkkelrolle i strategiene til både republikanere og demokrater i USA. Med presidentvalget i 2024 rett rundt hjørnet, er det liten tvil om at både en potensiell Trump-administrasjon og en Harris-administrasjon vil fortsette å se på Kina som en stor strategisk utfordring. Kinas perspektiv på dette er likevel mer nyansert enn man kanskje skulle tro, og de ser ingen stor forskjell på de to amerikanske partienes tilnærminger, skriver tre høytstående kinesiske geopolitiske forskere i en felles kommentar i Foreign Affairs.
Under Trumps presidentperiode var «America First» slagordet som preget politikken. Dette innebar høyere handelsbarrierer, strenge immigrasjonsregler, og en generell tilbaketrekning fra internasjonale avtaler og organisasjoner, alt som en respons på innenrikspolitiske bekymringer blant amerikanske velgere. Biden-administrasjonen har på sin side forsøkt å forme en utenrikspolitikk som reflekterer velgernes interesser, og har paralleller til Trumps politikk ved å fokusere på å gjenopprette innenlandsk industriell kapasitet og gjøre om internasjonale økonomiske regler for å fremme innenlandske interesser.
Kina, som har sett en eskalering av amerikansk fokus på deres internasjonale rolle, har måttet navigere i et landskap hvor både republikanere og demokrater ser dem som en hovedmotstander. Dette er interessant, spesielt med tanke på at Kina tradisjonelt har foretrukket stabilitet i sine internasjonale relasjoner.
Les også: Kinas spionaktiviteter i Vesten: En oversikt
Den politiske diskursen i USA rundt Kina kan kategoriseres i tre hovedsyn: Ny-kalde krigere, som mener rivaliseringen mellom USA og Kina er et nullsumspill og krever en aggressiv tilnærming; Konkurranseforvaltere, som argumenterer for en strategi om sameksistens og balansert rivalisering; og Tilpasningsforkjempere, som ser for seg en tilnærming med mindre konfrontasjon og fokuserer på samarbeid på områder som klimaendringer og folkehelse.
Disse ulike synsvinklene reflekterer en bred og variert forståelse av hvordan USA bør håndtere sin største geopolitiske utfordrer, og vil forme fremtidig amerikansk politikk uavhengig av hvem som sitter i Det hvite hus. For Kina betyr dette at de må forberede seg på å håndtere en USA-politikk som er både uforutsigbar og sammensatt, men som også inneholder muligheter for samarbeid.
Videre, med tanke på at både Trump og Harris kan fortsette å forfølge politikken definert av strategisk konkurranse, men med ulike metoder og tilnærminger, må Kina være strategisk og taktisk i sine forberedelser for å håndtere fremtidige relasjoner med USA. Dette vil kreve en dyptgående forståelse av de interne politiske dynamikkene i USA, samt en fleksibel og reaktiv utenrikspolitikk fra Beijing.
Kinas primære fokus ligger derfor ikke bare på hvem som vil vinne valget, men på hvordan de kan manøvrere seg i det uforutsigbare farvannet av amerikansk politikk, samtidig som de opprettholder sine egne nasjonale interesser og sikkerhet. Med dette bakteppet fortsetter Kina å se på USA med en blanding av varsomhet og begrenset håp, klar over at amerikansk politikk vil fortsette å ha betydelige implikasjoner for deres egen strategiske posisjonering på den globale scenen.
USA og Kina i strategisk maktspill: Fremtiden for geopolitikk i Øst-Asia 🔒
